LailaBlog

Effektivitet

2007-12-13T14:51:00.000+01:00

Jeg bestiller bredbånd.
Det går et par uker uten at jeg hører noe.
Jeg purrer.
"Det vil ta 2-4 uker".
To nye uker går i stillhet.
Jeg purrer igjen.
"Vi kan ikke levere den typen bredbånd der du bor. Du må velge en annen type."
Jeg velger en annen type.
"Vi kan ikke levere bredbånd der du bor før i uke 3 2008".
Jaha. Jeg bor nesten i sentrum. Kunne de ikke sagt det før? Jeg ringer.
"En feil i systemet gjør at vi ikke fanger opp den slags. Bestillingen din ligger bare på vent. Jeg kan legge inn ny bestilling, det vil da ta 2-3 uker."

Hva har skjedd? Har jeg flyttet tilbake til Italia, Fastweb og Telecom? Neida. Jeg har begynt å jobbe et sted som er bundet av sin firmaavtale med - grøss - NextGenTel.

Hvordan importere en bil

2007-08-20T18:18:00.000+02:00

Selv om jeg innser at byråkrati er et nødvendig onde i et samfunn mener jeg at vedkommende som har designet prosedyren for privat bruktbilimport i Bergen hadde hatt godt av å gjennomføre en 8-10 importer selv. Ikke bare hadde det vært en passende straff for å innføre et så elendig system, men jeg føler meg i tillegg ganske sikker på at han/hun hadde kommet på alternative og mer effektive løsninger allerede etter 1-2 gjennomførte importer.

Tollvesenet holder til langt ute på strandkaien i Bergen. Biltilsynet har lokaler i Fyllingsdalen, som - med trafikklys og enveiskjørte Bergensgater - er 30-40 minutter unna. Prosedyren for privat bilimport er som følger:

1. Gå til Biltilsyn for å hente prøveskilt til bilen.
2. Gå til Tollvesenet for å hente ut bilen, samt betale MVA.
3. Gå til Biltilsyn for å få godkjent bilen. Dette tok av ukjente årsaker ca 1.5 time
3. Gå til Tollvesenet for å betale engangsavgift på bilen
4. Gå i bank for å betale årsavgift - dette kan ikke betales hos Tollvesenet i Bergen, da de ikke samarbeider tilstrekkelig med Tollvesenet sentralt til at dette er gjennomførbart.
5. Ordne forsikring
6. Gå til Biltilsyn for å få skilt på bilen.
7. Gå til Tollvesenet for å bevise at man har fått norske skilt på bilen, slik at man kan få tilbake de italienske skiltene, som det italienske biltilsynet må ha.

Er jeg den eneste som ser forbedringspotensialet her? Med køer, trafikk og et generelt ustresset Biltilsyn var dette ikke gjennomførbart på én arbeidsdag. Jeg deler gladelig mitt effektiviseringsforslag med Biltilsyn og Tollvesen:

Etter punkt 3 sender Biltilsynet elektronisk bildataene til Tollvesenet. Tollvesenet sender tilbake den utregnede engangsavgiften, og Biltilsynet innkrever denne på vegne av Tollvesenet. Dersom Tollvesen sentralt og Tollvesen lokalt i tillegg samarbeider tilstrekkelig til at de også kunne innkrevd årsavgift, kan man faktisk få skilt på bilen på stedet!

Men det hadde kanskje vært for enkelt..?

Sicilia: Ustica

2007-07-12T16:31:00.000+02:00

Da vi skulle til Ustica måtte vi ta ferge (som brukte uhorvelige tre timer ut) fordi katamaranen var utilgjengelig (dvs full eller annulert). Ustica er Italias eldste naturreservat, og har et rikt sjøliv med korallrev og grotter, samt vrakrester fra så langt tilbake som romertiden, for dem som kan dykke. Vi kunne ikke dykke og fikk dermed ikke sett verken grotter eller vrak, men vi ville gjerne prøvedykke, noe dykkerskolen var mer enn villig til å organisere. Til den noe stive prisen av 60 euro per hode fikk vi det som så ut som en instruktørfamilie på tre helt for oss selv. Det var definitivt et sjarmerende opplegg, ingen skjema med ansvarsfraskrivelse for eget liv og helse, relativt lite informasjon på forhånd, og avgårde for vi i gummibåt. Vel fremme på amatørdykkestedet (uten grotter og antikke skipsvrak) fikk vi mer detaljerte beskrivelser av vår rolle under vann. Jeg hadde dykket to ganger i Australia, men klarte likevel å utjevne så frenetisk at jeg fikk øreproblemer idet jeg stakk hodet undervann. Jeg var sikker på vi var langt under, og ble ganske beskjemmet da jeg oppdaget at det knapt var fem centimeter med vann mellom hodet mitt og vannskorpen. Instruktøren reforklarte utjevningsteknikken, og andre gang kom jeg meg ned, med litt drahjelp fra instruktøren (jeg hadde visst lite vekt på meg). Kristin derimot, som aldri hadde dykket før, hadde ingen tekniske problemer og brukte instinktivt undervannsOK-signalet istedenfor thumbs-up resten av dagen.

Dykking er en aktivitet jeg trives godt med. Jeg føler meg langt fra trygg, har snev av klaustrofobi med tanke på at (a) munnstykket kan glippe, (b) jeg kan bli sittende fast, eller (c) jeg kan støte på noe fryktinngytende eller ekkelt og dermed forårsake både a og b, og jeg opprettholder således et jevnt og fint adrenalinnivå under hele dykket. Dette kombineres med opplevelsen av å bevege seg i et underlig, mørkt og dystert landskap med pussige formasjoner, hvor det plutselig dukker opp gnistrende gule og lilla fisker, eller man plutselig havner midt i en stim av fisk, så nære at man nesten kan berøre dem. Det var akkurat like spesielt som jeg husket det, og jeg fikk akkurat like lyst til å ta dykkerlappen.

På selve Ustica fikk vi bare sett havneområdet, dels på grunn av nevnte fergeproblematikk. Men det vi så var preget av en utrolig behagelig atmosfære, med båtutleie og dykkesjapper overalt, og koselige restauranter med den mest idylliske utsikt.
Da vi skulle spise var ikke klokka mer enn ca 16, et definitivt ikke-spisetidspunkt i Italia, så vi kunne ikke velge i mer enn ett spisested, i skråbakke og uten utsikt, som egentlig var en bar men hvor innehaveren - usikker på om vi mente alvor da vi ba om å få pasta kl 16 - gikk med på å lage sjømatpasta til oss likevel.

Det eneste negative med Ustica var at det var ekstremt hett der. Små fjell formet en fin gryte rundt havnen og skjermet for alle vindpust, og i tillegg var havneområdet trappebasert. Vi var på randen av besvimelse etter noen få trinn, og trappen opp til topp-piazzaen virket aldeles uoverstigelig. Heldigvis var også Ustica velsignet med den tørre luften fra Afrika, og etter noen minutter i skyggen kom vi til hektene igjen.

Sicilia

2007-07-10T21:22:00.000+02:00

Dersom Sicilia hadde vært ordentlig organisert hadde man nesten ikke trengt resten av middelhavsområdet annet enn som avlasting for Sicilia. Den har det meste: gamle greske tempel flottere enn dem man finner i Hellas, arabisk kuppelarkitektur for dem som liker det, storslagen katedral, velbevarte middelalderbyer, borger og slott, storbyer, småbyer, strender, dramatiske klipper, korallrev og grotter, vulkaner, god mat, god vin, idylliske småøyer, vindistrikt, turterreng.. you name it, Sicilia has it.
Klimaet er i tillegg fantastisk, varmt og deilig og ingen humørødeleggende luftfuktighet. Luftfuktiget er et kjempeproblem i Liguria, så jeg blir rent lykkelig av å være på steder hvor det er varmt og samtidig tørr luft. Problemene med Sicilia er i hovedsak tilgjengelighet, og litt språk (selv om vi traff overraskende mange som forsøkte seg med engelsk). I tillegg har de visst hatt litt problemer med organisert kriminalitet der nede, det har jo også muligens vært en vanskeliggjørende faktor for masseturisme. Men selv for en enkeltturist som Kristin var det ikke bare spøk å komme seg fra Bergen til Palermo, hun fikk melkeruten Bergen-København-Roma-Palermo, og måtte endatil bytte flyselskap i Roma slik at en forsinkelse kunne kostet henne dyrt (og verken SAS eller Alitalia er kjent for å kvi seg voldsomt for å være forsinket). Ingen samarbeider om Bergen-Palermo, med andre ord. Genova-Palermo hadde heller ikke direkterute for mitt vedkommende, men jeg slapp da å bytte flyselskap.

Vi kunne også ane et lite forbedringspotensiale for transportmidlene rundt om kring på øya. Man forventer seg vel riktignok ikke at komfort et tema for bussene til nærområdene (den ene gangen var bussen så trakkfull at sjåføren kvalte den en ti-femten ganger på en femten-minutters tur), så disse opplevde vi som ganske greie, mens togene gikk ganske sjeldent, og ikke om kvelden overhodet. Båt til øyene gikk også sjelden, mister man den man hadde tenkt å ta (eller den blir annulert/er full) risikerer man at dagen går i vasken. Leie bil er kanskje det sikreste (selv om man aldri vet når man blir sittende fast i kø) for dem som vil kaste seg uti den sicilianske trafikken.

På den andre siden er det slett ikke bare negativt at Sicilia tradisjonelt har vært lite attraktiv for masseturismen. Man kommer tettere på lokalkulturen når man kan farte rundt uten å treffe på skandinaviske familier med blonde unger på hvert gatehjørne. På nordkysten, hvor vi fartet rundt, var det lite spor av internasjonal turisme (men der er visst noen StarTour-kolonier o.l. på østkysten ved Taormina/Etna). En og annen tysker naturligvis, men dem slipper man ikke unna noe sted i verden, tror jeg. Et mindre trivelig symptom på det er kanskje stranda i Mondello, som var organisert på underlig vis med bare to typiske strandseng- strender, en haug med private typ seilklubb- strender bare for medlemmer, en haug med noe som så ut som kvadratmeterbasert utleie for palermianere som vil leie skapplass for sesongen, og en tynn tynn stripe med offentlig strand nederst i vannkanten, et mareritt av en strand så trakkfull at vi ikke hadde opplevd lignende noen av oss, hvor vi våknet fra døsen av en tå i hodet, løftet blikket og så rett inn i noen andres aller helligste (som da altså hadde lagt seg rett foran oss), eller av at noen trakket over oss så sanden drysset, eller satte seg oppi beina våre. Unger, skrål og spetakkel av en annen verden. Og i tilleg så hett at det hele var en lidelse. Hvorfor vi la oss der i utgangspunktet? Fordi strandseng-strandbiten var full - ingen med vettet i behold hadde med vitende og vilje begitt seg ned i det marerittet ellers.

Resten av det vi så frivillig (vi hadde et ufrivillig opphold i Milazzo) - Palermo, Cefalù, Ustica og Vulcano, var derimot nydelige steder hvor man skulle hatt mer enn én dag pr sted. Nærmere beskrivelser av disse er under produksjon...

Tatovert

2007-06-14T09:05:00.000+02:00

Jong: Hvis du ikke har planer for kvelden alt, har du lyst til å komme bort til meg en tur? Jeg kan tatovere deg!
Jeg: Hm, tja, jeg vet ikke helt..

Og slik gikk det til at jeg ble tatovert. Jeg har aldri hatt død-og-liv-lyst på en tatovering, har hatt det for meg at det er mye penger for selvtortur, men har samtidig alltid syntes at det er veldig pent. Når jeg har en svak mening om noe er det alltid lett å overtale meg, og nå var det gratis i tillegg, så da lot jeg meg fromt lede inn i torturkammeret.

Jeg tror man kunne hanket inn ganske mange kunder ved å installere lyddemper på tatoveringsmaskinen. En ikke utpreget modig person med relativt lav smerteterskel som vurderer å tatovere seg (uten sammenligning forøvrig) får kanskje ikke det helt store kicket av å høre "rattattatattattatt" fra nålemaskineriet. Hadde man klart å smoothe den ut så den minnet mer om en lett vibrerende mobiltelefon tror jeg det ville gjort susen.

For det var ikke så grusomt vondt som lyden skulle tilsi. Det var vondt, men ikke dødsvondt. Ikke dødsvondt, men heller ingen feststund.

Og ja, det er en sommerfugl. Jeg fatter ikke at det kan være så vanskelig å se, selv om fotoet er tatt med webcam og litt blury. Her er et nærbilde:

Bare enda en ulykke

2007-06-11T15:50:00.000+02:00

Jeg bevitnet en ulykke i dag. Jeg kom kjørende like etter at det hadde skjedd. Veien var full av motorsykler, som er de hyppigste årsakene til ulykker på italienske veier. En av mange motorsykler kjørte forbi meg på den ekstremt svingete veien opp i fjellene. Ikke lenge etterpå kom han kjørende tilbake og gjorde tegn til at vi som kom oppover måtte senke farten. Rundt neste sving var ulykkesstedet. En motorsykkel lå slengt i veibanen. En motorsyklist stod bøyd inntil en mur og så ut som han spydde. Lenger fremme lå en mann på magen med ansiktet ned i veibanen. Han beveget på armer og bein, men ikke hodet. Det rant blod i en strøm fra hodet og øret hans. Vi som kjørte forbi kjørte over en liten elv av blod. Mange motorsyklister hadde stanset, og så ut til å håndtere situasjonen. Jeg tenkte at det måtte være en av dem som lå der.

Etterpå kom jeg på at han lå der uten hjelm. Uten kjøredress. Dongeribukse og t-skjorte. Han var kanskje bare en fotgjenger. Det var tragisk om en motorsyklist hadde blitt offer for egen uforsiktighet. Men enda mer tragisk å tenke på at det kanskje var en helt utenforstående som hadde fått livet ødelagt på grunn av andres uforsiktighet. En hel familie fikk mest sannsynlig livet sitt forandret på grusomt vis, på brøkdelen av et sekund.

Etter en stund begynte motorsyklene å komme etter oss igjen. Like mange forbikjøringer. Like høy fart. Like svingete vei.

En lykkebanan

2007-06-08T09:59:00.000+02:00

Vi er underlige. Jeg liker egentlig ikke bananer. De er alt for søte. Nå hadde jeg kjøpt bananer likevel, fordi jeg hadde lest at man godt kunne spise en banan like etter trening. Mens jeg skrelte den kom jeg til å tenke på at selv om jeg ikke liker dem noe særlig, er jammen bananen en fantastisk skapning. Det må ha vært flott for urmennesket at det fantes bananer. Jeg får av og til slike glimt av forståelse for vår fantastiske natur. Idet jeg satte tennene i bananen fór det en intens lykkefølelse gjennom hele meg. Den varte bare et sekund, så var det over.

Resten av bananen var på bananers vis for søt, og gav meg ingenting utenom det vanlige.

Kjøre bil i Italia

2007-05-28T15:19:00.000+02:00

Mange spør meg om hvordan det er å kjøre bil i Italia. De har selvsagt hørt rykter eller sett selv hvordan trafikkbildet ser ut (noe denne flash-animasjonen (takk for url P-Eddy) oppsummerer ganske bra), og lurer på om det er like kaotisk som det kan virke. Selv har jeg ikke kjørt noe særlig i de store byene, den gangen jeg kjørte meg vill i Milano var det natt og lite trafikk, og i Genova har jeg stort sett hatt enkle ruter. Erfaringene mine gjelder derfor hovedsaklig småbyer og landevei/motorvei. Da jeg satt på med andre fremstod trafikken i nevnte småbyer som hyperkaotisk, veien fullpakket med biler, enda flere biler kommer inn fra sidegater overalt, kreativt parkerende og parkerte biler i hytt og vær, scootere fresende rundt deg på alle kanter og underlige trafikkanretninger hvor hovedflyten av trafikk gjerne dirigeres gjennom parkeringsplasser eller andre tilsynelatende ikke-veier. Disse tingene tok det mye kortere tid å venne seg til enn jeg hadde trodd. På grunn av alt kaoset flyter trafikken ganske seint, så hjernen registrerer det meste i tide. Så lenge man holder bilen noenlunde stødig, så den ikke dulter borti en av de mange scooterene hvis førere ikke i sin villeste fantasi kan forestille seg at min bil forskyver seg litt til høyre/venstre, går det stort sett greit.

Jeg opplever heller ikke autostradaen som problematisk. Det kommer litt an på når på døgnet og hvilken motorvei naturligvis, det kan være stressende dersom det er mye trafikk og mye svinger, men da jeg er velsignet med en jobb som holder meg innendørs i rushtiden har jeg antageligvis sluppet billig unna. Det eneste som setter meg litt ut er forbikjøringene. Sett at jeg er helt alene på motorveien. En bil tar meg igjen etter en stund, slik at vi nå er to biler i mils omkrets. Denne bilen vil da mest sannsynlig kjøre helt oppi støtfangeren min, kaste seg ut idet den kjører forbi og smette inn igjen en hårsbredd foran meg. Jeg ser ikke helt poenget.

Ellers, på innlands statlige veier, kjører man etter forholdene. Der er riktignok fartsgrenseskilt, men få fotobokser og kontroller. Spesielt midlertidige fartsgrenseskilt (for eksempel på grunn av veiarbeid) er det ingen som bryr seg om, ikke en gang politiet, kunne jeg observere en gang jeg (og en etter kort tid oppsamlet sverm av biler som alle helst ville kjøre forbi, men ikke turde siden det tross alt var politi) ble liggende bak dem på motorveien. Jeg har en teori om at det er dette som gjør at midlertidige skilt sjelden etterfølges av opphevingsskilt - det er ingen som lurer på når fartsgrensen oppheves likevel, siden de ikke har noen som helst intensjoner om å sette ned farten.

Man slutter etter en stund å tenke så mye på hva som er lov, og ser heller etter hva som er mulig. Det fører til en del pussige manøvrer (og hissige gestikuleringer i omkringliggende biler, selv om vedkommende selvsagt hadde gjort akkurat det samme selv), og litt færre bekymringer. Er veien brei nok kan man kjøre forbi selv om det kommer bil imot. Flermanøvret u-sving på doble midtlinjer går fint dersom det er lite trafikk. Unger, katter og andre som kan finne på å svinse rundt må rett og slett bare passes på, for her brases det gjennom smale gater i tettbygde strøk som det mest naturlige i verden.

Ser man på ulykkesstatistikken er det dog grunn til bekymring. Den er visstnok blant de høyeste i Europa, så det tyder jo på at veiene ikke er helt trygge. Selv ble jeg og Micraen påkjørt under et halvt år etter at jeg fikk den, men det trenger jo ikke bety noe annet enn at vi er forfulgt av svindel&uflaks (vi har alt skiftet to viftereimer, opplevd at steroen døde, innsatt manglende katalysator, og fått parkeringsbot den ene gangen vi i desperasjon parkerte litt tvilsomt, på ca et halvt år).

Men oppsummert trives jeg godt med å kjøre bil her. Det eneste jeg savner fra Norge er tilgangen på parkeringshus. I Bergen vet man med sikkerhet at man ikke finner gratis parkering og kan dermed bare lete etter nærmeste parkeringshus først som sist, og i sentrum ligger de nærmest på hvert gatehjørne. Her baserer man seg derimot på parker-langs-veien-prinsippet, og selvsagt er forholdet parkeringsplasser/parkeringssøkende langt nærmere 0 enn 1. I tillegg til hyppige inneparkeringer og lange leterunder fører det også til langt flere lukeparkeringer, noe som er et udiskutabelt onde, selv med liten og intelligent bil.

En uke som tolk

2007-05-17T10:41:00.000+02:00

Mine foreldre var nylig på besøk en uke, og i anledningen hadde min søsters tilkommendes familie lagt opp til en ukes aktiviteter, mat og vin. Min søster selv hadde ikke mulighet til å ta seg fri fra jobb, så oppgaven med å oversette mellom de to leirene ble lagt i mine hender.

Det begynte relativt rolig med at Ivan tok oss med til Mondovie, en liten by med et utall solur i ulike varianter (uten at et eneste gikk riktig), og selvsagt med de sedvanlige kirkene. Jeg har fått nok storslagne kirker for en stund nå kjenner jeg. Det mest irriterene med dem er alle bildene man uunngåelig ender opp med å ta, som blir til verdens kjedeligste bilder å se på. Etter turen til Mondovie skulle vi møte foreldre og besteforeldre til lunsj på en restaurant i Ceva i anledning besteforeldrenes 61-års bryllupsdag, og nå braket det løs. Pappa Ranuschio, svært energisk normalt og kanskje ekstra oppildnet over norgesgjestene, satt tvers ovenfor meg under (det tre timer lange) måltidet i den særdeles støyfulle restauranten, og nærmest boblet over av ting å fortelle. Han har en ordrik fortellerstil, hvor han gjerne snakker seg gjennom et helt tre av forgreinende bihistorier før hovedhistorien kommer i mål, slik at tolken ofte hadde problemer med å huske hva som egentlig var hovedhistorien. Intenst blikk og ivrige gestikuleringer gjorde det også vanskelig å komme til orde før han var ferdig, og dermed var det gjerne fem-seks minutter med intensiv fortelling som skulle oversettes i en jafs. I pragmatikkens navn ble det gjerne til to fattige setninger på norsk, men som likevel inneholdt essensen i den antatte hovedhistorien.

Da lunsjen nærmet seg slutten begynte det å gå opp for meg hva jeg hadde i vente i uka som kom. Pappa hadde holdt tale, og pappa Ranuschio kontra-tale, alt møysommelig oversatt setning for setning, og til og med bestefar Ranuschio, som vanligvis ikke sier så mye, tødde opp i anledningen og fortalte ivrig om husbygging og svunnet yrkesliv. Mot slutten av lunsjen kjente jeg at det prikket i hodet som når man har gått en natt uten søvn, tankene vandret lengselsfullt mot engene i Ferrania, men ble snart avbrutt av de mange "Laila, forklar til din far...", "Laila, spør din mor om hun..." etc. Da min søster endelig var ferdig på jobb noen timer senere på dagen, var jeg desperat etter noen minutters stillhet og rømte ved første anledning.

Dagene som kom ble riktignok ikke like mentalt tyngende som den første. Roligere omgivelser og gradvis tilvenning gjorde nok sitt til at oversettingen gikk greiere, og pappa Ranuschios talestrøm og energi var dessuten en fantastisk gave da vi var rundt på utflukter. Det var ikke måte på hva han kunne fortelle om vindyrking da vi var i Cuneo, midt i selveste Barolo- distriktet (the king of wines and the wine of kings). Om jordsmonn og åser og planter og druer og lagring og jeg vet ikke hva, i tillegg til historie, tradisjoner og kultur. Når det var tid for mat tryllet han frem duk, vin, brød, foccacia, pizza, oster og skinker i en virvelvind som var over på sekunder, og da vi besøkte et vinslott fikk mine foreldre kyndig hjelp til utvelgelse av de dyrebare flaskene som skulle bringes med hjem til Norge, med medfølgende instrukser om lagring og hva som skulle drikkes til hva (mine foreldre fikk en gang en flaske muskatvin i gave, drakk den til ovnsbakt laks og rynket passe på nesen over hele vinen, så det kunne komme godt med).

Og endelig fikk også mine foreldre smake den fantastiske italienske maten jeg har skrytt slik av. Å spise hjemme hos familien til Ivan er bombesikkert i så måte, hvor den ene kreative retten etter den andre ble fremsatt på sedvanlig vis. Vin ble et naturlig samtaleemne, og bestefar Ranuschio kunne fortelle om Barolo fra 1974, hvorpå en flaske ble hentet og vist frem til høylydt beundring fra den norske delegasjonen. Vi hadde vel egentlig ikke tenkt tanken helt, så da flasken plutselig ble sprettet falt vi nesten av stolen alle tre. Etter at den hadde luftet seg fikk vi sjenket hvert vårt glass - saftglass, faktisk, med 1974 Barolo. Den norske delen av bordet ble sittende å sniffe, lufte og smake i andektig stillhet, mens den italienske delen knapt nok tok notis av hendelsen og spiste og drakk og pratet i vei som før. Mamma Ranuschio syntes ikke engang noe særlig om 74-vinen. Pappa derimot snakket om vinen flere ganger om dagen resten av uka, og begynte umiddelbart å formulere skrytetekstmeldinger og -eposter i hodet.

Det må sies å ha vært en svært vellykket uke feriemessig sett, som jeg på sett og vis har vært gjennom to ganger ved å oversette i alle samtaler. Mine foreldre fikk oppleve Italia på mye nærmere hold enn de andre gangene de har vært her, to familier ble kjent og selv fikk jeg være turist i eget... vertsland, var det ja.

Hverdagsidyll i Ferrania

2007-04-21T20:18:00.000+02:00

Når jeg skal sole meg pleier jeg å sykle ut i engene i Ferrania heller enn å kjøre til havet. Stranda finner jeg egentlig ganske slitsom, med sin glovarme sand og folk og unger over det hele. I engene i Ferrania er jeg helt alene, med fuglekvitter, lavt sus fra elven og duften av viltvoksende kirsebærtrær i blomst. Den perfekte idyll!

Eller..? I dag hadde jeg som vanlig dratt til min bortgjemte yndlingsplass, spredt ut håndkleet og lagt meg til rette med en bok, da jeg oppdaget et hull i bakken foran meg. -Åh, kanskje et søtt lite pelsdyr holder til der, tenkte jeg småbegeistret. Jeg begynte å lese og tenkte ikke noe mer på det før jeg følte meg bestirret, og oppdaget et par øyne inne i hullet. De tilhørte slett ikke noe søtt lite pelsdyr, men en slags underlig bille som var så stor at hodet minnet mer om en snute enn det klassiske billehodet. Jeg løftet hånden, og den pilte tilbake inn i hullet. -Fint, tenkte jeg, best for oss begge at du holder deg der. Ikke lenge etter var den dog tilbake i hullåpningen, på ny stirrende. På ny løftet jeg hånden, og den skvatt tilbake. Slik holdt vi på et par ganger, til den ble vant til meg og ikke lenger reagerte på håndbevegelsene mine. Jeg kastet en kjeksbit bort på den for å vise at jeg mente alvor. Den pilte tilbake, men, som forutsett, kom den snart frem igjen. Jeg begynte å gå tom for ideer, men da et humledyr på størrelse med et egg ble ubehagelig nærgående oppdaget jeg at den fortsatt var redd brå bevegelser, bare de var voldsomme nok. Så vi begynte en slags maktkamp hvor snutebillen kom frem, jeg gjorde et byks, og den stakk igjen. Mens denne maktkampen pågikk kom to minihjort joggende forbi, og jeg måtte til stadighet forsvare håndkleterritoriet mitt mot edderkopper og kravlende beige byller som jeg ikke vil forestille meg hva innelholdt.

Episoden med snutebillen endte med at den snudde seg og slengte rompa utenfor hullet, noe jeg - etter å ha forvisset meg om at den ikke stod og ropte på et arsenal av snutebiller som kanskje befant seg lenger nede i hullet - tolket som en freds- og tillitserklæring, og jeg snudde meg vekk jeg også. Jeg kom til at i verste fall ville den bykse i halsen på meg og bite seg fast, med risiko for at jeg senere utviklet et syndrom som ville bli oppkalt etter meg - Frotjoldsyndromet kanskje (dæsken hvis noen googler det kommer jeg til å bli fornærmet). Men den var helt rolig og fredelig, og forholdt seg slik helt til jeg gikk.

Så vi har altså snutebille, eggehumle, minihjort og edderkopper vs glohet sand, folk og unger. Jeg vet sannelig ikke hva som er å foretrekke. Jeg skal gi engene i Ferrania et par sjanser til tror jeg, men da med store nok pledd til at livet i gresset ikke blir for nærgående.

Påske på italiensk

2007-04-11T10:10:00.000+02:00

Påske i Italia betyr mat, mat og mere mat, samt en tradisjon jeg kan tenke meg ville slått an i Norge også: merendino. Heldigvis varer bare påsken i to dager her (1. og 2. påskedag), ellers tror jeg både liv og helse kunne gått tapt i etegildet. Søndag var vi til påskelunsj hos familien til Ivan, min søsters tilkommende. Der spiser man alltid godt, og påsken er intet unntak. Det begynner så uskyldig med tre-fire forretter, hvor jeg som regel legger min elsk på minst en, for eksempel artisjokkfylte sjampinjonger eller artisjokkfrittata (ja, det er artisjokksesong) og gjerne kunne spist meg mett bare på de. Jeg spiser derfor litt i overkant av hva som klokt er. Så kommer andre runde med forretter, og jeg legger min elsk på minst en eller to til, for eksempel spinatpai eller tunfiskfylte egg, og spiser litt i overkant av hva som klokt er nå også. Så kommer første rett, og er jeg riktig heldig er dette hjemmelagde ravioli al burro e salvia - åh som jeg kunne forspist meg på disse fantastiske ravioliene! Jeg er allerede småmett etter forrettene, men fornuften må vike, og jeg propper lykkelig i meg to porsjoner og selv etter det gir jeg meg bare motvillig selv om jeg egentlig er mett. Fremdeles i raviolirus konstaterer jeg at andre rett settes frem; kjøtt for de som spiser det, fisk til resten (meg). Siden jeg mistenker at fisken ikke hadde blitt tilberedt hadde ikke det vært for meg, føler jeg at jeg må ta for meg, og jeg forsyner meg med et generøst stykke. Tilbehøret er gjerne så forseggjort at det kunne vært egne forretter, så det kan nesten ikke stå urørt det heller. Når siste bit av fisken er truet ned og jeg ikke tror magen kan ta imot mer verken vått eller tørt er det tid for dessert og søtvin. Både pudding, kake, is og fruktsalat kommer på bordet. Jeg angrer på at jeg forsynte meg så grådig av forrettene. En bitteliten bit pudding for høflighets skyld, mens is og frukt er så godt at det går ned mye mer enn hva fornuft og mage tilråder.

Etter et slikt gilde ender man opp som på bildet, og jeg er normalt ikke sulten igjen før neste dag. 1. påskedag skulle vi imidlertid spise kvelds der også, så da var det på an igjen med deilige forretter, de uimotståelige ravioliene etc.

2. påskedag er dagen for merendino. Da pakker man med seg mat og drikke for en uke, kjører avgårde tidlig om morgenen og finner seg en fin eng hvor man fyrer opp bål, og tilbringer dagen med grilling, øl, vin og det som verre er. Selv hadde jeg startet dagen med min sedvanlige frokost bestående av knekkebrød med ost og paprika (noe som gir enhver italiener bakoversveis - paprika til frokost?!), uforberedt som jeg var på at de fleste også hadde med seg mors hjemmelagde grønnsaksterte, pai etc etc til å fylle ventetiden frem til grillen var klar med. Det ble altså en ny dag hvis hovedformål var å spise, med nyting av diverse alkohol som en god nummer to (om vi i Norge skulle adoptert en slik skikk hadde vi naturligvis snudd om på prioriteringene).

Så ikke noe ski og appelsiner her i gården, men litt strand og turist har det blitt på meg. Her fra Castelvecchio, hvor vi var mellom måltidene søndag.

Bilpushing

2007-04-01T22:22:00.000+02:00

Jeg vil anbefale alle som skal kjøpe seg bil å kjøpe en Nissan Micra. Dette lille vidunderet av en bil byr på stadig nye gleder for en som ikke har lest manualen og satt seg inn i alt hva den har å by på. Nylig oppdaget jeg tilfeldigvis at den har intelligente vindusviskere, som ikke bare vet forskjell på regn og ikke regn, men som fanger opp nyanseforskjeller i nedbørsmengden og justerer hastigheten deretter.

Samme dag hadde jeg fryktelig dårlig tid, og bensinmåleren pekte dermed mot bunnen av reservetanken, og jeg begynte småstresset å kalkulere hvor mye tid jeg kom til å miste ved å kjøre omveien til nærmeste bensinstasjon. O lettelse da den velsignede kjørecomputeren kunne opplyse at bensinen holdt til hele 100 km! Hvem skulle trodd det. Den samme kjørecomputeren holder også styr på både faktisk og gjennomsnittlig forbruk (som forøvrig steg fra 0,56/mil til 0,8/mil etter at vi flyttet opp i fjellene og kjører i oppoverbakke halvparten av tiden).

Men det kanskje beste med hele bilen er at den er nøkkelløs. Som kjent ligger nøkkelen alltid nederst i veska, og når man prøver å finte den ut ved å stikke hånda under det andre, så skvetter den unna. Det er rett og slett lite sannsynlig at man kommer unna det å måtte ta ut alt som ligger i veska før man kan ta opp nøkkelen. Her spares dermed irritasjon i mengder! Så lenge nøkkelen befinner seg på meg er det greit for Micraen, som endatil holder styr på om nøkkelen er inni eller utenfor bilen, slik at man ikke kan låse den inne. Det tok fryktelig kort tid å innse at det er ytterst behagelig å slippe å tenke på bilnøkler.

I tillegg til dette er den svært praktisk innredet, med en egen knagg til å henge vesken på, eller mer maskuline ting hvis du må, og hemmelige rom til å legge verdisaker i. Og selv om den er liten, er den så romslig at ikke engang Ivan, som er den nest høyeste italieneren jeg har sett og fullt på høyde med en god nordmann, hadde noe å si på plassen i baksetet.

Stereoanlegget styres fra rattet, og har man først styrt stereoen fra rattet tror jeg neppe man vil ønske å styre det fra noe annet sted noensinne. Dette bringer oss forøvrig til det kanskje eneste negative med hele bilen (bortsett fra at den bringer ulykke, noe jeg kommer tilbake til senere), nemlig stereoanlegget. Nissan Stereo AS bør gå et par runder med seg selv og diskutere litt konsepter. Hva mente de egentlig med å lage en CD-spiller som (i teorien da) kan spille mp3-plater, men som samtidig, veldokumentert gjennom unntakslisten over hva slags formater den takler, bare klarer å lese ferdigkjøpte musikk-CD-er?

Det må for ordens skyld nevnes at den forrige bilen jeg kjøpte var en 1982 Ford Fairmont med kengurufanger som jeg gav 7000 kroner for i Australia, og solgte for 400 noen måneder senere, og jeg ser ikke bort i fra at biler flest av i dag kommer begeistrende ut av det i sammenligning. Uansett er Micraen en liten og billig bil, og jeg er slett ikke sikker på at små og billige biler flest er like intelligente og harmoniske som denne.

Bloggpushing

2007-03-06T23:05:00.000+01:00

Jeg vet at mange venner og kjente leser bloggen min, og at dere leser den fordi dere kjenner meg, og ikke fordi dere er blogglesere generelt. Dermed går dere glipp av mye virkelig bra blogging, som kan være alt fra åndelig føde og humor til samfunnsdebatt. Jeg vil derfor introdusere dere for fire svært gode blogger som dere bør ta dere tid til å bli kjent med. Ikke fordi det ikke er flere kvalitetsblogger der ute, men heller fordi fire er et overkommelig antall selv for en som er passe interessert i utgangspunktet.

La oss begynne med Lord X. Han har en fantastisk humor spekket med selvironi, og en helt særegen skrivestil, og gullkornpostene kommer tett som hagl. Hvis dere ikke lar dere overbevise av det som måtte ligge på fremsiden når dere sjekker den ut, så les i det minste om dyrene i skogen som hater ham, den treffende innsikten i hva slags refleksjoner menn gjør seg i møte med irrasjonell krangling, og et par utvalgte datehistorier.

Videre har vi Vampus, som skriver en glimrende politisk blogg, uimotståelig på tross av at hun står milevis unna meg politisk - dels fordi hun har en rekke gode poenger som egner seg godt til å utfordre mitt eget politiske ståsted, dels fordi bloggen er så ypperlig krydret med humoristiske poster som ikke har noe med politikk å gjøre, og dels fordi hun har integritet nok både til å innrømme feil og til å gi politiske meningsmotstandere rett i enkeltsaker.

Esquil har dessverre (for dere) stengt Rølerbloggen for en stund, men han har lovet at den kommer til å gjenåpnes, og når det skjer bør dere snarest lese alle de glitrende novellene som ligger der innimellom like glitrende humor og ikke minst rystende og særdeles levende innblikk i vanskelige og alvorlige tema. I mellomtiden finner dere ham her, på forfatterbloggen. Les for eksempel Om demokrati og Suveren seier til Smirnoff.

Til sist vil jeg nevne en blogg som gir meg aldeles storartede fornøyelser: Ars Ethica. Nicolas, bloggens forfatter, skriver om (men ikke bare om) tema som religion, abort og homofili med sylskarp logikk og blottleggende sammenligninger, og ikke minst med stor innsikt. Det som er ekstra morsomt er at han lykkes i å få med seg både religiøse, abortmotstandere og homofobe i debatten, slik at også kommentarfeltet virkelig er verd sin lesning.

Såh. Dette var et spark i riktig retning som jeg håper dere vil ta til etterretning. Dere kommer ikke til å angre!

Italia - the beginning

2007-02-23T16:36:00.000+01:00

På oppfordring fra mystiske Airhead kommer her (om enn noe forsinket) historien bak mitt opphold i Italia og hvordan jeg lærte meg italiensk:

Det begynte da jeg tok meg en velfortjent ferie etter endt masteroppgave. Min søster bodde og studerte i Savona (som hun hadde valgt for å unngå de store massene av internasjonale studenter – intet kunne vel vært et bedre valg i så måte, da her ikke er en internasjonal student å finne i mils omkrets), så jeg dro ned dit en uke, og trivdes så godt at da min søster påpekte at jeg også kunne bo der, tok det ikke lang tid å gjøre alvor av det. Jeg hadde hjemmekontor på jobb, slik at jeg kunne ta jobben med meg, og fritiden resten av sommeren brukte jeg på italienskstudier. Jeg følte meg allerede passe kompetent da jeg var klar til å dra i september, og tenkte naivt at det skulle da ikke ta lang tid å bli brukbar i italiensk.

De tre første månedene jeg var der tok jeg privattimer i italiensk én gang i uka, men måtte likevel innse at jeg falt av lasset i enhver samtale jeg ble forsøkt involvert i (det var for eksempel i denne perioden episoden med betal-kølappmaskinen fant sted). Jeg hadde med meg en liten og utilstrekkelig lommeordbok over alt hvor jeg gikk, og både jeg og samtalepartnere måtte pent oppfriske våre mimeferdigheter. Jeg kan bare beundre de som hadde tålmodighet nok til å (forsøke å) føre samtaler med meg. Etter kort tid utviklet jeg i pragmatikkens navn en teknikk som gikk ut på å nikke og smile og si ja når jeg ikke forstod hva de andre sa. Praktisk, dog skummelt, og etter hvert som jeg forstod mer, begynte det å gå opp for meg at jeg nok har sagt meg smilende enig i både den ene og andre fornærmelsen.

Etter jul kom jeg til at jeg ikke hadde tid til å ta flere italiensktimer, og kjøpte meg i stedet en bok på italiensk. Dette var kanskje ikke den mest geniale beslutningen jeg tok på den tiden, og et halvt år etter var boken fremdeles bare halvlest. Nå, ett år og tre måneder etter ankomst, klarer jeg meg brukbart på italiensk. Det er ca ett år lenger enn jeg hadde trodd det skulle ta. Italiensk er vanskelig, og ekstra vanskelig når man ikke har jobb eller studier som tvinger fram en ekstra innsats.

Italiensk er også morsomt, og spesielt pussige er enkelte av banneordene deres, som ofte har en litt annen betydning hos oss. For eksempel brukes figo/figa om en ekstremt stilig person, mens det direkte oversatt betyr, æh, et vulgært ord for det kvinnelige kjønnsorgan, som jo er et rimelig heftig skjellsord hos oss. Culo, som kan oversettes med ”ræv” brukes om flaks. Finner man parkering f.eks, så ”che culo!” Jeg skal ikke gå nærmere inn på resten av kraftuttrykkene deres, da de fleste er langt mer vulgære enn noe jeg kunne fått meg til å si på norsk, men jeg morer meg stort med oversettelsene, spesielt siden de normalt blir fremsatt med stor innlevelse og understøttende gestikulasjoner.

Jeg trives godt her, men dette skyldes nok i stor grad min norske jobb, som gir meg det privilegium det er å ha et relativt distansert forhold til det italienske byråkratiet. De gangene jeg har blitt tvunget til å pirke borti det har jeg blitt avskrekket nok at jeg ikke tror jeg ville anbefalt noen andre å flytte hit. Når det er sagt, er Italia et deilig land hvor både land og folk er rike kilder til fascinasjon, humor og berikelse, og har man muligheten til å gjøre et lengre opphold her er det i høyeste grad verd det.

Effekten av 84 dager med regn på humør og pågangsmot

2007-01-22T21:27:00.000+01:00

Så det var det som ble rekorden i Bergen til slutt. 84 dager. Mange hadde håpet på 100 når vi likevel var så godt i gang, som jo er et penere og rundere tall. Men lørdag letnet det og vi kunne se solen for første gang på aldri så lenge, og siden tror jeg faktisk vi har hatt sol hver eneste dag. Nå har ikke jeg engang vært her i alle de 84 dagene (selv om det føles slik), så jeg kan bare forestille meg hvor underlig det må føles for den jevne bergenser.

Når jeg er i Italia koser jeg meg stort med å legge merke til alt som er annerledes, både av kulturelle og naturlige ting. ”Vinter”-oppholdet mitt i Bergen har båret preg av litt tilsvarende sysler: hvordan reagerer de fastboende som ikke kan smile overbærende vel vitende om at de snart skal tilbake til sør-europa, når det begynner å regne og ikke ser ut til å ville slutte noen sinne? Det er i alle fall helt sikkert at det skal mye regn til for å knekke psyken til en vestlending. Når jeg helst vil avlyse ting fordi det er valleslette, som pappa sier (mellomting mellom regn og sludd), blir jeg avfeid med at man kan da ikke tenke slik, da får man jo aldri gjort noe (som jo er et godt poeng). Og så tas støvler og kvalitetsparaplyer frem og man hauser seg avgårde. Med andre ord svært lite sutring, og det selv mot slutten av 84-dagersperioden. Det står det respekt av! Ironi og galgenhumor mangler det heller ikke på, og solen ble kjekt rapportert inn som uidentifisert objekt på himmelen en dag man kunne skimte den bak skyene.

Det ser med andre ord ikke ut til at den 84 dager lange prøvelsen har forringet humøret og pågangsmotet til folk flest noe nevneverdig. Selv om jeg tviler på egne evner til å utvikle den slags sportyhet synes jeg det er veldig positivt at så mange andre ser ut til å ha anlegg for det. Før eller siden skal jeg jo tilbake til Norge, og da er det godt å vite at folk i mellomtiden har latt seg utruste med en positiv innstilling som kanskje kan smitte over på en tilbakevendende værflyktning!

En strålende idè

2006-12-12T11:19:00.000+01:00

Når jeg er ute og flyr er jeg nesten alltid over maksgrensen for tillatt bagasjevekt. Heldigvis er personalet flinke til å se gjennom fingrene med slikt, og jeg har fått passere med opptil ni kilo overvekt – dog med strengt blikk og beskjed om at dette er helt på grensen av hva som er akseptabelt. For å lure meg unna pleier jeg å pakke tunge ting i håndbagasjen, som jo aldri veies. En gang hadde jeg 16 kilo håndbagasje + pc-veske. Det funket som en kule rent teknisk, men genistreken hadde selvsagt den mindre geniale baksiden at jeg måtte drasse rundt på 16 kilo (+ pc-veske) hele resten av dagen.

Så mens jeg stod i innsjekkingsskranken sist med blytung håndbagasje og pønsket på mulige løsninger hvis de mot formodning skulle be om å få veie den også, kom årets idè til meg. Lille meg med 48 kilo i egenvekt har jo uansett mye lavere totalvekt (meg + bagasje) enn en helt gjennomsnittlig 1.80-nordmann med 20 kilo bagasje. Selv om jeg har 30 kilo bagasje veier vi likevel mindre enn gjennomsnittsnordmannen uten bagasje. Jeg lanserer derfor et nytt konsept for bagasjeutmåling for flyselskaper: Totalvektsberegning (TVB). TVB innebærer at hver passasjer kan påføre flyet f. eks maks 100 kilo, og så blir det opp til hver og en hvordan man vil disponere disse hundre kiloene. Jeg kan dermed med god samvittighet ta med meg 52 kilo bagasje og igjen få et semantisk korrekt forhold til håndbagasje, mens Ola Nordmann kanskje må klare seg med 20 kilo, inkludert håndbagasje.

TVB vil etter min mening føre til en mye mer rettferdig fordeling av tillatt bagasjevekt, og jeg håper pionerer innen flyfart vil plukke den opp så fort som mulig, slik at den kan begynne å spre seg.

Frittstående observasjoner om italiensk kultur

2006-11-22T22:24:00.000+01:00

Fremmede italienere er usympatiske, spesielt hvis de sitter i bil. De tar ikke en femtiøring for å inneparkere deg på ubestemt tid, og hadde ikke innrømmet skyld om de så hadde rygget på deg på rødt gjennom et lyskryss. De har de sleskeste hushaiene og de sleipeste bilselgerne, de falskeste telefonsupportfolkene og de lateste serviceyrkefolkene (vanlige åpningstider er fra 09-12 og 16-18. Blink and you'll miss it. Mandager er ingenting åpent før kl 14. Selv i disse åpningstidene er det ikke uvanlig å bli møtt av et straks-tilbake-skilt, hvor "straks" naturligvis har veeldig subjektive tolkninger. Skal man på ferie stenger man sjappa og henger opp en postit-lapp om det).
Bekjente italiener er kjempehyggelige, hjelpsomme, har mødre som lager verdens beste [yndlingsmat], punktlige, ærlige og generøse.
Italias hvite marked har stått stille i noen år, mens det sorte markedet ser ut til å blomstre som løvetann. Selv om jeg er motstander av sort virksomhet har jeg endt opp som sort kunde av sko, manikyr, dans, ridetimer, restauranter og i husleiemarkedet, samt blitt tilbudt sorte møbler og datamaskiner.
Styresmaktene erkjenner problemet, og man kan nå få bot dersom man går ut av en butikk uten kvittering på det man har kjøpt. Dette førte til en del hevede øyenbryn fra min side i starten, da servitører på kafèer velmenende og insisterende prakket på meg kvitteringen for kaffen jeg hadde kjøpt til 0,7 euro.
Utkanstrøk i Italia er organisert i idylliske små landsbyer med søt brosteinsbro over liten elv, hvor man også finner restaurantene med den beste maten og de laveste prisene.
Italienere er ekstremt avhengige av venner og familie. Ingen gjør noe alene, og alt må skje samtidig, i flokk. Siden det stort sett er minst ett individ i gruppen som ikke vil, blir det sjelden til at noen gjør noe som er utenom gruppens vaner. En gang kjørte vi i to biler til et utested, vi kom frem først, fant parkering og stod og ventet på de andre utenfor i bikkjekulden. De andre fant ikke parkering, og som alle vet kan det ta sin tid, og man må gjerne gå langt. "Vi kan jo gå inn å vente", foreslo jeg håpefullt mellom hakkende tenner. "Haha, den var god! Skal vi kjøpe oss en drink også kanskje? Hahaha!"
Pizzalandet kan ikke lage frossenpizza.
Telefonen har kommet. Internett har kommet. Likevel har italienere en hang til å insistere på at kontorer må oppsøkes. Hvis man ikke møter opp fysisk kan det bare være med hele henvendelsen. Som en smekk over fingrene blir man gjerne direkte feilinformert dersom man ringer, så lærer man til neste gang. Unntaket som bekrefter møte-opp-regelen er infame Telecom Italia, som ikke har et eneste kontor man kan møte opp i, og Italias mest ufordragelige telefonsupport som på en god dag legger på når man ringer, men helst drar en løgn for å bli kvitt deg - etter å ha sendt deg et par runder i supportsystemet naturligvis.
Privatisering av motorveibygging fører til veldig flotte motorveier.

Sommerbetraktninger

2006-08-28T19:24:00.000+02:00

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg er bitter. I Norge og på vestlandet har man hatt den fineste sommeren siden man begynte å måle. Hele våren og sommeren har det vært sol og nydelig (jeg får sms hver gang det ikke regner). Tilfeldigvis nøyaktig det samme som skjedde da jeg var i Australia. Også da hadde man den fineste sommeren siden målingene begynte, og nå har man etter alt å dømme altså perset denne sommeren.

Det gjorde meg ikke noe da dere hadde en fin vår. Jeg unnet dere såpass. Gledet meg i stedet på egne vegner over å skulle tilbringe sommeren i Italia. Så deilig med strand og varme i ledige øyeblikk, tenkte jeg naivt. Tanker jeg skulle få ete i meg igjen, da sommeren kom dundrende i slutten av juni. 38 varmegrader og nærmere 100% luftfuktighet har en lammende effekt. Ikke et vindpust, ingen effekt fra verken skygge eller natt. Svett, klam og ekkel. Dusje, livet var godt og verden gav mening igjen. Et halvt minutt etterpå, like svett, klam og ekkel igjen. Jeg fikk et hat-forhold til stranda, hvor jeg var tvunget til å gå hver dag, fordi det eneste stedet jeg ikke led, var duppende i vannskorpen, som forøvrig holdt en temperatur på rundt 30 grader, og hadde særdeles lav kjøleeffekt. Varmt og klamt over alt, døgnet rundt. Man blir passiv. Apatisk. Der man før hadde et relativt rikt spekter av tanker, finner man nå at mesteparten av tiden går med til å pønske ut planer for å unnslippe varmen. Irrasjonelle idèer dukker opp, som å fylle vasken med kaldt vann, legge armene oppi, stå der noen minutter. Ingen nevneverdig effekt. Jeg tenkte med gru på at jeg skulle være der helt til 24. august. Og august kom til å bli enda varmere sa de.

Nå ble takk og lov ikke august verre, august var helt nydelig. Poenget er at man i Norge hadde drømmesommeren helt frem til nettopp 24. august. Da tok det kjapt slutt ja! Siden jeg kom har det mer eller mindre regnet, og endatil tordnet, og kommer til å fortsette med det i overskuelig fremtid. Kunne jeg ikke fått en eneste liten bit av sommer på vestlandet?

Campingliv ved ekvator

2006-08-03T20:17:00.000+02:00

Jeg har ikke campet siden jeg gikk på ungdomsskolen, og har vel egentlig aldri campet ordentlig. Siden jeg nå tross alt skulle campe i Kenya, tenkte jeg det var best å være forberedt, og handlet inn selvoppblåsbar madrass, silikonvannpose og verdens minste sovepose. Jeg hadde ransparanoia, og kjøpte de billigste solbrillene jeg fant, samt sørget for å fordele kontanter utover pengebelte, diverse bukselommer, lomme i daypack og skosåle. Dermed ble jeg konstant gående og lete etter den siste pengebunken (samt lypsylen, som dukket opp på de underligste steder selv om jeg alltid la den i venstre bukse/shortslomme).

Den selvoppblåsbare madrassen var dog ikke selvsammenrullbar, og det skulle vise seg å kreve sin mann å få den inn igjen i det bittelille, uelastiske etuiet. Verdens minste sovepose var naturlig nok ikke verdens varmeste, men så hadde jeg da heller aldri trodd at det skulle være kaldt ved ekvator. Jeg foretok pakkingen i kvelende varme Italia, hvor jeg ble uvel bare av tanken på å ha på noe mer enn bikini, og det virket ulogisk at ekvator skulle være annerledes. ”Africa is warm to hot” sto det da vitterlig også i reisedokumentene jeg hadde fått. Vel, det er Afrika ikke. Det var greit nok mellom kl 11 og kl 17, selv om temperaturen neppe oversteg 25 grader, og resten av tiden var det latterlig kaldt i forhold til hva jeg hadde forestilt meg.

Silikonvannposen var 100% overflødig (selv om jeg følte meg småcool på flyplassene der jeg gikk og smattet på slangen som stakk ut fra ryggsekken. Ikke like kul da det dryppet vann i hodet på min sidekvinne på toget fordi jeg ikke hadde skjønt lukkemekanismen), noe jeg burde ha klart å forutse siden safarien var bilbasert.

Men ellers hadde jeg pakket noenlunde riktig, selv om den billigste lommelykten de hadde ikke holdt mer enn halvannen dag. Jeg hadde ikke funnet det bryet verd å investere i lommelykt siden jeg ikke helt klarte å se for meg hva jeg skulle bruke den til, og kjøpte den bare motvillig siden det stod listet som "essential" i reisedokumentene. Det ble snart åpenbart at det er mørkt i telt, og enda mørkere oppi ryggsekken, og lommelykt var i sannhet en vesentlig ting å ha.

Alt i alt en nyttig erfaring, og jeg føler meg nå langt mer rustet til neste campingprosjekt, som jeg nesten føler meg forpliktet til å foreta siden jeg har investert så tungt i utstyr.

Til slutt, en liten samling kreativ-optimistiske forretningsnavn fra slummen i Nairobi: ”Summer Rock Video Shop”, ”Cyber Cafè”, ”New paradise hotel” og ”High quality general shop” finnes alle i falleferdige, nedstøvete og skitne skur langs veien ut fra Nairobi.

Løvesex og villbeistfest

2006-07-12T20:00:00.000+02:00

Hvis jeg ikke hadde sovet så tungt hadde også jeg fått gleden av å våkne til lyden av løvebrøl og elefanthyl, idet en elefant jaget bort en løve like utenfor porten til campingplassen vår. Men jeg sov meg fint gjennom den mest eksotiske opplevelsen, og høydepunktet for min del ble løvene som gav seg til å ha sex like utenfor bilen vår (beklager fnisingen):

Litt senere var det villbeistfest på savannen:

Jeg filmet totalt sett en del fra safarien, men det viser seg nå at jeg ikke har noe øye for kameramateriale, så de fleste videoene er preget av tilsynelatende ukontrollert zooming og panning når dyrene forholdt seg rolig (dvs nesten hele tiden), angivelig i et forsøk på å sprite opp videoen. Jeg burde kanskje ikke vært så kjapp med å slakte fallskjermfilmen likevel.

Lo: Non abbiamo visto dei leopardi, ma ecco un bel ghepardo:

Abraham

2006-07-10T10:41:00.000+02:00

"Se, der er det en bavian til høyre her..."
"Ser dere sebraflokken der borte?"
Den første dagen var preget av usikkerhet og småkaos, og det var ikke før utpå ettermiddagen at det begynte å demre for oss at vårt 3-4 personers crew bestående av sjåfør, kokk og guide, var Abraham. Han var nok ikke verdens mest drevne turistguide, men det han manglet av guide-talent tok han igjen på sjåførsiden, og han hadde da også utviklet noen lure knep gjennom de seks årene han hadde jobbet som safariguide. Den første kvelden ble vi presentert for et par av dem. Vi hadde alle betalt $250 i local payments som skulle gå til mat, campingavgifter og reservatavgifter, og det var Abraham som administrerte økonomien. Nå skulle vi overnatte på en lite sjarmerende campingplass i Lake Nakuru National Park, uten lys og rennende vann, og, i teorien, omgitt av ville dyr.

"Du skal vel også ligge i telt med oss, Abraham?"
"Jepp! Det teltet der borte er mitt! Bare at, jeg blir nok tvunget til å ligge på resortet utenfor parken. Slik at vi får kaffe og te i morra tidlig altså. Ehe.."

Så han ble tvunget til å sove der, mens vi ble etterlatt i telt med løver i bakhagen. Heldigivs skulle vi alle i det minste spise kvelds på resortet, vi var egentlig ikke sugne på å stifte bekjentskap med kokken Abraham helt ennå. Gleden var imidlertid kortvarig, da vi fikk servert en underlig rett bestående av dvaske chips og en glovarm plastpose med et fuktig og klamt kyllingsmørbrød inni. Abraham fikk tilsynelatende ingenting, men mens vi forsiktig begynte å pirke ut smørbrødet, kom hans rett på bordet: en saftig biff. Det manglet ikke på lange blikk i retning hans tallerken.

- Heh, jeg liker biff, sa han unnskyldende.

Jaha. Vi derimot, likte plastposekokt kyllingsandwich?

Men Abraham var sjarmerende på sin egen måte, som da han måtte følge meg inn på et kjøpesenter og lot seg overbegeistre over rulletrappene, eller da han spurte hvilken stamme i Norge jeg kom fra. Eller da han forsikret gruppen om at det var Sam og Lucy sin feil at vi var sent ute, siden de ikke hadde fått bagasjen sin og måtte kjøpe seg nødbagasje. – It’s all because of them, forklarte han, og pekte på synderene. Han pleide å gå med safarihatt, og de gangene han tok den av, var det ingen i gruppen som klarte å kjenne ham igjen. – Har noen sett Abraham, spurte Kim en gang han stod rett ved siden av uten hatt. En annen gang gikk jeg inn på resort-rommet han hadde blitt tvunget til å ta ved Lake Naivasha, han satt uten hatt og jeg hoppet en meter og lurte på hvem i all verden som satt på rommet til Abraham. Dette, samt at han noen ganger hadde t-skjorten til en annen turoperatør, og det pussige i at vår safaribil var helt anonym, mens alle de andre hadde logoer og url-er godt synlig, og at On the go’s kontor i Nairobi het Flight Centre Services, skapte et fruktbart miljø for teorier om hva som egentlig foregikk. Abraham ungikk uelegant å svare på alle turoperatør-spørsmål, så vi kom aldri helt til bunns i saken.

Men han var som sagt en god sjåfør, og fikk oss helskinnet frem over de utroligste veier, og fant både gepard og hyene, så vi tilgav alt fra biff vs klamme smørbrød-episoden til muffne omstendigheter, og alt i alt tror jeg de fleste var fornøyd med Abraham.

Verdens Største Hest

2006-06-26T11:36:00.000+02:00

- Hvor flink er du til å ri da? Vi har nemlig en hest som går fint med engelsk sal, men han kan bli ganske oppjaget hvis han merker at rytteren ikke er kompetent.

Det går vel greit, tenkte jeg. Heller oppjaget hest med engelsk sal enn tykk, tung, stiv amerikansk sal.

Hadde jeg visst at det var snakk om Verdens Største Hest hadde jeg kanskje tenkt meg om to ganger før jeg uttalte meg så eplekjekt. Jeg er 158cm høy. Hesten de kom ut med var sikkert 180cm i mankehøyde. Det var ikke tvil om hvem av oss som ville få gjennomslag i en eventuell uoverensstemmelse. Men nå var det ikke så mange veier tilbake uten å fremstå som pingle, så jeg kløv da opp, ikke helt høy i hatten.

- Det er mulig han sparker litt bakut når vi begynner å galloppere, han har ikke vært så mye på tur i det siste.

Herlig. Oppjaget, ellevill kjempehest. Typisk at jeg nå skulle brekke en fot eller arm slik at sommerens betalte og urefunderbare safari gikk i vasken.

...men kjempehesten var snill som et lam stakkars, lystret hvert minste vink. Bedre hest tror jeg faktisk aldri jeg har ridd. Og vi fant da tonen til slutt (i alle fall fant jeg den. Jeg er ennå ikke helt sikker på om at han visste at jeg var med på turen).

Kosehesten.

Kappløpet gjennom togstasjonene

2006-06-22T21:44:00.000+02:00

Jeg trekker tilbake alle fornøyde tanker jeg har hatt om hvor fint de italienske togene fungerer. Etter et ublidt personlig møte med dem for noen år siden, samt min søsters vedvarende beklagelser over de upålitelige togene, hadde jeg relativt lave forventninger til togreiser i Italia. Men så har jeg måttet ta en del tog i løpet av våren, og for hver problemfrie reise ble mistroen stadig blekere, til slutt var den glemt og jeg følte meg i de tryggeste hender. Tog som kommer og går når de skal, oversiktlig og enkel informasjon, greie nettsider. Jeg nærmest gledet meg til å ta tog. Jeg påpekte endatil overfor min søster hvor knirkefritt det hele fungerte, og bedyret at jeg ikke engang kunne forstå hva hun mente.

Jeg hadde glemt hvordan man streiker i Italia. Jeg skulle tur-retur Bologna, og ante ikke at det var streik. Når det er streik hjemme betyr det som regel full stopp, og jeg mener også å ha fått med meg at man forsøker å sørge for alternative transportmidler til de rammede. I Italia derimot, betyr det at ting humper og går med kanskje 30% kapasitet, med store forsinkelser og ansatte som gjør sitt ytterste for å provosere de reisende, angivelig for å fremkalle flest mulige hissige telefoner til ledelsen. De har flere teknikker for å oppnå dette. Èn er å kansellere den ene avgangen etter den andre, men man venter helt til fem minutter før toget skal gå med å annonsere kansellasjonen. Slik holder man kundene på pinebenken mens de tenker "jeg kan jo alltids ta neste". En annen metode er å annonsere at et tog går fra et bortgjemt undergrunnsspor i en avkrok av togstasjonen slik at man samler opp en passelig folkemengde der, og idet toget ankommer, for sent naturligvis, sprakes det gjennom høyttalerene at det kommer til et spor i stikk motsatt ende av stasjonen. Så er det antageligvis bare å lene seg tilbake og følge med på kaoset som oppstår.

Jeg kan forstå at de velger å gjøre streiken mest mulig pinefull for de reisende, siden de ellers har få muligheter til å oppnå noe som helst. En streik kan bare vare én dag, så både arbeidsgiver og passasjerer vet at bare man holder ut denne dagen, så går problemet over av seg selv. Idèen om å begrense streiker på denne måten ble solgt til publikum med argumenter om at det ville bli mye bedre for de reisende, som ville slippe dagevis med slitsomme streiker. Om noen påpekte ulempen med at man ville få langt hyppigere streiker, som sjelden eller aldri ville føre til noe, vet jeg ikke. Men stadig vekk streikes det i sentrale tjenester som post og tog, og få eller ingen ser ut til å bry seg.

Og jeg, som hadde fått melkeruten Savona-Genova-Milano-Bologna, var rimelig svett da jeg til sist kom tilbake til Savona. Mistillitsforholdet er på ny etablert mellom meg og de italienske togene og det blir ikke meg som proklamerer hvor greit det er å reise med tog flere ganger!

Vinkultur

2006-06-11T14:47:00.000+02:00

Såpass må man ha for å holde en familie bestående av foreldre, to besteforeldre og et barn med vin gjennom et år.

Kyllinghelse

2006-06-07T16:05:00.001+02:00

Jeg ser på TV2-nyhetene 06.juni at det er veterinærstreik i Norge. I reportasjen møter vi 85000 kyllinger som står i fare for å bli gasset ihjel med cyanid, noe som i følge bonden ikke er noe vakkert syn. Kyllingene vokser så fort at det ikke vil være plass til dem om to dager. De kan ikke "destrueres" fordi det ikke er kapasitet til det. Hvordan destruerer man levende kyllinger mon tro? Putter man dem kanskje i en kvern slik man gjør med nyklekkede guttekyllinger?

Bonden er lei seg fordi han blir nødt til å gasse ihjel kyllingene med cyanid. Han beklager at veterinærstreiken går utover dyrehelsen – der bør grensen gå, får vi høre. Kyllingene, som blir fôret og avlet til å vokse fortere enn skjelettet klarer å henge med, har naturligvis utmerket helse i utgangspunktet. Helsen deres er heller ikke i nevneverdig fare under normal transport til slakteriet, eller når små kyllingben stikker ut under de hullete kyllingkassene som slepes bortover slakterigulvet. Eller når de står i fare for å bli skoldet levende og ubedøvet.

Å gasse kyllingene ihjel må derfor unngås i dyrehelsens navn.