LailaBlog

Riskremfadesen

2011-11-27T02:40:00.003+01:00

Det skal ikke påstås at det faller meg naturlig å lage mat, men jeg liker jo å glede min mann med noe godt hvis jeg kan. Han har lagt sin elsk på riskrem, og selv om jeg i utgangspunktet mener at juleting mister sin magi om man nyter dem når det ikke er jul, så gikk jeg med på at han skulle få riskrem i dag. Riktig så generøs, følte jeg meg.

Min mann skulle lage grøten mens jeg laget middag. Grådig satte han i gang med å lage en svær kasserolle, nok til en uke med riskrem. Jeg burde ha ant uråd og avlyst hele riskremen da det viste seg at han trodde jeg hadde ment at han skulle lage kokt ris. I stedet lot jeg ham helle melk og sukker i risen, i håp om å transformere den til grøt.

Neste utfordring var selve fløtekremen. Siden vi ikke har stavmikser med visp gikk jeg i gang med å vispe for hånd, og vispet for harde livet i flere minutter. Fløten tyknet en anelse, men det var langt fra snakk om noe krem. Jeg spurte min mann om han visste noe om krempisking. Han er oppvokst på den rumenske landsbygden, og vet mye om matvareprodukters opprinnelse siden de fremdeles lager mye fra scratch der nede. Han foreslo å bruke stavmikseren. Jeg ymtet frempå om at knivblader kanskje kunne ødelegge fløten, men han mente det ville gå bra, så dermed satte jeg i gang. Det så lenge ut til å gjøre susen. Fløten tyknet og ble kremaktig, og vi kunne begge konstatere at det smakte deilig krem. Overraskelsen var derfor stor når jeg rørte litt i kremen med vispen, og bevitnet hvordan den umiddelbart antok flytende form igjen. Jeg gløttet bort på min mann som satt i stuen, men sa ingenting, bare stavmikset den til krem igjen. Med bange anelser målte jeg opp fire desiliter grøt og helte oppi kremen. Jeg rørte den inn og ganske riktig ble det hele sakte men sikkert til en tykk suppe. Litt i villrede tok jeg stavmikseren fatt igjen og tenkte kanskje jeg kunne puffe kremen opp igjen. Et par minutter senere hadde jeg en tyntflytende suppe, og måtte bare innse at alt håp var ute.

Nå må det sies at grøten var under middels god, så det hadde neppe blitt en førsteklasses riskrem uansett. Likevel er nederlaget et faktum, og jeg har ytterligere en fadese å føye til kjøkkenlisten min.

Som et PS til historien kan det nevnes at vi har en utmerket mikser med visp stående og at min mann visste om dette hele tiden. Og som et PPS kan det nevnes at jeg - da jeg skulle begynne å rydde opp etter fadesen - kom borti et krydderglass som falt ned på en flaske rødvin som knustes utover kjøkkengulvet, og da vi drev og tørket opp vinen kom vi borti bollen med riskremsuppe så den veltet ned på gulvet den også. Så stort verre kunne det vel egentlig ikke gå.

All-inclusive for dummies

2010-05-18T19:42:00.003+02:00

Det er lenge siden jeg skjønte at charterferie ikke er det jeg helst vil bruke feriepengene på. Etter en særdeles lang og kald vinter virket det likevel forlokkende med litt billig sol, og charter er jo et veldig tilgjengelig og økonomisk alternativ. Når vi i tillegg slumpet over et kjempetilbud på all-inclusive på et femstjernes hotell var avgjørelsen enkel. En viss askesky hauset opp stemningen i uken før avgang, så når dagen endelig kom var forventningene skrudd passe høyt.

Jeg hadde på forhånd en idè om at vi skulle vasse i luksus, omringet av bugnende fruktfat og sprakende paraplydrinker dagen lang. Fem stjerners all-inclusive, det måtte jo bety la creme de la creme, eller?

Hotellet var riktignok femstjernes, og med unntak av at man måtte putte mynter på massasjestolene og biljardbordet, hadde vi ingenting å utsette på selve fasilitetene. Mat- og drikkedelen derimot, var ikke helt som forventet. Inkludert i all-inclusive var frokost, lunsj og middag, alt sammen buffet, samt "a wide range of snacks between meals". Sistnevnte bestod av to typer brødkake, noen tørre kjeks og en bolle med popcorn. Videre kunne vi selvsagt drikke det vi ønsket av billig skvip, nescafé og ramsterke drinker fra baren.

Servitørene var merkverdig utrente. De serverte glass fylt til randen med vin, som de klasket i bordet mens de så en annen vei. De var overhodet ikke obs på hva som foregikk rundt seg, og kunne like gjerne være plukket opp fra gaten samme dag. Jeg aner et mye tettere forhold mellom tipspotensiale og service enn jeg tidligere var klar over.

Én dag i løpet av oppholdet kunne vi spise i den eksklusive italienske a-la-carte-restauranten deres, aka et lite hjørne av restauranten hvor borddukene var i italienske farger. Menyen bestod av fire forskjellige retter, dessert inkludert. Til forrett kunne vi velge kremet ris med tomatpuré, eller tomatsuppe, som det viste seg å være. Til hovedrett valgte vi laks i sitronsaus, og fikk servert en grå, beinete affære med skinn og det hele, sammen med noen overkokte grønnsaker. Jeg har sjelden sett en kjipere fiskemiddag, så jeg hentet meg heller noe i buffeten, og det gikk ikke upåaktet hen. Hovmesteren kom bort med fornærmet mine og spurte hva som var galt med fisken.

"Ehm, this isn't salmon", sa jeg, og smilte som for å ta brodden av den krasse kritikken.
"Yes it is" svarte han, like smilende.
Jeg så vantro på den grå massen og gjentok "No, it's not". Hvorpå det oppstod en slags pussig, smilende maktkamp av typen "yes it is - no it's not". Til slutt skar jeg gjennom og sa at det ikke spilte noen rolle, da den uansett ikke var god. Kokken kom til og forklarte at dette var norsk laks, og det var sånn den skulle være. Vi er norsk, sa vi. Ja, noen ganger fikk de den fra skottland også, uansett var det laks i verdensklasse, såkalt mørk laks. Jeg var egentlig ikke ute etter å bråke, og sa at jeg trodde dem. Da jeg likevel ikke gjorde tegn til å spise den tilbydde kokken seg å lage noe annet, og enden på visen ble at vi fikk en deilig vegetarrett i stedet.

Konklusjon: all-inclusive fører til pussig service og kvantitet over kvalitet, men om man kommer over et kjempetilbud så spiser man jo tross alt greit og slipper å ha noe eget matbudsjett.

En pizzadeig til besvær

2010-05-06T21:20:00.004+02:00

I mangel på tålmodighet og naturlige kokkeferdigheter har jeg mang en gang tydd til Toro gjennom mitt liv. Lengre utenlandsopphold har dog lært meg å verdsette friske råvarer og mat laget fra bunnen av, og de siste årene har jeg knapt brukt Toro til noe som helst. Med ett unntak. Når jeg skal lage pizza kjøper jeg fremdeles Toros posebunn, litt skamfull, for det er tross alt bare mel, salt og tørrgjær i posen, og det kunne jeg sikkert ha klart å blande selv. Likevel viser all erfaring merkelig nok at Toroposen gir en langt bedre bunn enn min egen melblanding.

Det var derfor med friskt mot at jeg kjøpte pizzabunn i pose her om dagen. Det pleier sjelden å være problemer med Torobunnen, så jeg ble ikke veldig urolig selv om jeg merket at deigen var usedvanlig hard å kna. Etter å ha knadd så lenge jeg mente var maksimalt rimelig tid å bruke på knaing begynte jeg å kjevle, selv om deigen fremdeles var hard. Den sprakk i alle kanter og det var aldeles umulig å få den større enn en middels stor frokosttallerk. Jeg blandet i mer vann og mel i håp om å få en fresh start, og det så bra ut en stund, men den lot seg overhodet ikke kjevle ut. Ydmykelsen i det å ikke klare å lage en pizzadeig - til alt overmål med Toropose - begynte å synke inn, og i takt med det steg sinnet. Jeg hamret og kjevlet så svetten sprutet, men deigspetakkelet nektet å flate seg ut.

Omtrent en time senere, med deigete fingre og sinnet i kok, trampet jeg ned til butikken, og forbannet Toro mens jeg saumfarte butikken etter frossen pizzabunn, eller et hvilket som helst alternativ. Det viste seg at de ikke hadde noe som helst annet enn Toro, og dermed endte jeg opp med en ny pose Torobunn.

Det tok meg ca fem minutter å blande, kna og kjevle ut bunn nr. 2. Deigen var myk og luftig, rett og slett et lite pizzadeigvidunder, mens den andre lå slengt i en krok og vitnet om en lang og hard kamp på kjøkkenet.

For en med meget begrensede kokkeferdigheter er dette intet mindre enn ufattelig. Hvordan kan de to deigene ende opp på så forskjellig vis? Det eneste jeg som bruker skal gjøre, er å blande i 1.5dl lunkent vann. Jeg kan komme på fem ting som kan gå galt:

1. For lite vann
2. For mye vann
3. For kaldt vann
4. For varmt vann
5. Produksjonsfeil fra Toro sin side

Jeg skulle jammen likt å vite hvilken av disse som fører til deignederlaget jeg var ute for nå, samt om det er mulig å hente inn en deig som har blitt hard, eller om man allerede på tidlig knastadie kan se at alt håp er ute.

Gode grunner til å feire (før)jul i Bergen

2009-12-09T23:15:00.008+01:00

Snøen daler ikke akkurat ned i skjul her vi sitter i åtte varmegrader med yr i luften, likevel tror jeg det er få steder som har en like fin førjulstid som vi har her i Bergen. Vakre og koselige tradisjoner har fått vokse frem slik at vi hvert eneste år kan glede oss til:

BTs lysfest siste lørdag før advent. En vakrere innledning til adventstiden kan vi vel knapt få, og i år trakk den hele 35 000 mennesker til Festplassen. Her tennes juletreet i Lille Lungegårdsvann, og fakler deles ut til alle som vil ha mens vi får julesanger servert fra scenen, i år ved Nordic Tenors, med passelig mengde ispedd juleallsang. Kunstmuseet er pyntet med all sin lysprakt i bakgrunnen, og det hele avsluttes med et storslagent fyrverkeri. I år gjorde de en artig vri på fyrverkeriet, det skulle skytes opp til Händels(?) fyrverkerisymfoni. Idéen var nok helt sikkert god, men det endte likevel opp som en litt pussig seanse. Hver gang symfonien jobbet seg opp til kraftfulle høydepunkter trodde vi at nå - nå kom det, men ikke en rakett var å se. Innimellom derimot, mens musikken gikk litt på tomgang, da putret det opp noen småraketter her og der. Så da folk syntes de hadde stått der passelig lenge - fyrverkerisymfonien er ikke unnagjort på få minutter- uten at det kom noe, begynte man å se etter utgangen. Man har jo gjerne noen kunstpauser i slike symfonier, og først tredje gangen musikken var ferdig begynte fyrverkeriet for alvor, men da fikk vi til gjengjeld et solid fyrverkeri som var verd hele symfonien og litt til.

Pepperkakebyen, the one and only. Takket være en ulykksalig stakkar som gikk berserk i fylla, en ekte god norsk ungdom, er det vel få her i verden som ikke kjenner til Pepperkakebyen vår. Det var riktignok mye koseligere da den holdt til i Galleriet, men på den andre siden får vi antageligvis en større kakeby når den har et eget telt. Pepperkakebyen er så koselig at jeg regner med det før eller senere lages en animasjon, gjerne en TV-julekalender, med utgangspunkt i den.

BKKs julekonsert i Johanneskirken. Dette er en gratiskonsert i byens fineste kirke, med fire forestillinger over to dager. Det blir fort lange køer av sånne arrangementer, men sist gang jeg var der ble køen blidgjort med varm julegløgg, en idé flere købestyrere kunne tatt lærdom av. Det skal ikke alltid så mye til for å gjøre køståing mer interessant.

Og selvsagt kan ikke disse tradisjonene replikeres i noen annen by. Visst kan dere ha fakkelfest og pepperkakehus og gratiskonserter, men dere har jo ikke Lille Lungegårdsvann, Johanneskirken eller ehm, vår Pepperkakeby. Og da blir det ikke helt det samme.

Effektivitet

2007-12-13T14:51:00.000+01:00

Jeg bestiller bredbånd.
Det går et par uker uten at jeg hører noe.
Jeg purrer.
"Det vil ta 2-4 uker".
To nye uker går i stillhet.
Jeg purrer igjen.
"Vi kan ikke levere den typen bredbånd der du bor. Du må velge en annen type."
Jeg velger en annen type.
"Vi kan ikke levere bredbånd der du bor før i uke 3 2008".
Jaha. Jeg bor nesten i sentrum. Kunne de ikke sagt det før? Jeg ringer.
"En feil i systemet gjør at vi ikke fanger opp den slags. Bestillingen din ligger bare på vent. Jeg kan legge inn ny bestilling, det vil da ta 2-3 uker."

Hva har skjedd? Har jeg flyttet tilbake til Italia, Fastweb og Telecom? Neida. Jeg har begynt å jobbe et sted som er bundet av sin firmaavtale med - grøss - NextGenTel.

Hvordan importere en bil

2007-08-20T18:18:00.000+02:00

Selv om jeg innser at byråkrati er et nødvendig onde i et samfunn mener jeg at vedkommende som har designet prosedyren for privat bruktbilimport i Bergen hadde hatt godt av å gjennomføre en 8-10 importer selv. Ikke bare hadde det vært en passende straff for å innføre et så elendig system, men jeg føler meg i tillegg ganske sikker på at han/hun hadde kommet på alternative og mer effektive løsninger allerede etter 1-2 gjennomførte importer.

Tollvesenet holder til langt ute på strandkaien i Bergen. Biltilsynet har lokaler i Fyllingsdalen, som - med trafikklys og enveiskjørte Bergensgater - er 30-40 minutter unna. Prosedyren for privat bilimport er som følger:

1. Gå til Biltilsyn for å hente prøveskilt til bilen.
2. Gå til Tollvesenet for å hente ut bilen, samt betale MVA.
3. Gå til Biltilsyn for å få godkjent bilen. Dette tok av ukjente årsaker ca 1.5 time
3. Gå til Tollvesenet for å betale engangsavgift på bilen
4. Gå i bank for å betale årsavgift - dette kan ikke betales hos Tollvesenet i Bergen, da de ikke samarbeider tilstrekkelig med Tollvesenet sentralt til at dette er gjennomførbart.
5. Ordne forsikring
6. Gå til Biltilsyn for å få skilt på bilen.
7. Gå til Tollvesenet for å bevise at man har fått norske skilt på bilen, slik at man kan få tilbake de italienske skiltene, som det italienske biltilsynet må ha.

Er jeg den eneste som ser forbedringspotensialet her? Med køer, trafikk og et generelt ustresset Biltilsyn var dette ikke gjennomførbart på én arbeidsdag. Jeg deler gladelig mitt effektiviseringsforslag med Biltilsyn og Tollvesen:

Etter punkt 3 sender Biltilsynet elektronisk bildataene til Tollvesenet. Tollvesenet sender tilbake den utregnede engangsavgiften, og Biltilsynet innkrever denne på vegne av Tollvesenet. Dersom Tollvesen sentralt og Tollvesen lokalt i tillegg samarbeider tilstrekkelig til at de også kunne innkrevd årsavgift, kan man faktisk få skilt på bilen på stedet!

Men det hadde kanskje vært for enkelt..?

Sicilia: Ustica

2007-07-12T16:31:00.000+02:00

Da vi skulle til Ustica måtte vi ta ferge (som brukte uhorvelige tre timer ut) fordi katamaranen var utilgjengelig (dvs full eller annulert). Ustica er Italias eldste naturreservat, og har et rikt sjøliv med korallrev og grotter, samt vrakrester fra så langt tilbake som romertiden, for dem som kan dykke. Vi kunne ikke dykke og fikk dermed ikke sett verken grotter eller vrak, men vi ville gjerne prøvedykke, noe dykkerskolen var mer enn villig til å organisere. Til den noe stive prisen av 60 euro per hode fikk vi det som så ut som en instruktørfamilie på tre helt for oss selv. Det var definitivt et sjarmerende opplegg, ingen skjema med ansvarsfraskrivelse for eget liv og helse, relativt lite informasjon på forhånd, og avgårde for vi i gummibåt. Vel fremme på amatørdykkestedet (uten grotter og antikke skipsvrak) fikk vi mer detaljerte beskrivelser av vår rolle under vann. Jeg hadde dykket to ganger i Australia, men klarte likevel å utjevne så frenetisk at jeg fikk øreproblemer idet jeg stakk hodet undervann. Jeg var sikker på vi var langt under, og ble ganske beskjemmet da jeg oppdaget at det knapt var fem centimeter med vann mellom hodet mitt og vannskorpen. Instruktøren reforklarte utjevningsteknikken, og andre gang kom jeg meg ned, med litt drahjelp fra instruktøren (jeg hadde visst lite vekt på meg). Kristin derimot, som aldri hadde dykket før, hadde ingen tekniske problemer og brukte instinktivt undervannsOK-signalet istedenfor thumbs-up resten av dagen.

Dykking er en aktivitet jeg trives godt med. Jeg føler meg langt fra trygg, har snev av klaustrofobi med tanke på at (a) munnstykket kan glippe, (b) jeg kan bli sittende fast, eller (c) jeg kan støte på noe fryktinngytende eller ekkelt og dermed forårsake både a og b, og jeg opprettholder således et jevnt og fint adrenalinnivå under hele dykket. Dette kombineres med opplevelsen av å bevege seg i et underlig, mørkt og dystert landskap med pussige formasjoner, hvor det plutselig dukker opp gnistrende gule og lilla fisker, eller man plutselig havner midt i en stim av fisk, så nære at man nesten kan berøre dem. Det var akkurat like spesielt som jeg husket det, og jeg fikk akkurat like lyst til å ta dykkerlappen.

På selve Ustica fikk vi bare sett havneområdet, dels på grunn av nevnte fergeproblematikk. Men det vi så var preget av en utrolig behagelig atmosfære, med båtutleie og dykkesjapper overalt, og koselige restauranter med den mest idylliske utsikt.
Da vi skulle spise var ikke klokka mer enn ca 16, et definitivt ikke-spisetidspunkt i Italia, så vi kunne ikke velge i mer enn ett spisested, i skråbakke og uten utsikt, som egentlig var en bar men hvor innehaveren - usikker på om vi mente alvor da vi ba om å få pasta kl 16 - gikk med på å lage sjømatpasta til oss likevel.

Det eneste negative med Ustica var at det var ekstremt hett der. Små fjell formet en fin gryte rundt havnen og skjermet for alle vindpust, og i tillegg var havneområdet trappebasert. Vi var på randen av besvimelse etter noen få trinn, og trappen opp til topp-piazzaen virket aldeles uoverstigelig. Heldigvis var også Ustica velsignet med den tørre luften fra Afrika, og etter noen minutter i skyggen kom vi til hektene igjen.

Sicilia

2007-07-10T21:22:00.000+02:00

Dersom Sicilia hadde vært ordentlig organisert hadde man nesten ikke trengt resten av middelhavsområdet annet enn som avlasting for Sicilia. Den har det meste: gamle greske tempel flottere enn dem man finner i Hellas, arabisk kuppelarkitektur for dem som liker det, storslagen katedral, velbevarte middelalderbyer, borger og slott, storbyer, småbyer, strender, dramatiske klipper, korallrev og grotter, vulkaner, god mat, god vin, idylliske småøyer, vindistrikt, turterreng.. you name it, Sicilia has it.
Klimaet er i tillegg fantastisk, varmt og deilig og ingen humørødeleggende luftfuktighet. Luftfuktiget er et kjempeproblem i Liguria, så jeg blir rent lykkelig av å være på steder hvor det er varmt og samtidig tørr luft. Problemene med Sicilia er i hovedsak tilgjengelighet, og litt språk (selv om vi traff overraskende mange som forsøkte seg med engelsk). I tillegg har de visst hatt litt problemer med organisert kriminalitet der nede, det har jo også muligens vært en vanskeliggjørende faktor for masseturisme. Men selv for en enkeltturist som Kristin var det ikke bare spøk å komme seg fra Bergen til Palermo, hun fikk melkeruten Bergen-København-Roma-Palermo, og måtte endatil bytte flyselskap i Roma slik at en forsinkelse kunne kostet henne dyrt (og verken SAS eller Alitalia er kjent for å kvi seg voldsomt for å være forsinket). Ingen samarbeider om Bergen-Palermo, med andre ord. Genova-Palermo hadde heller ikke direkterute for mitt vedkommende, men jeg slapp da å bytte flyselskap.

Vi kunne også ane et lite forbedringspotensiale for transportmidlene rundt om kring på øya. Man forventer seg vel riktignok ikke at komfort et tema for bussene til nærområdene (den ene gangen var bussen så trakkfull at sjåføren kvalte den en ti-femten ganger på en femten-minutters tur), så disse opplevde vi som ganske greie, mens togene gikk ganske sjeldent, og ikke om kvelden overhodet. Båt til øyene gikk også sjelden, mister man den man hadde tenkt å ta (eller den blir annulert/er full) risikerer man at dagen går i vasken. Leie bil er kanskje det sikreste (selv om man aldri vet når man blir sittende fast i kø) for dem som vil kaste seg uti den sicilianske trafikken.

På den andre siden er det slett ikke bare negativt at Sicilia tradisjonelt har vært lite attraktiv for masseturismen. Man kommer tettere på lokalkulturen når man kan farte rundt uten å treffe på skandinaviske familier med blonde unger på hvert gatehjørne. På nordkysten, hvor vi fartet rundt, var det lite spor av internasjonal turisme (men der er visst noen StarTour-kolonier o.l. på østkysten ved Taormina/Etna). En og annen tysker naturligvis, men dem slipper man ikke unna noe sted i verden, tror jeg. Et mindre trivelig symptom på det er kanskje stranda i Mondello, som var organisert på underlig vis med bare to typiske strandseng- strender, en haug med private typ seilklubb- strender bare for medlemmer, en haug med noe som så ut som kvadratmeterbasert utleie for palermianere som vil leie skapplass for sesongen, og en tynn tynn stripe med offentlig strand nederst i vannkanten, et mareritt av en strand så trakkfull at vi ikke hadde opplevd lignende noen av oss, hvor vi våknet fra døsen av en tå i hodet, løftet blikket og så rett inn i noen andres aller helligste (som da altså hadde lagt seg rett foran oss), eller av at noen trakket over oss så sanden drysset, eller satte seg oppi beina våre. Unger, skrål og spetakkel av en annen verden. Og i tilleg så hett at det hele var en lidelse. Hvorfor vi la oss der i utgangspunktet? Fordi strandseng-strandbiten var full - ingen med vettet i behold hadde med vitende og vilje begitt seg ned i det marerittet ellers.

Resten av det vi så frivillig (vi hadde et ufrivillig opphold i Milazzo) - Palermo, Cefalù, Ustica og Vulcano, var derimot nydelige steder hvor man skulle hatt mer enn én dag pr sted. Nærmere beskrivelser av disse er under produksjon...

Tatovert

2007-06-14T09:05:00.000+02:00

Jong: Hvis du ikke har planer for kvelden alt, har du lyst til å komme bort til meg en tur? Jeg kan tatovere deg!
Jeg: Hm, tja, jeg vet ikke helt..

Og slik gikk det til at jeg ble tatovert. Jeg har aldri hatt død-og-liv-lyst på en tatovering, har hatt det for meg at det er mye penger for selvtortur, men har samtidig alltid syntes at det er veldig pent. Når jeg har en svak mening om noe er det alltid lett å overtale meg, og nå var det gratis i tillegg, så da lot jeg meg fromt lede inn i torturkammeret.

Jeg tror man kunne hanket inn ganske mange kunder ved å installere lyddemper på tatoveringsmaskinen. En ikke utpreget modig person med relativt lav smerteterskel som vurderer å tatovere seg (uten sammenligning forøvrig) får kanskje ikke det helt store kicket av å høre "rattattatattattatt" fra nålemaskineriet. Hadde man klart å smoothe den ut så den minnet mer om en lett vibrerende mobiltelefon tror jeg det ville gjort susen.

For det var ikke så grusomt vondt som lyden skulle tilsi. Det var vondt, men ikke dødsvondt. Ikke dødsvondt, men heller ingen feststund.

Og ja, det er en sommerfugl. Jeg fatter ikke at det kan være så vanskelig å se, selv om fotoet er tatt med webcam og litt blury. Her er et nærbilde:

Bare enda en ulykke

2007-06-11T15:50:00.000+02:00

Jeg bevitnet en ulykke i dag. Jeg kom kjørende like etter at det hadde skjedd. Veien var full av motorsykler, som er de hyppigste årsakene til ulykker på italienske veier. En av mange motorsykler kjørte forbi meg på den ekstremt svingete veien opp i fjellene. Ikke lenge etterpå kom han kjørende tilbake og gjorde tegn til at vi som kom oppover måtte senke farten. Rundt neste sving var ulykkesstedet. En motorsykkel lå slengt i veibanen. En motorsyklist stod bøyd inntil en mur og så ut som han spydde. Lenger fremme lå en mann på magen med ansiktet ned i veibanen. Han beveget på armer og bein, men ikke hodet. Det rant blod i en strøm fra hodet og øret hans. Vi som kjørte forbi kjørte over en liten elv av blod. Mange motorsyklister hadde stanset, og så ut til å håndtere situasjonen. Jeg tenkte at det måtte være en av dem som lå der.

Etterpå kom jeg på at han lå der uten hjelm. Uten kjøredress. Dongeribukse og t-skjorte. Han var kanskje bare en fotgjenger. Det var tragisk om en motorsyklist hadde blitt offer for egen uforsiktighet. Men enda mer tragisk å tenke på at det kanskje var en helt utenforstående som hadde fått livet ødelagt på grunn av andres uforsiktighet. En hel familie fikk mest sannsynlig livet sitt forandret på grusomt vis, på brøkdelen av et sekund.

Etter en stund begynte motorsyklene å komme etter oss igjen. Like mange forbikjøringer. Like høy fart. Like svingete vei.

En lykkebanan

2007-06-08T09:59:00.000+02:00

Vi er underlige. Jeg liker egentlig ikke bananer. De er alt for søte. Nå hadde jeg kjøpt bananer likevel, fordi jeg hadde lest at man godt kunne spise en banan like etter trening. Mens jeg skrelte den kom jeg til å tenke på at selv om jeg ikke liker dem noe særlig, er jammen bananen en fantastisk skapning. Det må ha vært flott for urmennesket at det fantes bananer. Jeg får av og til slike glimt av forståelse for vår fantastiske natur. Idet jeg satte tennene i bananen fór det en intens lykkefølelse gjennom hele meg. Den varte bare et sekund, så var det over.

Resten av bananen var på bananers vis for søt, og gav meg ingenting utenom det vanlige.

Kjøre bil i Italia

2007-05-28T15:19:00.000+02:00

Mange spør meg om hvordan det er å kjøre bil i Italia. De har selvsagt hørt rykter eller sett selv hvordan trafikkbildet ser ut (noe denne flash-animasjonen (takk for url P-Eddy) oppsummerer ganske bra), og lurer på om det er like kaotisk som det kan virke. Selv har jeg ikke kjørt noe særlig i de store byene, den gangen jeg kjørte meg vill i Milano var det natt og lite trafikk, og i Genova har jeg stort sett hatt enkle ruter. Erfaringene mine gjelder derfor hovedsaklig småbyer og landevei/motorvei. Da jeg satt på med andre fremstod trafikken i nevnte småbyer som hyperkaotisk, veien fullpakket med biler, enda flere biler kommer inn fra sidegater overalt, kreativt parkerende og parkerte biler i hytt og vær, scootere fresende rundt deg på alle kanter og underlige trafikkanretninger hvor hovedflyten av trafikk gjerne dirigeres gjennom parkeringsplasser eller andre tilsynelatende ikke-veier. Disse tingene tok det mye kortere tid å venne seg til enn jeg hadde trodd. På grunn av alt kaoset flyter trafikken ganske seint, så hjernen registrerer det meste i tide. Så lenge man holder bilen noenlunde stødig, så den ikke dulter borti en av de mange scooterene hvis førere ikke i sin villeste fantasi kan forestille seg at min bil forskyver seg litt til høyre/venstre, går det stort sett greit.

Jeg opplever heller ikke autostradaen som problematisk. Det kommer litt an på når på døgnet og hvilken motorvei naturligvis, det kan være stressende dersom det er mye trafikk og mye svinger, men da jeg er velsignet med en jobb som holder meg innendørs i rushtiden har jeg antageligvis sluppet billig unna. Det eneste som setter meg litt ut er forbikjøringene. Sett at jeg er helt alene på motorveien. En bil tar meg igjen etter en stund, slik at vi nå er to biler i mils omkrets. Denne bilen vil da mest sannsynlig kjøre helt oppi støtfangeren min, kaste seg ut idet den kjører forbi og smette inn igjen en hårsbredd foran meg. Jeg ser ikke helt poenget.

Ellers, på innlands statlige veier, kjører man etter forholdene. Der er riktignok fartsgrenseskilt, men få fotobokser og kontroller. Spesielt midlertidige fartsgrenseskilt (for eksempel på grunn av veiarbeid) er det ingen som bryr seg om, ikke en gang politiet, kunne jeg observere en gang jeg (og en etter kort tid oppsamlet sverm av biler som alle helst ville kjøre forbi, men ikke turde siden det tross alt var politi) ble liggende bak dem på motorveien. Jeg har en teori om at det er dette som gjør at midlertidige skilt sjelden etterfølges av opphevingsskilt - det er ingen som lurer på når fartsgrensen oppheves likevel, siden de ikke har noen som helst intensjoner om å sette ned farten.

Man slutter etter en stund å tenke så mye på hva som er lov, og ser heller etter hva som er mulig. Det fører til en del pussige manøvrer (og hissige gestikuleringer i omkringliggende biler, selv om vedkommende selvsagt hadde gjort akkurat det samme selv), og litt færre bekymringer. Er veien brei nok kan man kjøre forbi selv om det kommer bil imot. Flermanøvret u-sving på doble midtlinjer går fint dersom det er lite trafikk. Unger, katter og andre som kan finne på å svinse rundt må rett og slett bare passes på, for her brases det gjennom smale gater i tettbygde strøk som det mest naturlige i verden.

Ser man på ulykkesstatistikken er det dog grunn til bekymring. Den er visstnok blant de høyeste i Europa, så det tyder jo på at veiene ikke er helt trygge. Selv ble jeg og Micraen påkjørt under et halvt år etter at jeg fikk den, men det trenger jo ikke bety noe annet enn at vi er forfulgt av svindel&uflaks (vi har alt skiftet to viftereimer, opplevd at steroen døde, innsatt manglende katalysator, og fått parkeringsbot den ene gangen vi i desperasjon parkerte litt tvilsomt, på ca et halvt år).

Men oppsummert trives jeg godt med å kjøre bil her. Det eneste jeg savner fra Norge er tilgangen på parkeringshus. I Bergen vet man med sikkerhet at man ikke finner gratis parkering og kan dermed bare lete etter nærmeste parkeringshus først som sist, og i sentrum ligger de nærmest på hvert gatehjørne. Her baserer man seg derimot på parker-langs-veien-prinsippet, og selvsagt er forholdet parkeringsplasser/parkeringssøkende langt nærmere 0 enn 1. I tillegg til hyppige inneparkeringer og lange leterunder fører det også til langt flere lukeparkeringer, noe som er et udiskutabelt onde, selv med liten og intelligent bil.

En uke som tolk

2007-05-17T10:41:00.000+02:00

Mine foreldre var nylig på besøk en uke, og i anledningen hadde min søsters tilkommendes familie lagt opp til en ukes aktiviteter, mat og vin. Min søster selv hadde ikke mulighet til å ta seg fri fra jobb, så oppgaven med å oversette mellom de to leirene ble lagt i mine hender.

Det begynte relativt rolig med at Ivan tok oss med til Mondovie, en liten by med et utall solur i ulike varianter (uten at et eneste gikk riktig), og selvsagt med de sedvanlige kirkene. Jeg har fått nok storslagne kirker for en stund nå kjenner jeg. Det mest irriterene med dem er alle bildene man uunngåelig ender opp med å ta, som blir til verdens kjedeligste bilder å se på. Etter turen til Mondovie skulle vi møte foreldre og besteforeldre til lunsj på en restaurant i Ceva i anledning besteforeldrenes 61-års bryllupsdag, og nå braket det løs. Pappa Ranuschio, svært energisk normalt og kanskje ekstra oppildnet over norgesgjestene, satt tvers ovenfor meg under (det tre timer lange) måltidet i den særdeles støyfulle restauranten, og nærmest boblet over av ting å fortelle. Han har en ordrik fortellerstil, hvor han gjerne snakker seg gjennom et helt tre av forgreinende bihistorier før hovedhistorien kommer i mål, slik at tolken ofte hadde problemer med å huske hva som egentlig var hovedhistorien. Intenst blikk og ivrige gestikuleringer gjorde det også vanskelig å komme til orde før han var ferdig, og dermed var det gjerne fem-seks minutter med intensiv fortelling som skulle oversettes i en jafs. I pragmatikkens navn ble det gjerne til to fattige setninger på norsk, men som likevel inneholdt essensen i den antatte hovedhistorien.

Da lunsjen nærmet seg slutten begynte det å gå opp for meg hva jeg hadde i vente i uka som kom. Pappa hadde holdt tale, og pappa Ranuschio kontra-tale, alt møysommelig oversatt setning for setning, og til og med bestefar Ranuschio, som vanligvis ikke sier så mye, tødde opp i anledningen og fortalte ivrig om husbygging og svunnet yrkesliv. Mot slutten av lunsjen kjente jeg at det prikket i hodet som når man har gått en natt uten søvn, tankene vandret lengselsfullt mot engene i Ferrania, men ble snart avbrutt av de mange "Laila, forklar til din far...", "Laila, spør din mor om hun..." etc. Da min søster endelig var ferdig på jobb noen timer senere på dagen, var jeg desperat etter noen minutters stillhet og rømte ved første anledning.

Dagene som kom ble riktignok ikke like mentalt tyngende som den første. Roligere omgivelser og gradvis tilvenning gjorde nok sitt til at oversettingen gikk greiere, og pappa Ranuschios talestrøm og energi var dessuten en fantastisk gave da vi var rundt på utflukter. Det var ikke måte på hva han kunne fortelle om vindyrking da vi var i Cuneo, midt i selveste Barolo- distriktet (the king of wines and the wine of kings). Om jordsmonn og åser og planter og druer og lagring og jeg vet ikke hva, i tillegg til historie, tradisjoner og kultur. Når det var tid for mat tryllet han frem duk, vin, brød, foccacia, pizza, oster og skinker i en virvelvind som var over på sekunder, og da vi besøkte et vinslott fikk mine foreldre kyndig hjelp til utvelgelse av de dyrebare flaskene som skulle bringes med hjem til Norge, med medfølgende instrukser om lagring og hva som skulle drikkes til hva (mine foreldre fikk en gang en flaske muskatvin i gave, drakk den til ovnsbakt laks og rynket passe på nesen over hele vinen, så det kunne komme godt med).

Og endelig fikk også mine foreldre smake den fantastiske italienske maten jeg har skrytt slik av. Å spise hjemme hos familien til Ivan er bombesikkert i så måte, hvor den ene kreative retten etter den andre ble fremsatt på sedvanlig vis. Vin ble et naturlig samtaleemne, og bestefar Ranuschio kunne fortelle om Barolo fra 1974, hvorpå en flaske ble hentet og vist frem til høylydt beundring fra den norske delegasjonen. Vi hadde vel egentlig ikke tenkt tanken helt, så da flasken plutselig ble sprettet falt vi nesten av stolen alle tre. Etter at den hadde luftet seg fikk vi sjenket hvert vårt glass - saftglass, faktisk, med 1974 Barolo. Den norske delen av bordet ble sittende å sniffe, lufte og smake i andektig stillhet, mens den italienske delen knapt nok tok notis av hendelsen og spiste og drakk og pratet i vei som før. Mamma Ranuschio syntes ikke engang noe særlig om 74-vinen. Pappa derimot snakket om vinen flere ganger om dagen resten av uka, og begynte umiddelbart å formulere skrytetekstmeldinger og -eposter i hodet.

Det må sies å ha vært en svært vellykket uke feriemessig sett, som jeg på sett og vis har vært gjennom to ganger ved å oversette i alle samtaler. Mine foreldre fikk oppleve Italia på mye nærmere hold enn de andre gangene de har vært her, to familier ble kjent og selv fikk jeg være turist i eget... vertsland, var det ja.

Hverdagsidyll i Ferrania

2007-04-21T20:18:00.000+02:00

Når jeg skal sole meg pleier jeg å sykle ut i engene i Ferrania heller enn å kjøre til havet. Stranda finner jeg egentlig ganske slitsom, med sin glovarme sand og folk og unger over det hele. I engene i Ferrania er jeg helt alene, med fuglekvitter, lavt sus fra elven og duften av viltvoksende kirsebærtrær i blomst. Den perfekte idyll!

Eller..? I dag hadde jeg som vanlig dratt til min bortgjemte yndlingsplass, spredt ut håndkleet og lagt meg til rette med en bok, da jeg oppdaget et hull i bakken foran meg. -Åh, kanskje et søtt lite pelsdyr holder til der, tenkte jeg småbegeistret. Jeg begynte å lese og tenkte ikke noe mer på det før jeg følte meg bestirret, og oppdaget et par øyne inne i hullet. De tilhørte slett ikke noe søtt lite pelsdyr, men en slags underlig bille som var så stor at hodet minnet mer om en snute enn det klassiske billehodet. Jeg løftet hånden, og den pilte tilbake inn i hullet. -Fint, tenkte jeg, best for oss begge at du holder deg der. Ikke lenge etter var den dog tilbake i hullåpningen, på ny stirrende. På ny løftet jeg hånden, og den skvatt tilbake. Slik holdt vi på et par ganger, til den ble vant til meg og ikke lenger reagerte på håndbevegelsene mine. Jeg kastet en kjeksbit bort på den for å vise at jeg mente alvor. Den pilte tilbake, men, som forutsett, kom den snart frem igjen. Jeg begynte å gå tom for ideer, men da et humledyr på størrelse med et egg ble ubehagelig nærgående oppdaget jeg at den fortsatt var redd brå bevegelser, bare de var voldsomme nok. Så vi begynte en slags maktkamp hvor snutebillen kom frem, jeg gjorde et byks, og den stakk igjen. Mens denne maktkampen pågikk kom to minihjort joggende forbi, og jeg måtte til stadighet forsvare håndkleterritoriet mitt mot edderkopper og kravlende beige byller som jeg ikke vil forestille meg hva innelholdt.

Episoden med snutebillen endte med at den snudde seg og slengte rompa utenfor hullet, noe jeg - etter å ha forvisset meg om at den ikke stod og ropte på et arsenal av snutebiller som kanskje befant seg lenger nede i hullet - tolket som en freds- og tillitserklæring, og jeg snudde meg vekk jeg også. Jeg kom til at i verste fall ville den bykse i halsen på meg og bite seg fast, med risiko for at jeg senere utviklet et syndrom som ville bli oppkalt etter meg - Frotjoldsyndromet kanskje (dæsken hvis noen googler det kommer jeg til å bli fornærmet). Men den var helt rolig og fredelig, og forholdt seg slik helt til jeg gikk.

Så vi har altså snutebille, eggehumle, minihjort og edderkopper vs glohet sand, folk og unger. Jeg vet sannelig ikke hva som er å foretrekke. Jeg skal gi engene i Ferrania et par sjanser til tror jeg, men da med store nok pledd til at livet i gresset ikke blir for nærgående.

Påske på italiensk

2007-04-11T10:10:00.000+02:00

Påske i Italia betyr mat, mat og mere mat, samt en tradisjon jeg kan tenke meg ville slått an i Norge også: merendino. Heldigvis varer bare påsken i to dager her (1. og 2. påskedag), ellers tror jeg både liv og helse kunne gått tapt i etegildet. Søndag var vi til påskelunsj hos familien til Ivan, min søsters tilkommende. Der spiser man alltid godt, og påsken er intet unntak. Det begynner så uskyldig med tre-fire forretter, hvor jeg som regel legger min elsk på minst en, for eksempel artisjokkfylte sjampinjonger eller artisjokkfrittata (ja, det er artisjokksesong) og gjerne kunne spist meg mett bare på de. Jeg spiser derfor litt i overkant av hva som klokt er. Så kommer andre runde med forretter, og jeg legger min elsk på minst en eller to til, for eksempel spinatpai eller tunfiskfylte egg, og spiser litt i overkant av hva som klokt er nå også. Så kommer første rett, og er jeg riktig heldig er dette hjemmelagde ravioli al burro e salvia - åh som jeg kunne forspist meg på disse fantastiske ravioliene! Jeg er allerede småmett etter forrettene, men fornuften må vike, og jeg propper lykkelig i meg to porsjoner og selv etter det gir jeg meg bare motvillig selv om jeg egentlig er mett. Fremdeles i raviolirus konstaterer jeg at andre rett settes frem; kjøtt for de som spiser det, fisk til resten (meg). Siden jeg mistenker at fisken ikke hadde blitt tilberedt hadde ikke det vært for meg, føler jeg at jeg må ta for meg, og jeg forsyner meg med et generøst stykke. Tilbehøret er gjerne så forseggjort at det kunne vært egne forretter, så det kan nesten ikke stå urørt det heller. Når siste bit av fisken er truet ned og jeg ikke tror magen kan ta imot mer verken vått eller tørt er det tid for dessert og søtvin. Både pudding, kake, is og fruktsalat kommer på bordet. Jeg angrer på at jeg forsynte meg så grådig av forrettene. En bitteliten bit pudding for høflighets skyld, mens is og frukt er så godt at det går ned mye mer enn hva fornuft og mage tilråder.

Etter et slikt gilde ender man opp som på bildet, og jeg er normalt ikke sulten igjen før neste dag. 1. påskedag skulle vi imidlertid spise kvelds der også, så da var det på an igjen med deilige forretter, de uimotståelige ravioliene etc.

2. påskedag er dagen for merendino. Da pakker man med seg mat og drikke for en uke, kjører avgårde tidlig om morgenen og finner seg en fin eng hvor man fyrer opp bål, og tilbringer dagen med grilling, øl, vin og det som verre er. Selv hadde jeg startet dagen med min sedvanlige frokost bestående av knekkebrød med ost og paprika (noe som gir enhver italiener bakoversveis - paprika til frokost?!), uforberedt som jeg var på at de fleste også hadde med seg mors hjemmelagde grønnsaksterte, pai etc etc til å fylle ventetiden frem til grillen var klar med. Det ble altså en ny dag hvis hovedformål var å spise, med nyting av diverse alkohol som en god nummer to (om vi i Norge skulle adoptert en slik skikk hadde vi naturligvis snudd om på prioriteringene).

Så ikke noe ski og appelsiner her i gården, men litt strand og turist har det blitt på meg. Her fra Castelvecchio, hvor vi var mellom måltidene søndag.

Bilpushing

2007-04-01T22:22:00.000+02:00

Jeg vil anbefale alle som skal kjøpe seg bil å kjøpe en Nissan Micra. Dette lille vidunderet av en bil byr på stadig nye gleder for en som ikke har lest manualen og satt seg inn i alt hva den har å by på. Nylig oppdaget jeg tilfeldigvis at den har intelligente vindusviskere, som ikke bare vet forskjell på regn og ikke regn, men som fanger opp nyanseforskjeller i nedbørsmengden og justerer hastigheten deretter.

Samme dag hadde jeg fryktelig dårlig tid, og bensinmåleren pekte dermed mot bunnen av reservetanken, og jeg begynte småstresset å kalkulere hvor mye tid jeg kom til å miste ved å kjøre omveien til nærmeste bensinstasjon. O lettelse da den velsignede kjørecomputeren kunne opplyse at bensinen holdt til hele 100 km! Hvem skulle trodd det. Den samme kjørecomputeren holder også styr på både faktisk og gjennomsnittlig forbruk (som forøvrig steg fra 0,56/mil til 0,8/mil etter at vi flyttet opp i fjellene og kjører i oppoverbakke halvparten av tiden).

Men det kanskje beste med hele bilen er at den er nøkkelløs. Som kjent ligger nøkkelen alltid nederst i veska, og når man prøver å finte den ut ved å stikke hånda under det andre, så skvetter den unna. Det er rett og slett lite sannsynlig at man kommer unna det å måtte ta ut alt som ligger i veska før man kan ta opp nøkkelen. Her spares dermed irritasjon i mengder! Så lenge nøkkelen befinner seg på meg er det greit for Micraen, som endatil holder styr på om nøkkelen er inni eller utenfor bilen, slik at man ikke kan låse den inne. Det tok fryktelig kort tid å innse at det er ytterst behagelig å slippe å tenke på bilnøkler.

I tillegg til dette er den svært praktisk innredet, med en egen knagg til å henge vesken på, eller mer maskuline ting hvis du må, og hemmelige rom til å legge verdisaker i. Og selv om den er liten, er den så romslig at ikke engang Ivan, som er den nest høyeste italieneren jeg har sett og fullt på høyde med en god nordmann, hadde noe å si på plassen i baksetet.

Stereoanlegget styres fra rattet, og har man først styrt stereoen fra rattet tror jeg neppe man vil ønske å styre det fra noe annet sted noensinne. Dette bringer oss forøvrig til det kanskje eneste negative med hele bilen (bortsett fra at den bringer ulykke, noe jeg kommer tilbake til senere), nemlig stereoanlegget. Nissan Stereo AS bør gå et par runder med seg selv og diskutere litt konsepter. Hva mente de egentlig med å lage en CD-spiller som (i teorien da) kan spille mp3-plater, men som samtidig, veldokumentert gjennom unntakslisten over hva slags formater den takler, bare klarer å lese ferdigkjøpte musikk-CD-er?

Det må for ordens skyld nevnes at den forrige bilen jeg kjøpte var en 1982 Ford Fairmont med kengurufanger som jeg gav 7000 kroner for i Australia, og solgte for 400 noen måneder senere, og jeg ser ikke bort i fra at biler flest av i dag kommer begeistrende ut av det i sammenligning. Uansett er Micraen en liten og billig bil, og jeg er slett ikke sikker på at små og billige biler flest er like intelligente og harmoniske som denne.

Bloggpushing

2007-03-06T23:05:00.000+01:00

Jeg vet at mange venner og kjente leser bloggen min, og at dere leser den fordi dere kjenner meg, og ikke fordi dere er blogglesere generelt. Dermed går dere glipp av mye virkelig bra blogging, som kan være alt fra åndelig føde og humor til samfunnsdebatt. Jeg vil derfor introdusere dere for fire svært gode blogger som dere bør ta dere tid til å bli kjent med. Ikke fordi det ikke er flere kvalitetsblogger der ute, men heller fordi fire er et overkommelig antall selv for en som er passe interessert i utgangspunktet.

La oss begynne med Lord X. Han har en fantastisk humor spekket med selvironi, og en helt særegen skrivestil, og gullkornpostene kommer tett som hagl. Hvis dere ikke lar dere overbevise av det som måtte ligge på fremsiden når dere sjekker den ut, så les i det minste om dyrene i skogen som hater ham, den treffende innsikten i hva slags refleksjoner menn gjør seg i møte med irrasjonell krangling, og et par utvalgte datehistorier.

Videre har vi Vampus, som skriver en glimrende politisk blogg, uimotståelig på tross av at hun står milevis unna meg politisk - dels fordi hun har en rekke gode poenger som egner seg godt til å utfordre mitt eget politiske ståsted, dels fordi bloggen er så ypperlig krydret med humoristiske poster som ikke har noe med politikk å gjøre, og dels fordi hun har integritet nok både til å innrømme feil og til å gi politiske meningsmotstandere rett i enkeltsaker.

Esquil har dessverre (for dere) stengt Rølerbloggen for en stund, men han har lovet at den kommer til å gjenåpnes, og når det skjer bør dere snarest lese alle de glitrende novellene som ligger der innimellom like glitrende humor og ikke minst rystende og særdeles levende innblikk i vanskelige og alvorlige tema. I mellomtiden finner dere ham her, på forfatterbloggen. Les for eksempel Om demokrati og Suveren seier til Smirnoff.

Til sist vil jeg nevne en blogg som gir meg aldeles storartede fornøyelser: Ars Ethica. Nicolas, bloggens forfatter, skriver om (men ikke bare om) tema som religion, abort og homofili med sylskarp logikk og blottleggende sammenligninger, og ikke minst med stor innsikt. Det som er ekstra morsomt er at han lykkes i å få med seg både religiøse, abortmotstandere og homofobe i debatten, slik at også kommentarfeltet virkelig er verd sin lesning.

Såh. Dette var et spark i riktig retning som jeg håper dere vil ta til etterretning. Dere kommer ikke til å angre!

Italia - the beginning

2007-02-23T16:36:00.000+01:00

På oppfordring fra mystiske Airhead kommer her (om enn noe forsinket) historien bak mitt opphold i Italia og hvordan jeg lærte meg italiensk:

Det begynte da jeg tok meg en velfortjent ferie etter endt masteroppgave. Min søster bodde og studerte i Savona (som hun hadde valgt for å unngå de store massene av internasjonale studenter – intet kunne vel vært et bedre valg i så måte, da her ikke er en internasjonal student å finne i mils omkrets), så jeg dro ned dit en uke, og trivdes så godt at da min søster påpekte at jeg også kunne bo der, tok det ikke lang tid å gjøre alvor av det. Jeg hadde hjemmekontor på jobb, slik at jeg kunne ta jobben med meg, og fritiden resten av sommeren brukte jeg på italienskstudier. Jeg følte meg allerede passe kompetent da jeg var klar til å dra i september, og tenkte naivt at det skulle da ikke ta lang tid å bli brukbar i italiensk.

De tre første månedene jeg var der tok jeg privattimer i italiensk én gang i uka, men måtte likevel innse at jeg falt av lasset i enhver samtale jeg ble forsøkt involvert i (det var for eksempel i denne perioden episoden med betal-kølappmaskinen fant sted). Jeg hadde med meg en liten og utilstrekkelig lommeordbok over alt hvor jeg gikk, og både jeg og samtalepartnere måtte pent oppfriske våre mimeferdigheter. Jeg kan bare beundre de som hadde tålmodighet nok til å (forsøke å) føre samtaler med meg. Etter kort tid utviklet jeg i pragmatikkens navn en teknikk som gikk ut på å nikke og smile og si ja når jeg ikke forstod hva de andre sa. Praktisk, dog skummelt, og etter hvert som jeg forstod mer, begynte det å gå opp for meg at jeg nok har sagt meg smilende enig i både den ene og andre fornærmelsen.

Etter jul kom jeg til at jeg ikke hadde tid til å ta flere italiensktimer, og kjøpte meg i stedet en bok på italiensk. Dette var kanskje ikke den mest geniale beslutningen jeg tok på den tiden, og et halvt år etter var boken fremdeles bare halvlest. Nå, ett år og tre måneder etter ankomst, klarer jeg meg brukbart på italiensk. Det er ca ett år lenger enn jeg hadde trodd det skulle ta. Italiensk er vanskelig, og ekstra vanskelig når man ikke har jobb eller studier som tvinger fram en ekstra innsats.

Italiensk er også morsomt, og spesielt pussige er enkelte av banneordene deres, som ofte har en litt annen betydning hos oss. For eksempel brukes figo/figa om en ekstremt stilig person, mens det direkte oversatt betyr, æh, et vulgært ord for det kvinnelige kjønnsorgan, som jo er et rimelig heftig skjellsord hos oss. Culo, som kan oversettes med ”ræv” brukes om flaks. Finner man parkering f.eks, så ”che culo!” Jeg skal ikke gå nærmere inn på resten av kraftuttrykkene deres, da de fleste er langt mer vulgære enn noe jeg kunne fått meg til å si på norsk, men jeg morer meg stort med oversettelsene, spesielt siden de normalt blir fremsatt med stor innlevelse og understøttende gestikulasjoner.

Jeg trives godt her, men dette skyldes nok i stor grad min norske jobb, som gir meg det privilegium det er å ha et relativt distansert forhold til det italienske byråkratiet. De gangene jeg har blitt tvunget til å pirke borti det har jeg blitt avskrekket nok at jeg ikke tror jeg ville anbefalt noen andre å flytte hit. Når det er sagt, er Italia et deilig land hvor både land og folk er rike kilder til fascinasjon, humor og berikelse, og har man muligheten til å gjøre et lengre opphold her er det i høyeste grad verd det.

Effekten av 84 dager med regn på humør og pågangsmot

2007-01-22T21:27:00.000+01:00

Så det var det som ble rekorden i Bergen til slutt. 84 dager. Mange hadde håpet på 100 når vi likevel var så godt i gang, som jo er et penere og rundere tall. Men lørdag letnet det og vi kunne se solen for første gang på aldri så lenge, og siden tror jeg faktisk vi har hatt sol hver eneste dag. Nå har ikke jeg engang vært her i alle de 84 dagene (selv om det føles slik), så jeg kan bare forestille meg hvor underlig det må føles for den jevne bergenser.

Når jeg er i Italia koser jeg meg stort med å legge merke til alt som er annerledes, både av kulturelle og naturlige ting. ”Vinter”-oppholdet mitt i Bergen har båret preg av litt tilsvarende sysler: hvordan reagerer de fastboende som ikke kan smile overbærende vel vitende om at de snart skal tilbake til sør-europa, når det begynner å regne og ikke ser ut til å ville slutte noen sinne? Det er i alle fall helt sikkert at det skal mye regn til for å knekke psyken til en vestlending. Når jeg helst vil avlyse ting fordi det er valleslette, som pappa sier (mellomting mellom regn og sludd), blir jeg avfeid med at man kan da ikke tenke slik, da får man jo aldri gjort noe (som jo er et godt poeng). Og så tas støvler og kvalitetsparaplyer frem og man hauser seg avgårde. Med andre ord svært lite sutring, og det selv mot slutten av 84-dagersperioden. Det står det respekt av! Ironi og galgenhumor mangler det heller ikke på, og solen ble kjekt rapportert inn som uidentifisert objekt på himmelen en dag man kunne skimte den bak skyene.

Det ser med andre ord ikke ut til at den 84 dager lange prøvelsen har forringet humøret og pågangsmotet til folk flest noe nevneverdig. Selv om jeg tviler på egne evner til å utvikle den slags sportyhet synes jeg det er veldig positivt at så mange andre ser ut til å ha anlegg for det. Før eller siden skal jeg jo tilbake til Norge, og da er det godt å vite at folk i mellomtiden har latt seg utruste med en positiv innstilling som kanskje kan smitte over på en tilbakevendende værflyktning!

En strålende idè

2006-12-12T11:19:00.000+01:00

Når jeg er ute og flyr er jeg nesten alltid over maksgrensen for tillatt bagasjevekt. Heldigvis er personalet flinke til å se gjennom fingrene med slikt, og jeg har fått passere med opptil ni kilo overvekt – dog med strengt blikk og beskjed om at dette er helt på grensen av hva som er akseptabelt. For å lure meg unna pleier jeg å pakke tunge ting i håndbagasjen, som jo aldri veies. En gang hadde jeg 16 kilo håndbagasje + pc-veske. Det funket som en kule rent teknisk, men genistreken hadde selvsagt den mindre geniale baksiden at jeg måtte drasse rundt på 16 kilo (+ pc-veske) hele resten av dagen.

Så mens jeg stod i innsjekkingsskranken sist med blytung håndbagasje og pønsket på mulige løsninger hvis de mot formodning skulle be om å få veie den også, kom årets idè til meg. Lille meg med 48 kilo i egenvekt har jo uansett mye lavere totalvekt (meg + bagasje) enn en helt gjennomsnittlig 1.80-nordmann med 20 kilo bagasje. Selv om jeg har 30 kilo bagasje veier vi likevel mindre enn gjennomsnittsnordmannen uten bagasje. Jeg lanserer derfor et nytt konsept for bagasjeutmåling for flyselskaper: Totalvektsberegning (TVB). TVB innebærer at hver passasjer kan påføre flyet f. eks maks 100 kilo, og så blir det opp til hver og en hvordan man vil disponere disse hundre kiloene. Jeg kan dermed med god samvittighet ta med meg 52 kilo bagasje og igjen få et semantisk korrekt forhold til håndbagasje, mens Ola Nordmann kanskje må klare seg med 20 kilo, inkludert håndbagasje.

TVB vil etter min mening føre til en mye mer rettferdig fordeling av tillatt bagasjevekt, og jeg håper pionerer innen flyfart vil plukke den opp så fort som mulig, slik at den kan begynne å spre seg.

Frittstående observasjoner om italiensk kultur

2006-11-22T22:24:00.000+01:00

Fremmede italienere er usympatiske, spesielt hvis de sitter i bil. De tar ikke en femtiøring for å inneparkere deg på ubestemt tid, og hadde ikke innrømmet skyld om de så hadde rygget på deg på rødt gjennom et lyskryss. De har de sleskeste hushaiene og de sleipeste bilselgerne, de falskeste telefonsupportfolkene og de lateste serviceyrkefolkene (vanlige åpningstider er fra 09-12 og 16-18. Blink and you'll miss it. Mandager er ingenting åpent før kl 14. Selv i disse åpningstidene er det ikke uvanlig å bli møtt av et straks-tilbake-skilt, hvor "straks" naturligvis har veeldig subjektive tolkninger. Skal man på ferie stenger man sjappa og henger opp en postit-lapp om det).
Bekjente italiener er kjempehyggelige, hjelpsomme, har mødre som lager verdens beste [yndlingsmat], punktlige, ærlige og generøse.
Italias hvite marked har stått stille i noen år, mens det sorte markedet ser ut til å blomstre som løvetann. Selv om jeg er motstander av sort virksomhet har jeg endt opp som sort kunde av sko, manikyr, dans, ridetimer, restauranter og i husleiemarkedet, samt blitt tilbudt sorte møbler og datamaskiner.
Styresmaktene erkjenner problemet, og man kan nå få bot dersom man går ut av en butikk uten kvittering på det man har kjøpt. Dette førte til en del hevede øyenbryn fra min side i starten, da servitører på kafèer velmenende og insisterende prakket på meg kvitteringen for kaffen jeg hadde kjøpt til 0,7 euro.
Utkanstrøk i Italia er organisert i idylliske små landsbyer med søt brosteinsbro over liten elv, hvor man også finner restaurantene med den beste maten og de laveste prisene.
Italienere er ekstremt avhengige av venner og familie. Ingen gjør noe alene, og alt må skje samtidig, i flokk. Siden det stort sett er minst ett individ i gruppen som ikke vil, blir det sjelden til at noen gjør noe som er utenom gruppens vaner. En gang kjørte vi i to biler til et utested, vi kom frem først, fant parkering og stod og ventet på de andre utenfor i bikkjekulden. De andre fant ikke parkering, og som alle vet kan det ta sin tid, og man må gjerne gå langt. "Vi kan jo gå inn å vente", foreslo jeg håpefullt mellom hakkende tenner. "Haha, den var god! Skal vi kjøpe oss en drink også kanskje? Hahaha!"
Pizzalandet kan ikke lage frossenpizza.
Telefonen har kommet. Internett har kommet. Likevel har italienere en hang til å insistere på at kontorer må oppsøkes. Hvis man ikke møter opp fysisk kan det bare være med hele henvendelsen. Som en smekk over fingrene blir man gjerne direkte feilinformert dersom man ringer, så lærer man til neste gang. Unntaket som bekrefter møte-opp-regelen er infame Telecom Italia, som ikke har et eneste kontor man kan møte opp i, og Italias mest ufordragelige telefonsupport som på en god dag legger på når man ringer, men helst drar en løgn for å bli kvitt deg - etter å ha sendt deg et par runder i supportsystemet naturligvis.
Privatisering av motorveibygging fører til veldig flotte motorveier.

Sommerbetraktninger

2006-08-28T19:24:00.000+02:00

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg er bitter. I Norge og på vestlandet har man hatt den fineste sommeren siden man begynte å måle. Hele våren og sommeren har det vært sol og nydelig (jeg får sms hver gang det ikke regner). Tilfeldigvis nøyaktig det samme som skjedde da jeg var i Australia. Også da hadde man den fineste sommeren siden målingene begynte, og nå har man etter alt å dømme altså perset denne sommeren.

Det gjorde meg ikke noe da dere hadde en fin vår. Jeg unnet dere såpass. Gledet meg i stedet på egne vegner over å skulle tilbringe sommeren i Italia. Så deilig med strand og varme i ledige øyeblikk, tenkte jeg naivt. Tanker jeg skulle få ete i meg igjen, da sommeren kom dundrende i slutten av juni. 38 varmegrader og nærmere 100% luftfuktighet har en lammende effekt. Ikke et vindpust, ingen effekt fra verken skygge eller natt. Svett, klam og ekkel. Dusje, livet var godt og verden gav mening igjen. Et halvt minutt etterpå, like svett, klam og ekkel igjen. Jeg fikk et hat-forhold til stranda, hvor jeg var tvunget til å gå hver dag, fordi det eneste stedet jeg ikke led, var duppende i vannskorpen, som forøvrig holdt en temperatur på rundt 30 grader, og hadde særdeles lav kjøleeffekt. Varmt og klamt over alt, døgnet rundt. Man blir passiv. Apatisk. Der man før hadde et relativt rikt spekter av tanker, finner man nå at mesteparten av tiden går med til å pønske ut planer for å unnslippe varmen. Irrasjonelle idèer dukker opp, som å fylle vasken med kaldt vann, legge armene oppi, stå der noen minutter. Ingen nevneverdig effekt. Jeg tenkte med gru på at jeg skulle være der helt til 24. august. Og august kom til å bli enda varmere sa de.

Nå ble takk og lov ikke august verre, august var helt nydelig. Poenget er at man i Norge hadde drømmesommeren helt frem til nettopp 24. august. Da tok det kjapt slutt ja! Siden jeg kom har det mer eller mindre regnet, og endatil tordnet, og kommer til å fortsette med det i overskuelig fremtid. Kunne jeg ikke fått en eneste liten bit av sommer på vestlandet?

Campingliv ved ekvator

2006-08-03T20:17:00.000+02:00

Jeg har ikke campet siden jeg gikk på ungdomsskolen, og har vel egentlig aldri campet ordentlig. Siden jeg nå tross alt skulle campe i Kenya, tenkte jeg det var best å være forberedt, og handlet inn selvoppblåsbar madrass, silikonvannpose og verdens minste sovepose. Jeg hadde ransparanoia, og kjøpte de billigste solbrillene jeg fant, samt sørget for å fordele kontanter utover pengebelte, diverse bukselommer, lomme i daypack og skosåle. Dermed ble jeg konstant gående og lete etter den siste pengebunken (samt lypsylen, som dukket opp på de underligste steder selv om jeg alltid la den i venstre bukse/shortslomme).

Den selvoppblåsbare madrassen var dog ikke selvsammenrullbar, og det skulle vise seg å kreve sin mann å få den inn igjen i det bittelille, uelastiske etuiet. Verdens minste sovepose var naturlig nok ikke verdens varmeste, men så hadde jeg da heller aldri trodd at det skulle være kaldt ved ekvator. Jeg foretok pakkingen i kvelende varme Italia, hvor jeg ble uvel bare av tanken på å ha på noe mer enn bikini, og det virket ulogisk at ekvator skulle være annerledes. ”Africa is warm to hot” sto det da vitterlig også i reisedokumentene jeg hadde fått. Vel, det er Afrika ikke. Det var greit nok mellom kl 11 og kl 17, selv om temperaturen neppe oversteg 25 grader, og resten av tiden var det latterlig kaldt i forhold til hva jeg hadde forestilt meg.

Silikonvannposen var 100% overflødig (selv om jeg følte meg småcool på flyplassene der jeg gikk og smattet på slangen som stakk ut fra ryggsekken. Ikke like kul da det dryppet vann i hodet på min sidekvinne på toget fordi jeg ikke hadde skjønt lukkemekanismen), noe jeg burde ha klart å forutse siden safarien var bilbasert.

Men ellers hadde jeg pakket noenlunde riktig, selv om den billigste lommelykten de hadde ikke holdt mer enn halvannen dag. Jeg hadde ikke funnet det bryet verd å investere i lommelykt siden jeg ikke helt klarte å se for meg hva jeg skulle bruke den til, og kjøpte den bare motvillig siden det stod listet som "essential" i reisedokumentene. Det ble snart åpenbart at det er mørkt i telt, og enda mørkere oppi ryggsekken, og lommelykt var i sannhet en vesentlig ting å ha.

Alt i alt en nyttig erfaring, og jeg føler meg nå langt mer rustet til neste campingprosjekt, som jeg nesten føler meg forpliktet til å foreta siden jeg har investert så tungt i utstyr.

Til slutt, en liten samling kreativ-optimistiske forretningsnavn fra slummen i Nairobi: ”Summer Rock Video Shop”, ”Cyber Cafè”, ”New paradise hotel” og ”High quality general shop” finnes alle i falleferdige, nedstøvete og skitne skur langs veien ut fra Nairobi.

Løvesex og villbeistfest

2006-07-12T20:00:00.000+02:00

Hvis jeg ikke hadde sovet så tungt hadde også jeg fått gleden av å våkne til lyden av løvebrøl og elefanthyl, idet en elefant jaget bort en løve like utenfor porten til campingplassen vår. Men jeg sov meg fint gjennom den mest eksotiske opplevelsen, og høydepunktet for min del ble løvene som gav seg til å ha sex like utenfor bilen vår (beklager fnisingen):

Litt senere var det villbeistfest på savannen:

Jeg filmet totalt sett en del fra safarien, men det viser seg nå at jeg ikke har noe øye for kameramateriale, så de fleste videoene er preget av tilsynelatende ukontrollert zooming og panning når dyrene forholdt seg rolig (dvs nesten hele tiden), angivelig i et forsøk på å sprite opp videoen. Jeg burde kanskje ikke vært så kjapp med å slakte fallskjermfilmen likevel.

Lo: Non abbiamo visto dei leopardi, ma ecco un bel ghepardo:

Abraham

2006-07-10T10:41:00.000+02:00

"Se, der er det en bavian til høyre her..."
"Ser dere sebraflokken der borte?"
Den første dagen var preget av usikkerhet og småkaos, og det var ikke før utpå ettermiddagen at det begynte å demre for oss at vårt 3-4 personers crew bestående av sjåfør, kokk og guide, var Abraham. Han var nok ikke verdens mest drevne turistguide, men det han manglet av guide-talent tok han igjen på sjåførsiden, og han hadde da også utviklet noen lure knep gjennom de seks årene han hadde jobbet som safariguide. Den første kvelden ble vi presentert for et par av dem. Vi hadde alle betalt $250 i local payments som skulle gå til mat, campingavgifter og reservatavgifter, og det var Abraham som administrerte økonomien. Nå skulle vi overnatte på en lite sjarmerende campingplass i Lake Nakuru National Park, uten lys og rennende vann, og, i teorien, omgitt av ville dyr.

"Du skal vel også ligge i telt med oss, Abraham?"
"Jepp! Det teltet der borte er mitt! Bare at, jeg blir nok tvunget til å ligge på resortet utenfor parken. Slik at vi får kaffe og te i morra tidlig altså. Ehe.."

Så han ble tvunget til å sove der, mens vi ble etterlatt i telt med løver i bakhagen. Heldigivs skulle vi alle i det minste spise kvelds på resortet, vi var egentlig ikke sugne på å stifte bekjentskap med kokken Abraham helt ennå. Gleden var imidlertid kortvarig, da vi fikk servert en underlig rett bestående av dvaske chips og en glovarm plastpose med et fuktig og klamt kyllingsmørbrød inni. Abraham fikk tilsynelatende ingenting, men mens vi forsiktig begynte å pirke ut smørbrødet, kom hans rett på bordet: en saftig biff. Det manglet ikke på lange blikk i retning hans tallerken.

- Heh, jeg liker biff, sa han unnskyldende.

Jaha. Vi derimot, likte plastposekokt kyllingsandwich?

Men Abraham var sjarmerende på sin egen måte, som da han måtte følge meg inn på et kjøpesenter og lot seg overbegeistre over rulletrappene, eller da han spurte hvilken stamme i Norge jeg kom fra. Eller da han forsikret gruppen om at det var Sam og Lucy sin feil at vi var sent ute, siden de ikke hadde fått bagasjen sin og måtte kjøpe seg nødbagasje. – It’s all because of them, forklarte han, og pekte på synderene. Han pleide å gå med safarihatt, og de gangene han tok den av, var det ingen i gruppen som klarte å kjenne ham igjen. – Har noen sett Abraham, spurte Kim en gang han stod rett ved siden av uten hatt. En annen gang gikk jeg inn på resort-rommet han hadde blitt tvunget til å ta ved Lake Naivasha, han satt uten hatt og jeg hoppet en meter og lurte på hvem i all verden som satt på rommet til Abraham. Dette, samt at han noen ganger hadde t-skjorten til en annen turoperatør, og det pussige i at vår safaribil var helt anonym, mens alle de andre hadde logoer og url-er godt synlig, og at On the go’s kontor i Nairobi het Flight Centre Services, skapte et fruktbart miljø for teorier om hva som egentlig foregikk. Abraham ungikk uelegant å svare på alle turoperatør-spørsmål, så vi kom aldri helt til bunns i saken.

Men han var som sagt en god sjåfør, og fikk oss helskinnet frem over de utroligste veier, og fant både gepard og hyene, så vi tilgav alt fra biff vs klamme smørbrød-episoden til muffne omstendigheter, og alt i alt tror jeg de fleste var fornøyd med Abraham.

Verdens Største Hest

2006-06-26T11:36:00.000+02:00

- Hvor flink er du til å ri da? Vi har nemlig en hest som går fint med engelsk sal, men han kan bli ganske oppjaget hvis han merker at rytteren ikke er kompetent.

Det går vel greit, tenkte jeg. Heller oppjaget hest med engelsk sal enn tykk, tung, stiv amerikansk sal.

Hadde jeg visst at det var snakk om Verdens Største Hest hadde jeg kanskje tenkt meg om to ganger før jeg uttalte meg så eplekjekt. Jeg er 158cm høy. Hesten de kom ut med var sikkert 180cm i mankehøyde. Det var ikke tvil om hvem av oss som ville få gjennomslag i en eventuell uoverensstemmelse. Men nå var det ikke så mange veier tilbake uten å fremstå som pingle, så jeg kløv da opp, ikke helt høy i hatten.

- Det er mulig han sparker litt bakut når vi begynner å galloppere, han har ikke vært så mye på tur i det siste.

Herlig. Oppjaget, ellevill kjempehest. Typisk at jeg nå skulle brekke en fot eller arm slik at sommerens betalte og urefunderbare safari gikk i vasken.

...men kjempehesten var snill som et lam stakkars, lystret hvert minste vink. Bedre hest tror jeg faktisk aldri jeg har ridd. Og vi fant da tonen til slutt (i alle fall fant jeg den. Jeg er ennå ikke helt sikker på om at han visste at jeg var med på turen).

Kosehesten.

Kappløpet gjennom togstasjonene

2006-06-22T21:44:00.000+02:00

Jeg trekker tilbake alle fornøyde tanker jeg har hatt om hvor fint de italienske togene fungerer. Etter et ublidt personlig møte med dem for noen år siden, samt min søsters vedvarende beklagelser over de upålitelige togene, hadde jeg relativt lave forventninger til togreiser i Italia. Men så har jeg måttet ta en del tog i løpet av våren, og for hver problemfrie reise ble mistroen stadig blekere, til slutt var den glemt og jeg følte meg i de tryggeste hender. Tog som kommer og går når de skal, oversiktlig og enkel informasjon, greie nettsider. Jeg nærmest gledet meg til å ta tog. Jeg påpekte endatil overfor min søster hvor knirkefritt det hele fungerte, og bedyret at jeg ikke engang kunne forstå hva hun mente.

Jeg hadde glemt hvordan man streiker i Italia. Jeg skulle tur-retur Bologna, og ante ikke at det var streik. Når det er streik hjemme betyr det som regel full stopp, og jeg mener også å ha fått med meg at man forsøker å sørge for alternative transportmidler til de rammede. I Italia derimot, betyr det at ting humper og går med kanskje 30% kapasitet, med store forsinkelser og ansatte som gjør sitt ytterste for å provosere de reisende, angivelig for å fremkalle flest mulige hissige telefoner til ledelsen. De har flere teknikker for å oppnå dette. Èn er å kansellere den ene avgangen etter den andre, men man venter helt til fem minutter før toget skal gå med å annonsere kansellasjonen. Slik holder man kundene på pinebenken mens de tenker "jeg kan jo alltids ta neste". En annen metode er å annonsere at et tog går fra et bortgjemt undergrunnsspor i en avkrok av togstasjonen slik at man samler opp en passelig folkemengde der, og idet toget ankommer, for sent naturligvis, sprakes det gjennom høyttalerene at det kommer til et spor i stikk motsatt ende av stasjonen. Så er det antageligvis bare å lene seg tilbake og følge med på kaoset som oppstår.

Jeg kan forstå at de velger å gjøre streiken mest mulig pinefull for de reisende, siden de ellers har få muligheter til å oppnå noe som helst. En streik kan bare vare én dag, så både arbeidsgiver og passasjerer vet at bare man holder ut denne dagen, så går problemet over av seg selv. Idèen om å begrense streiker på denne måten ble solgt til publikum med argumenter om at det ville bli mye bedre for de reisende, som ville slippe dagevis med slitsomme streiker. Om noen påpekte ulempen med at man ville få langt hyppigere streiker, som sjelden eller aldri ville føre til noe, vet jeg ikke. Men stadig vekk streikes det i sentrale tjenester som post og tog, og få eller ingen ser ut til å bry seg.

Og jeg, som hadde fått melkeruten Savona-Genova-Milano-Bologna, var rimelig svett da jeg til sist kom tilbake til Savona. Mistillitsforholdet er på ny etablert mellom meg og de italienske togene og det blir ikke meg som proklamerer hvor greit det er å reise med tog flere ganger!

Vinkultur

2006-06-11T14:47:00.000+02:00

Såpass må man ha for å holde en familie bestående av foreldre, to besteforeldre og et barn med vin gjennom et år.

Kyllinghelse

2006-06-07T16:05:00.001+02:00

Jeg ser på TV2-nyhetene 06.juni at det er veterinærstreik i Norge. I reportasjen møter vi 85000 kyllinger som står i fare for å bli gasset ihjel med cyanid, noe som i følge bonden ikke er noe vakkert syn. Kyllingene vokser så fort at det ikke vil være plass til dem om to dager. De kan ikke "destrueres" fordi det ikke er kapasitet til det. Hvordan destruerer man levende kyllinger mon tro? Putter man dem kanskje i en kvern slik man gjør med nyklekkede guttekyllinger?

Bonden er lei seg fordi han blir nødt til å gasse ihjel kyllingene med cyanid. Han beklager at veterinærstreiken går utover dyrehelsen – der bør grensen gå, får vi høre. Kyllingene, som blir fôret og avlet til å vokse fortere enn skjelettet klarer å henge med, har naturligvis utmerket helse i utgangspunktet. Helsen deres er heller ikke i nevneverdig fare under normal transport til slakteriet, eller når små kyllingben stikker ut under de hullete kyllingkassene som slepes bortover slakterigulvet. Eller når de står i fare for å bli skoldet levende og ubedøvet.

Å gasse kyllingene ihjel må derfor unngås i dyrehelsens navn.

Editering av film av tandem fallskjermhopping for dummies

2006-05-31T23:04:00.000+02:00

Denne posten er dedikert til de som driver med editering av filmen som filmes av et tandem fallskjermhopp. Aller først vil jeg minne dere på at man som regel har gruet seg en del i forkant av hoppet, samlet mot så godt man kan, tenkt og grublet. Så får man en spektakulær opplevelse, totalt forskjellig fra alt annet man har prøvd her i livet, og best av alt, noen har filmet det hele! O lykke, tenk å gjenoppleve magesuget, spenningen, det absurde, se sitt eget ansikt i skrekkblandet fryd i fritt fall. Og så viser det seg at kameramannen har latt seg fascinere av special effects-knappen på videokameraet og det hele minner mer om ”My First Home Video” enn noe annet. Her følger derfor en enkel liste å forholde seg til for fallskjermhoppende kameramenn og editors:

Saktefilm er en effekt som bør brukes med måte. Som en tommelfingerregel vil jeg si fem sekunder er absolutt maksimum i fallskjermkontekst. To minutter saktefilm er mildt sagt å overdrive. Tema for saktefilmingen er også vesentlig. Et eksempel på et ikke-egnet tema kan være når tandemhopperen sakte justerer på hoppelua, sakte prater litt med instruktøren, sakte snur seg for å gå sakte mot flyet, hvor hun står sakte i kø for å gå inn i flyet og zzzz...
Vi er innforstått med at fallskjermhopping er noe som er overstått på relativt kort tid, og det er nok de færreste som vil forvente seg en ti-minutters film av opplevelsen. Å prøve å hale ut tiden ved å vise noen sekunder, kjøre film i revers og vise de samme sekundene på nytt, er derfor unødvendig. Å bruke denne effekten på selve hoppet, idet man stuper ut av flyet, er grov filmbeskadigelse.
Valg av musikk er også avgjørende for filmopplevelsen. Dette problemet unngås enklest ved å utelate musikk fullstendig og heller la hopperen gjenoppleve også lydbildet, inkludert sine egne frydefulle hyl. Hvis man først bestemmer seg for å kutte originallyden og legge på musikk, er det ikke, jeg gjentar, ikke kult å se seg selv hoppe i fallskjerm til lyden av et par tilfeldige Anastacia-låter.

Vi skjønner at det å hoppe i fallskjerm for dere er like naturlig som det er for oss å reise med fly uten å hoppe ut. Allikevel. Jeg lover dere. Dere trenger ikke å føle at dere må kulifisere filmen. Råmaterialet vil nok gjøre susen og vel så det for de aller fleste av oss.

UPDATE:
Etter tips fra i1277 har jeg laget YouTube av elendigheten, så dere kan se med egne øyne (kameraet sitter på hjelmen hans så vi får heller se gjennom fingrene med at vinkelen av og til er litt underlig):

Fallskjermhopping for dummies

2006-05-22T13:13:00.000+02:00

Man er kanskje ikke spesielt dreven i fallskjermhopping etter ett tandemhopp, men jeg mistenker at ikke alle har et riktig bilde av hvordan det oppleves, så i folkeopplysningens navn tillater jeg meg å dele min erfaring. Denne mistanken er basert på frykten jeg selv opplevde i forkant, som jeg nå i ettertid vil si var uten noen som helst rot i virkeligheten. For eksempel har vi vel alle drømt at vi detter utfor et stup, og det var en lignende følelse jeg så for meg at jeg kom til å oppleve i frittfall-biten av hoppet. Videre problematiserte jeg på alle tenkelige måter – hva om en fugl tilfeldigvis passerer under oss, og uforvarende kommer til å spidde oss, eller hva om et fly(!) tilfeldigvis passerer under oss og vi havner i propellen. Hva om jeg ikke er ordentlig festet i instruktøren slik at jeg bare fortsetter fallet når skjermen åpner seg. Osv osv. På toget til Acqui Terme, hvor vi hoppet fra, angret jeg bittert på at jeg impulsivt hadde spurt alle jeg kjente om de ble med å hoppe i fallskjerm ”neste helg” og til slutt fikk napp slik at jeg ble nødt til å organisere det og det ikke var noen vei tilbake. Jeg fikk adrenalinrush bare ved tanken på hva jeg var i ferd med å gjøre.

Så kom vi frem til verdens roligste omgivelser. Ganske mange folk, fallskjermer over alt, et fly tok av, ni personer spratt ut, vips ni åpne fallskjermer, de landet litt hist om pist, og gikk og pakket sammen, rolige som om de bare hadde tatt en busstur. Jeg vil ikke gå så langt som å si at vi ble døsige mens vi ventet, men det var unektelig beroligende å bevitne at det å kaste seg ut fra et fly ble betraktet som det mest naturlige i verden. Agostino, mesteren, forklarte hva vi måtte gjøre, armer og ben slik og slik, hodet bak til venstre. Jeg må innrømme at jeg hadde sett for meg en mer detaljert utgreiing om min rolle i det hele, men lot meg samtidig berolige av at det dermed måtte være ganske enkelt. Med ni personer var det lille flyet fylt til randen, folk satt på gulvet og oppå hverandre. Vi tok en runde for å samle høyde og angst og plutselig bremset flyet opp og døren åpnet seg. To personer spratt ut før jeg fikk sukk for meg. Gulp. Skulle vi bare kaste oss ut slik? Agostino og jeg nærmet oss døren. Jeg ble hengende ut noen sekunder mens Agostino gjorde oss klar, og oppdaget en galning som hang på utsiden av flyet. Det var han som filmet hoppet. Det var et absurd syn fra en absurd synsvinkel. Og så falt vi. De første sekundene var et kaos av sanseinntrykk. Sommerfulger i magen, en markant hæ-hva-skjer-følelse, luft over alt, bakken langt der nede. Så spredte jeg armene og vi fløy! Fremdeles absurd, kameramannen over oss, opp-ned under oss, fremfor oss, tok borti oss, til høyre, til venstre, og vips borte. Jeg smilte tappert til kameraet, men det var jo ganske mye luft, så lepper og kinn blafret på uelegant vis. Og vi fortsatte å falle, i ett langt minutt. Og her har jeg en interessant observasjon. Man er nemlig så høyt oppe (4000 meter) at man ikke helt oppfatter at man faller mot bakken i rasende fart. Man ser ikke at jorden nærmer seg. I tillegg faller man ikke så fort som man skulle tro, luftmotstanden og høyden gjør at flyve-følelsen så absolutt er tilstede sammen med fall-følelsen. Og når fallskjermen åpner seg er man fremdeles så høyt oppe at bakken ser liten ut. Og på dette tidspunktet pakket Agostino rolig ut fotoapparatet og begynte å ta bilder av den skrekkslagne, lettede og skjelvne, bilder som får Jim Carreys talenter til å blekne.

Jeg har ennå ikke fått filmen og bildene, men det skal bli spennende å se. I mellomtiden får før-bildet gjøre nytten, sammen med mine varmeste anbefalinger om å kaste set ut i det! Bokstavelig talt...

Pastamaskinen

2006-05-19T17:49:00.000+02:00

Mannen: Jeg ringer fra TNT, jeg har en leveranse til dem, er de hjemme?
Jeg: Ja, jeg er hjemme. Hva er det for noe?
Mannen: Jeg er ikke sikker, men jeg tror det er en slags pastamaskin.

Enhver tolker verden ut fra sin referanseramme. Det som for meg ser ut som Harman Kardon Soundsticks II kan godt se ut som en pastamaskin for andre.

Myter og fakta om Italia

2006-05-18T20:57:00.000+02:00

Eller, det vil si, jeg hadde egentlig tenkt å skrive en post om myter og fakta om Italia, men alle (tre) tingene jeg kom på viste seg å være fakta i ulik grad, så det er kanskje ikke helt i tråd med konseptet. Det får stå sin prøve:

Myte: Unge italienske menn lider i større grad av måne enn norske menn
Status: Dette tror jeg er fakta. Det er påfallende mange unge menn som shaver hodet, samt mistenkelig utstrakt bruk av hodeplagg. Blant eldre menn finner man også en del kreative hentesveiser, noe som kan tyde på mange års erfaring på området.

Myte: Italienere er mer motebevisste enn nordmenn
Status: Nå er kanskje ikke jeg, en datanerd, den rette til å uttale seg, men med utgangspunkt i at Savona, en liten eks-industriby, har en relativt høy andel Dolce & Gabbana-bekledde mennesker i alle aldersgrupper, velger jeg å tro at dette stemmer. Dog med forbehold om at vi i Norge jo har janteloven, slik at plagg som har noe mer enn en bitteliten logo i nakken antageligvis selger dårlig, noe som gjør at de dyre merkene ikke blir like synlige i gatebildet og normalt får gå hus forbi en uobservant person som meg selv.

Myte: Italiensk byråkrati er preget av kaos og ineffektivitet
Status: Tja, kontoret for utlendinger er åpent fra kl 10-12 tirsdager og torsdager for de som skal hente oppholdstillatelse, mens det er åpent fra kl 08-10 onsdag og torsdag for de som skal søke oppholdstillatelse. Da jeg skulle vaksinere meg måtte jeg gå på posten for å betale etterpå, for så å fakse post-kvitteringen tilbake til vaksinasjonskontoret innen tre dager. Til en viss grad vil jeg derfor mene at dette stemmer. På den annen side er det ikke nødvendigvis noen god idè å ha dette som utgangspunkt når man navigerer i det italienske samfunn, noe jeg fikk erfare da jeg entret et apotek og fornøyd oppdaget kølappmaskinen som var plassert like ved døren. Jeg hadde ikke vært her så lenge og følte at ting var litt uoversiktlige, men kølappmaskiner føler jeg meg komfortabel med, så her så jeg for meg en knirkefri handel. Helt til jeg oppdaget at man måtte putte penger på for å få ut en kølapp, noe jeg syntes var litt underlig. Min søster pleide alltid å svare med uttalelser som "du kan ikke tenke slik, vi er i Italia nå, her er det ikke noe logikk" hver gang jeg påpekte ting jeg syntes var underlige, og dermed slo jeg meg til ro med at det nok var normalt å betale for kølapper på apotekene her. Det var jo uansett bare snakk om noen få cent. Så jeg puttet på pengene og trykket på knappen, men det kom fremdeles ingen kølapp. Jeg så meg rundt i lokalet. Det var ikke en eneste kunde der, så jeg kunne nok bare gått bort til kassen uten kølapp. I stedet valgte jeg å tilkalle butikkmedarbeideren for å spørre hvordan maskinen fungerte. Jeg viste hvor jeg hadde puttet på penger, og trykket igjen på knappen for å demonstrere at det virkelig ikke kom ut noen kølapp. Butikkemdarbeideren så litt spørrende på meg. -Æh, du må nesten gå opp på vekten for å få ut vektdataene.

Så da hadde jeg valget mellom å avsløre at jeg trodde vekten var en betal-kølappmaskin, eller å være en blondine som skjønte at det var en vekt, men ikke at man måtte gå oppå den. Jeg kom til at sistnevnte tross alt var hakket bedre, og gikk lydig opp på vekten med så mye verdighet jeg klarte å oppdrive. Resten av handelen gikk forøvrig heller ikke knirkefritt, jeg kom ut med halstabletter selv om jeg prøvde å forklare at jeg skulle ha øredråper. Så der fikk jeg den.

Pasta for dummies

2006-04-15T20:27:00.000+02:00

Jeg er langt i fra noen begavet kokk. Jeg er ikke engang noe spesielt glad i mat. "Skal vi spise nå så vi rekker å bli sulten igjen før vi må spise igjen" hørte jeg en gang komme fra min munn, og det er igrunn ganske beskrivende for mitt fohold til mat. Jeg spiser fordi jeg må, ikke fordi jeg absolutt vil. Jeg aner riktignok en sakte forandring i dette forholdet, etter en ikke ubetydelig mengde positive smaksopplevelser her nede, men gourmetgenenene ligger nok fortsatt i dvale. Man må derfor ta min pastaguide med en klype salt (ahem), spesielt med tanke på mitt før-italienske pastasynspunkt. Pasta er nå pasta uansett hva slags form den kommer i, tenkte jeg da, og puttet spaghetti i tomatsuppen hvis jeg var tom for makaroni (som for øvrig, slik vi kjenner den, ikke finnes her (i alle fall ikke her i Liguria)).

Nå har jeg altså kommet på bedre tanker. Pasta er slett ikke bare pasta, og formen har ganske mye å si for smaken. Trofie vil jeg si er den pastaen som er desidert best egnet til pesto-baserte sauser. Flat pasta av typen tagliatelle og fettucini brukes gjerne hvis man skal ha fløte-/ostebaserte sauser, mens penne ofte ser ut til å være pastaen man velger å servere arrabbiata - hissig. Fylte pastatyper som tortelloni, pansotti, ravioli o.l. stiller naturligvis i en egen kategori, men også her er det forskjell i egnethet. For eksempel er tortelloni mer egnet til supper enn ravioli og pansotti, som ofte serveres med tomat- eller, æh, oljebasert(?) saus.

Men like viktig som pastatype er pastakvalitet. Dette er noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle si der jeg før røsket med meg den spaghettipakken som hadde kortest koketid. Den beste pastaen er den som har et tynt lag med mel utenpå, noe som vanligvis betyr at den smaker som hjemmelaget. Denne pastaen finner man dog normalt ikke vakuumpakket, man må i ferskvaredisken etter den, og den står seg også bare noen dager i kjøleskapet. Meget upraktisk med andre ord, men når man først har begynt er det jammen vanskelig å slutte likevel.

Såh. Det er igrunn det jeg har lært. Jeg følte at pastakunnskapen boblet da jeg begynte på posten, men når jeg leser over det er det vel ikke akkurat til å la seg blende av. Jeg får heller lage en oppfølger - for viderekomne - når min nå mottagelige sjel på ny har blitt beriket med kulinariske aha-opplevelser. I mellomtiden er jeg såre fornøyd med mine melete trofier med pesto.

When _level0 becomes _level16384

2006-04-07T18:17:00.000+02:00

Weird things happened in my Flash app recently, and to my surprise I realised that _level0 had become _level16384, apparently for no reason. I never even knew it was possible for _level0 to change level. At first I suspected it was another problem related to the getNextHighestDepth()-problem introduced by components, so I removed all usages of getNextHighestDepth(), which at first seemed to solve the problem. But then it reappeared. Some debugging revealed that incorrect usage of destroyObject has this interesting effect. What I found is that if you use

destroyObject(referenceToUIObject);

it is likely to change the level of _level0 and thus mess up your application. You need to use the instance name of the UIObject to destroy, as a String, like this:

destroyObject("nameOfUIObject");

... which in fact seems to work even though the instance is out of the scope of the function in which destroyObject is called. I also found that one can achieve this level-swapping on purpose using

_level0.swapDepths(0);

which also makes _level0 become _level16384. Weird...

Alert.show()

2006-03-24T13:40:00.000+01:00

Flash has a neat Alert-component (professional version) which easily lets you display messages to the user, with the common (optional) No, Yes and Cancel buttons. However, the component can only attach itself to a UIComponent, and the default component is the main window (_root). One cannot therefore, attach the Alert-box to a MovieClip, because it is not a UIComponent. Since one cannot specify the depth in which the Alert-box pops up, a problem arises when dynamically creating movieclips, loading content into them, and subsequently displaying the Alert-box. First impression is that the call fails silently (common Macromedia exception handling), however, by coincidence I realised that it pops up underneath the dynamically created movieclips. I find this behaviour a bit strange for an Alert-popup, I would expect it to top everything currently on stage, whether created dynamically or not. Anyway, one solution is as follows:
import mx.controls.Alert; var alertInstance:Alert = Alert.show("message here"); alertInstance.swapDepths(_root.getNextHighestDepth());
This will at least put it on top of everything. Another drawback however, is that the modality does not seem to affect dynamically created content.

Råttent

2006-03-11T19:18:00.000+01:00

Sukk. Så fin utsikt fra balkongen da vi flyttet inn. En knapp måned bare, før den var innkapslet i stillas og vi våknet til synet av albanere som klatrer forbi og ikke minst til lyden av iherdig borring i mur, metallklumper som slippes ned fra hundre meter og deiser i lastebilplanet, jernkuler som klunker seg gjennom en metallabyrint etter mønsteret rulle-rulle-rulle-KLUNK-rulle-rulle-KLUNK-rulle-rulle-osv, lyder som trenger seg gjennom og blander seg inn i ellers søte drømmer og bølgesus. Urettferdig.

removeMovieClip

2006-03-06T17:56:00.000+01:00

The function removeMovieClip in Flash is (in theory) supposed to be the opposite of attachMovie - it lets you remove a movieclip from the stage. There are only two catches. It will not work when:

1. The movieclip is placed manually on stage (so not using attachMovie)
2. If you happen to attach the movieclip to getNextHighestDepth()

So you can either hardcode the depth into which you want to load the movieclip, or you can create a colourful algorithm for finding an appropriate depth, or you can use swapDepths() to put the movieclip in an accepted depth before removing it. You can also use the DepthManager (which, according to its documentation, you need not use unless you are an advanced Flash developer), but this can only be used if you have a component on stage or in library, which makes sense in the Macromedia-world, because it is when using components that getNextHighestDepth() makes removeMovieClip() fail silently. One can only wonder what getNextHighestDepth() uses to determine the next highest depth, and why it does not use DepthManager when required. But hey, who needs working functions when there are so many workarounds to choose between?

It's all documented without shame in the LiveDocs. Losers who use the help content following Flash however, will have to figure it out by themselves.

Nordmenn er høye

2006-02-27T17:36:00.000+01:00

På tross av at jeg selv ikke rager mer enn 158cm over bakken, har det aldri før slått meg at nordmenn er høye. Og selv om jeg har vært i Italia og andre steder i syden på ferie før, har jeg ikke fått den aha-opplevelsen jeg fikk da jeg reiste hjem til jul, etter å ha bodd i Italia i tre måneder. På flyet hjem tenkte jeg så smått at det var påfallende mange høye mennesker der, men det var ikke før vi landet på Gardermoen, og jeg befant meg i et mylder av svært høye mennesker, at jeg skjønte hvorfor vi har fått dette ryktet. Det er jo ikke det at det ikke finnes høye mennesker i Italia, eller at jeg er den eneste lave i Norge, men når man befinner seg i en folkemasse blir det brått mye tydeligere - har man en viss utsikt, eller ser man stort sett bare skuldrer, brystkasser og albuer?

Det pussige er at jeg ikke la spesielt merke til at italienere er lave da jeg flyttet hit. Man skulle kanskje tro at jeg ville oppleve et par klarhetens øyeblikk når jeg fikk oppleve hvordan verden antagligvis fortoner seg for folk flest, men så skjedde ikke. Jeg tenkte stort sett at "folk her nede er da virkelig ikke spesielt lave". Kanskje er det først når ens egen målestokk blir utfordret at man legger merke til denne type forskjeller, og at forskjeller andre veien oppfattes som aldeles normale. Jeg har i alle fall fremdeles ikke inntrykk av at italienere er lavere enn folk flest.

Boligproblematikk

2006-01-31T20:58:00.000+01:00

Stadig vekk beklager vi nordmenn oss over molbo-landet vårt, hvor tungvint byråkratiet er, og i Bergen er boligmangel og sleipe husverter et tema minst hver høst når studentene kommer. Vel, boligproblematikken i Bergen er blåbær og regelverket minimolbo sammenlignet med boligproblematikken i Italia. Her er skattene for utleier så høye at utleier risikerer å sitte igjen med null fortjeneste når året er omme. Dette resulterer i latterlig høye leiepriser for leiligheter med latterlig lav standard. Det resulterer i at leien for en liten og gresselig stygg ettromsleilighet er omtrent den samme som for en helt ok 120kvm leilighet ved stranden med to balkonger og nyoppusset bad. Leien for møblerte leiligheter er omtrent den samme som for tomme. Få har råd til å betale mer, og med lavere leie går husvert med tap.

Hovedproblemet er likevel at en rekke hus og leiligheter står tomme. Det er liten vits i å leie ut, og vanskelig å selge da - i alle fall her i Liguria - andelen med eldre er stadig økende og folk får mindre enn ett barn pr person. Hvorfor boligprisene da ikke går ned er for meg et mysterium, men å kjøpe leilighet her koster ikke noe mindre enn i Norge.

Og da er det ikke så rart at mange blir boende hjemme til de gifter seg. Med en gjennomsnittslønn på +-1000 euro i måneden har man ikke de helt store valgmulighetene.

Så vidt jeg kan se må dette være et stjerneeksempel på et dysfunksjonelt boligmarked. Både leie- og kjøpemarkedet virker for meg fullstendig skakkjørt, og man skulle tro at staten med et meget enkelt grep (lavere utleieskatter) kunne bedret situasjonen betraktelig for både seg selv (høyere inntekter fordi flere gidder å leie ut), alle som sitter på tomme leiligheter de ikke får solgt eller gidder å leie ut, leietaker (mer proporsjonalitet mellom størrelse, standard og pris), samt alle som bor hjemme enten de vil eller ikke, som da i det minste ville fått et valg.

Løsningen på flatfylleproblematikken

2006-01-29T20:42:00.000+01:00

Italienere spiser vanligvis middag i 20-21-tiden om kvelden. Selv pleier jeg å spise i 18-19-tiden, og disse to timene har ganske mye å si for aktivitetsnivået videre utover kvelden. For en ukes tid siden var jeg ute og spiste sammen med min søster og vennene hennes. Restauranten var usedvanlig treg i vendingen, og vi var ikke ferdige å spise før nærmere elleve. Så da sitter man der, så mett at man knapt orker å røre seg, og så skal man liksom ut på byn etterpå. Her har italienerne misforstått tenkte jeg. Det er jo åpenbart at det ikke blir det helt store utelivet når man kommer sigende ut fra restauranten kl elleve om kvelden, døsig og stappmett. Man føler ikke akkurat for å danse på bordene.

Men vent nå litt, tenkte jeg så. Kanskje det er vi som har misforstått? Dersom også vi hadde spist middag så sent på kvelden hadde kanskje flatfylla som dominerer by-og-bygdebildet en hvilken som helst (torsdag-til-)lørdagskveld hatt en litt mer dempet karakter? Er årsaken til vårt ukultiverte drikkemønster tomme og ivrige magesekker, heller enn de høye alkoholavgiftene som ofte får skylden? Min teori er herved født. Som et eksperiment kan vi la den kommende generasjon nordmenn spise seg mette og gode før de sendes avgårde på vorspiel, så får vi se om vi ikke problemene med rullefulle nordmenn løser seg selv.

Lesson learned: undefined

2005-12-29T14:08:00.000+01:00

When will I learn this: Whenever anything turns out to be undefined (except the getBounds-object, which tracelines as undefined even when it's not, in line with Macromedia's no-logic-policy), be sure to put it in a setInterval, even if all bytes are loaded, and even if it displays correctly. setInterval should always be the first option. Final lesson learned in this respect involves the ScrollPane component. The method to access the content of the ScrollPane in Flash 8 is simply

scrollPaneInstance.content

This works like a charm in the fla in which it resides, but when called from outside, content is undefined although scrollPaneInstance is very defined. I created a separate method for changing a property of the content, called it with setInterval, and everything works again perfectly. I do realise that the content isn't necessarily loaded even if the ScrollPane is, however, when bytesLoaded equals bytesTotal, it really wouldn't be way off if that meant everything was loaded, including the content. Further, can it possibly be necessary that absolutely everything is completely asynchronous? Maintaining code-readability in this framework is a job on its own.

Julekaker

2005-12-21T19:35:00.000+01:00

Dette er en julekake. Lypsylen ved siden av illustrerer strørrelsesforholdet. Det er nemlig ikke småkaker det er snakk om når italienere gir hverandre julekaker. Alle må gi en slik kake til alle de har et høflighetsforhold til. Som innvandrer er ikke jeg like rammet, men jeg fikk for eksempel en av husvertinnen, og har selv tenkt å gi en til yndlingsnaboene. Det skal ikke mye fantasi til for å se for seg at når julaften kommer, sitter alle på et lite lager av disse kakene. Som bildet illustrerer, kan det bli ganske mange kilo kake. Selv ikke et eks-snopefantom som meg klarer å forestille seg at det er mulig å spise opp så mye kake. Det innrømmes riktignok at det hender kakene ender opp med å gå på rundgang, for å redusere oppsamlingsvolumet noe. Allikevel. Jeg mistenker at det ligger en forholdsvis stor mengde kake i søppeldunkene rundtomkring når julen nærmer seg slutten, og at det sitter noen fornøyde, søkkrike kakeprodusenter og gliser fra øre til øre.

A day in the life of a Flash-developer

2005-12-20T14:45:00.000+01:00

My collegue and I are convinced that Flash 8 (and previous versions) contains severe bugs that delay our work quite significantly. Today for example, I had updated the class Task by adding a method called setState(newState:Number). The method was called from elsewhere in the application. I sent my collegue (Nils Magnus) the updated files, but he kept getting an error message saying that setState-method does not exist. The following is an abbreviated version of the subsequent conversation we had on msn:

Nils Magnus @ Bergen sier:

nope. Still error.

Laila sier:

huh??

Nils Magnus @ Bergen sier:

yep. I even restarted Flash this time

Laila sier:

but... open Task.as. Do you see the method setState there?

Nils Magnus @ Bergen sier:

yes

Laila sier:

well, that's the one...

Nils Magnus @ Bergen sier:

yes...

Laila sier:

It's got to be Flash that's messing up...

Nils Magnus @ Bergen sier:

I dunno...

Laila sier:

The method's there. And the error message says it's not. And I don't get the error.

Nils Magnus @ Bergen sier:

But is it being included? Task.as?

Laila sier:

But it's a class. Shouldn't have to be included if it's on the classpath.

Nils Magnus @ Bergen sier:

true. I don't understand a thing...

Nils Magnus @ Bergen sier:

are you sure you don't keep it under "classes" in docs and settings at your place?

Laila sier:

but if it can't find the class, you should get a million errors. But no, I didn't put it there. It's all in the same folder.

Laila sier:

what if you remove the line that calls setState and see if it compiles.

Nils Magnus @ Bergen sier:

yep, compiles now

Laila sier:

try to call setState from Task's constructor... To make it realise that the method is there somehow...

Nils Magnus @ Bergen sier:

no error message now, when I called it from the constructor

Laila sier:

try to add the code in the original place again.. maybe it has cleared out its cache or something now...

Nils Magnus @ Bergen sier:

flash #%¤#%"

Laila sier:

it sucks

Nils Magnus @ Bergen sier:

we should create a hate-list and send it to Macromedia

Laila sier:

and demand they pay us for lost work time

Nils Magnus @ Bergen sier:

and blog it.

Laila sier:

yea.

Nils Magnus @ Bergen sier:

guess what.

Laila sier:

still not working...?

Nils Magnus @ Bergen sier:

nope, now it works.

Nils Magnus @ Bergen sier:

!"¤#"!!"#

Nils Magnus @ Bergen sier:

(inappropriate expression)

Laila sier:

jesus. It's like we need to trick Flash into actually *reading* the code.

Nils Magnus @ Bergen sier:

I can't believe it!! I even restarted Flash!

Laila sier:

pathetic.

And guess what, it's not the first time we've had this kind of experience. I've commented out, cut away, deleted code, and witnessed how it's still being compiled and run. This causes predominantly two kinds of problems:

Like the above conversation reveals, we believe Flash might have a point, and start looking for the error, thus spending time looking for an error that's not there.
When our code is in fact buggy, we (at least I) tend to blame Flash, and keep restarting apps and computers and try to trick Flash like in the above conversation, in the hope that the error will go away. Obviously it doesn't, and time has again been wasted.

Flash's ComboBox Component

2005-12-01T12:26:00.000+01:00

The ComboBox component in Flash does not behave as expected if used in a movieclip loaded by loadMovie or attachMovie. What happens is that the ComboBox won't open, as if it doesn't react to events. The problem has been discussed, and I managed to find the following suggestions:

Drag an instance of the component onto the stage of the movieclip that's loading the movieclip containing the ComboBox. It can then be deleted, the point is that the loading movieclip has the component in its library. This appeared to solve the problem for a lot of people.
Use loadMovieNum instead of loadMovie
Attach the ComboBox with ActionScript instead of placing it in a movieclip
Randomly rename the combo, movieclip, file etc until it mysteriously starts to work (worked for one guy, though may not be the most robust solution)

I tried all of these without luck, the damned ComboBox wouldn't open. In the end, I noticed by coincidence that the Combo did in fact open, just that the drop-down dropped down behind anything else on the stage. Thus, if I had no background images or other assets on stage, the ComboBox worked as expected. This wasn't an acceptable solution, and I ended up placing the whole Combo-scenario on its own frame on the main timeline, thus avoiding the loadMovie-problem - fortunately the nature of the application made that a possible solution.

From what I understand though, this is a bug in the ComboBox/loadMovie-features, and it puzzles me that Macromedia didn't fix it in the newly released Flash 8. From the newsgroups it seems that the problem has been around for a while, and in the cases that it doesn't work placing the Combo in the library of the main clip, there seems to be no workarounds. I don't know what I would have done if I hadn't been able to place it on a frame on the main timeline.

Bilkultur

2005-11-17T19:31:00.000+01:00

Dette stedet må være et eldorado for folk som liker gamle, bittesmå biler, inkludert bittesmå trehjulslastebiler. Klimaet (tipper jeg) gjør at forventet levealder for disse bilene er betraktelig høyere enn hjemme, og den vedvarende populariteten kan komme av det praktiske i at de er så små. Dette stedet ser nemlig også ut til å være et eldorado for folk som liker en god leterunde etter parkeringsplass. Man vil normalt ikke få øye på en eneste ledig parkeringsplass, og for å løse problemet parkerer man gjerne to biler i bredden. Om man dermed stenger inne to-tre andre biler gjør ikke det noe. Man har jo nødblinken på. Når så alle gatene er fylt til randen med parkerte biler er det bare fantasien som setter grenser. Fortau, fotgjengeroverganger, gatehjørner, bare en pingle vil kvie seg for å sette bilen der. Enda godt at SUV-kulturen som blir stadig mer dominerende bl.a i Norge og USA ikke har fått fotfeste her. Selv om det jo kunne være spennende å se hvilke kreative løsninger som da ville dukke opp.

Tings iboende faenskap

2005-11-10T15:14:00.000+01:00

Det er interessant hvor avsindig rasende man kan bli over små ting i hverdagen, og hvor tilfeldig disse tingene ser ut til å ramme. I dag hadde jeg bare spist lunsj på kjøkkenet, og var intetanende på vei tilbake til kontoret, da jeg fikk øye på lypsylen på kjøkkenbordet. Den måtte jeg selvsagt ha med meg, så jeg grep fatt i den med en lett og luftig bevegelse. Og da skjedde det. Som i saktefilm så jeg lypsylen glippe ut av hendene mine, bevege seg mot varmeovnen, balansere på kanten et lite sekund, før den forsvant nedi et dypt, dypt hull. Klonk.

Interessant nok gikk hullet faktisk helt gjennom ovnen, hadde det ikke vært for at det etter alt å dømme var smalere på midten, ville lypsylen bare falt rett gjennom. Til å begynne med tenkte jeg med noenlunde friskt mot at ”jaja, jeg får bare finne noe å lirke den ut med da” og brettet ut en binders jeg kunne smyge inn gjennom de smale hullene på siden av ovnen. Lypsylen satt nok mer fast enn som så, og neste lyse idè var å kakke den gjennom med en rørepinne i tre som var lang og smal. Den var akkurat så lang at hvis jeg holdt i den med to fingrer i toppen, nådde den såvidt borti lypsylen i andre enden. Et par forsiktige kakk senere forsvant uungåelig nok også rørepinnen nedi hullet. Den var imidlertid så smal at den falt helt gjennom, men ovnen er festet så lavt at bare halve redskapen stakk ut nede, og jeg måtte dermed brekke den løs (forøvrig en kjærkommen anledning til å utøve litt vold).

Med stigende blodtrykk gikk det opp for meg at alle tingene jeg hadde i leiligheten var enten nøyaktig like lange som de andre kjøkkenredskapene (dvs akkurat litt for kort), eller for tykke til å gå nedi hullet. Etter noen noe vulgære utsagn roet blodtrykket seg litt, og jeg kjente urinnstinktet våknet til liv. Her måtte jeg lage mine egne redskaper skjønte jeg. To litt-for-korte rørepinner i tre ble til en lang med litt solid teiping, og med litt intens hamring klarte jeg å banke lypsylen så langt ned i hullet at også denne redskapen var for kort. Men nå var kreativiteten i full sving, og det avbrekte skaftet til den første treredskapen ble skjøtet på med sinte bevegelser. Noe vaklevoren, men akkurat solid nok til at lyspylen til sist kom ut nede. Svett. Helt uskadd var lypsylen ikke, og måtte amputere, æh, hodet, og få seg en kjapp omgang med støvekluten.

Krigsstatistikk: En død og en hardt skadd rørepinne i tre, en lettere skadd lypsyl og en overopphetet kriger. Men vi vant slaget!

Er norske paprikaer genmanipulerte?

2005-11-05T14:41:00.000+01:00

Eller finnes det kanskje et annet EU-direktiv lignende det berømte agurk-direktivet, men som ingen andre enn Norge følger i praksis? Finnes det ulike paprikaraser kanskje, hvor vi i Norge stort sett har liten- symmetrisk-og- rund-rasen? Jeg kan nemlig ikke huske å ha sett paprikaer med denne kroppsfasongen i Norge, og nå vet jeg ikke helt hva jeg skal tro. EU-direktiv-teorien er rådende i skrivende stund, mest fordi EU har kommet på så mye annet teit at det skulle ikke forundre meg det minste.

10 ting nordmenn kan lære av italienere

2005-11-02T16:51:00.000+01:00

Nå har jeg bodd her i litt over en måned, og jeg lar meg begeistre over stadig flere aspekter ved livet her. Jeg mener nordmenn med fordel kan adoptere noen av disse idéene:

Bruke gass – det er suverent effektivt
Det går godt an for små spesialbutikker å overleve i en kapitalistisk og globalisert verden. Her er fiskebutikker, kjøttbutikker, melkeproduktbutikker, frukthandler, snopebutikker, resten-av-dagligvarene-butikker etc., tett i tett, selv om de også har svære IperCoop og litt store Coop. Mye koseligere!
Språkforståelse – Det virker som om alle italienere, uavhengig av utdannelse, er i stand til å bruke grammatiske begreper når de forklarer fenomener i språket sitt. Mens i Norge går stadig flere 10-klassinger ut uten å kunne lese/skrive sikkelig, langt mindre kan de vel si noe fornuftig om bruk av hjelpeverb i perfektum.
Vennlighet – jada, vi vet at nordmenn er kalde og utrivelige og slik har det alltid vært, men vi er da ikke hogget i stein? Her er man til alt overmål hyggelig mot tiggere!
Vegetarianisme er helt normalt. Ja tenk! Har ikke sett et eneste hevet øyenbryn ennå. Ikke et eneste lamslått ”Jammen... Hva spiser du da??”
Ikke nevle på frukt og grønt med all verdens ekle hender i butikken. Her er det plasthansker til alle, og stygge blikk til de som ikke bruker dem.
Hamburgere, hot-dogs og lignende junk er ikke en livsnødvendighet. Fettjunkorgien har faktisk ikke festet grepet her i endatil McDonalds-frie Savona. Jeg har ikke sett så mye som en plakat av en hot-dog en gang.
Dyrekjærlighet! Som sagt før er det utrolig mange hunder her, og alle ser ut til å elske hunder. Stadig vekk ser man folk stoppe på gaten for å dulle med fremmede hunder. Det er også mange katter, de ligger og sover henslengt på biltak og fortau, og ser ikke ut til å lide av menneskeskrekk, slik norske katter ofte gjør.
Z. Alle språk burde ha stemt s, det gjør seg. Znack. Zleep. Zmall. Znurrebass.
Gamle mennesker kan godt stå på bussen. Her står de helt av seg selv, selv om det er mange ledige seter. Dermed er det alltid sitteplass til en lat ungdom.

Clear Channel i Bergen

2005-10-28T22:45:00.000+02:00

Jeg hadde ikke fått med meg at BT var for Clear Channel-avtalen byrådet i Bergen var nær ved å undertegne, så det var med en viss forbauselse jeg leste lederen hvor de kritiserer motstanderene: ”Kirkens og venstresidens omfavnelse i fordømmelsen av reklamens makt som påvirkningskraft for barn og unge, er mildt sagt oppsiktsvekkende i 2005”. Er det fordi reklame har blitt allstedsnærværende likevel, så da kan vi like gjerne kjøre på helt ukritisk? At reklame påvirker barn og unge (og ellers folk flest) er rimelig veldokumentert, og når 9/10 reklameannonser presenterer fordummende glansbilder av virkeligheten er det all grunn til å sette bremsene inn der det ennå er mulig. Ja, reklame har kommet for å bli, men vi trenger ikke ta i mot stadig mer med åpne armer av den grunn.

BT argumenterer videre: ”At noen svært beskjedne reklameflater i byens offentlige rom skal være med å forderve oppvoksende slekter herfra til evigheten, har vi vanskelig for å forstå”. I utgangspunktet var det snakk om 900 busskur, 100 bysykler, 3 offentlige toaletter og 18 frittstående reklamemontre. Det eneste beskjedne i denne avtalen er antallet offentlige toaletter, og poenget er vel heller ikke at reklameflatene kommer til å forderve oppvoksende slekter herfra til evigheten. Jeg ser to hovedproblemer med en slik samfunns-/byutvikling. Det ene er at de store selskapene får stadig mer makt gjennom å kjøpe seg stadig mer reklameplass, på stadig flere områder. Komersielle selskaper bør ha minst mulig makt i et kunnskapsdyrkende samfunn. Jeg vil ikke se verken Toyota-produserte dokumentarfilmer eller Coca-Cola-produserte skolebøker, av den enkle grunn at jeg ikke kan se for meg at kvalitet blir noe annet enn i beste fall et annenrangs mål i det som egentlig er en altomgripende merkevarebyggingskampanje. Og jeg vil slippe å være avhengig av de samme firmaene for å få tilgang til et offentlig toalett eller et busskur.

Det andre problemet er ”the broken window effect”: Kelling & Coles fant i et anerkjent studium at effekten av én knust rute i en gate kunne være uforholdsmessig stor. Dersom den ene ruten ikke ble skiftet, var terskelen for at flere ruter ble knust mye lavere, og før man visste ordet av det var hele gaten ramponert av hærverk og forsøpling. Dette har allerede vist seg å gjelde for andre onder også, for eksempel bomstasjoner. Det er lenge siden den første ”midlertidige” bomstasjonen kom, nå spretter de opp som paddehatter. Jeg mener derfor det ikke er urealistisk å tro at får vi 18 reklamemontre i dag, får vi 18 til neste gang byen trenger penger.

I tillegg er reklame fryktelig stygt.

Unger

2005-10-15T21:20:00.000+02:00

Det er ikke det at jeg ikke liker unger. Jeg har bare aldri fått helt taket på dem. Skepsisen er gjensidig, unger pleier ikke akkurat å flokke seg rundt meg. Jeg har aldri kjent en unge ordentlig, og har heller aldri fantasert om hvor flott det skal bli å få barn. I tillegg er jeg en av de som irriterer seg over skingrende ungeskrik i butikker og ikke minst på bussen, hvor man ikke kommer seg unna engang. Noen unger gjør meg også usikker. Som treåringen jeg ikke kjente som dro meg rett inn i dobbeltsenga, og skulle ha meg til å ”sove” der. Søte ungen, tenkte jeg naivt og jattet med, småfornøyd fordi en unge faktisk så ut til å like meg. Stor var overraskelsen da den utspekulerte småtten øyeblikkelig begynte å kle av meg, målbevisst mot puppene. Er det rart man blir satt ut av spill?!

I Italia er det, såvidt jeg har forstått, en luksus å få barn. Man har ikke det nettverket av sosiale støtteordninger og rettigheter som vi har i Norge, og kombinert med lave lønninger og høy prisstigning gjør det at mange rett og slett ikke har råd til å få barn. I stedet får de seg hund. Her nord i Italia er det visstnok flere hunder enn det er unger. Til å begynne med tenkte jeg at dette er et samfunn som passer meg bra, men jeg må jo innrømme at det er et sykdomstegn for et samfunn at folk slutter å få barn. I alle fall dersom folket ønsker seg barn, men ikke tør på grunn av de økonomiske usikkerhetene forbundet med det. I denne type lys synes jeg det har vært unødvendig mye sutring over den rødgrønne valgseieren hjemme. Sosialdemokratiet i Norge har sikret oss rettigheter og ordninger andre kan se milevis etter, og noe mindre kjøpekraft er en lav pris å betale for en styrking og forbedring av disse.

Gjenvinning her og der

2005-10-08T18:20:00.000+02:00

Jeg kommer fra en familie hvor hensyn til miløjet alltid har hatt en høy prioritet, mest takket være pappa, som er oppvokst på 60-tallet og idealist. Hjemme hos oss kildesorteres det som kildesorteres kan, og plast, glass og hermetikk rengjøres nøye slik det kan leveres i passende gjenvinningsdunk. Den sleipe og illeluktende komposten i hagen er pappas yndlingshobby, og maten må gjennom en streng kontroll før den får komme oppi der. Store matbiter skjæres omhyggelig opp i små terninger. En gang hadde min søster kastet to yoghurtbeger i restavfallet, men morgenen etter stod de skinnende rene på kjøkkenbenken. Ingenting slipper unna pappas gjenvinningslaser. Da han og mamma ennå drev og datet, kastet mamma en epleskrott ut bilvinduet i et uforsiktig øyeblikk. Pappa stakkar, fikk nesten sjokk, og bråstoppet bilen, rygget tilbake og løp ut etter epleskrotten. Tenke seg til å forsøple på den måten!

Selv om vi ungene alltid har forsøkt å se med kritisk blikk på pappas ulike resirkuleringsprosjekter, sier det seg selv at man ikke kommer upåvirket fra en slik oppvekst. Jeg hadde en opprørsk periode i min ungdom hvor jeg spyttet tyggegummi på gaten, men bortsett fra det kan man nok si at kildesortering og forsøplingsfobi ligger dypt forankret i meg. Motviljen slår over meg hvis jeg må kaste melkekartonger i restavfallet og jeg kjenner jeg blir stresset hvis jeg får mye uadressert reklame og ikke har en papirgjenvinningsdunk innen rekkevidde.

I så måte er jeg veldig fornøyd med søppelhåndteringen her i Vado Ligure. Containere for kildesortert avfall finnes over alt, ikke bare ved sentrale returpunkter slik som hjemme. Her er til og med containere for klær, gatelangs! Det går ikke an å pante flasker her, det syntes jeg var litt hårreisende i begynnelsen, men så lenge det er god tilgang på plastcontainere er det jo ikke krise. Det eneste jeg ikke har tilgang til er altså kompost, men siden jeg ennå har pappa sin noe usjarmerende kompost friskt i minne er det ikke noe overveldende savn. Og jeg som hadde fryktet en aldri så liten resirkulerings-kulturkollisjon!

Første helomvending

2005-09-29T13:18:00.000+02:00

Jeg visste jo at i Italia er det helt vanlig. Likevel, til å begynne med tenkte jeg "Akkurat ja. Der har vi den. En ypperlig mulighet til å gjøre kål på meg selv, nå som alt ser ut til å gå min vei". Gasskomfyr. Med den kan man enkelt skape en stabil gasstrøm inn i leiligheten, og så kan man enten bli gassforgiftet eller dø i en voldsom eksplosjon. Ikke bare gasskomfyr heller, neida, jeg har også gassvarmtvann og gassvarmeovner. Jeg gikk på tå i begynnelsen. Hver gang jeg hørte en ny lyd fòr jeg sammen, overbevist om at nå smeller det. Tente på komfyrplatene med en skjelvende lighter og hoppet hver gang jeg skrudde på varmtvannet på kjøkkenet og hørte det faretruende "WLAFF"-et fra gassbeholderen bak meg. Av og til kunne jeg høre det fra badet også. Lasse Gustavson dukket ofte opp i tankene mine.

Jeg vil ikke gå så langt som å si at skepsisen min var helt ubegrunnet, men den var muligens en tanke overdrevet. Nå, etter bare litt over en uke med gass over alt, har jeg nesten gjort helomvending i mitt syn på bruk av gass. Tenner på gassen som om jeg aldri skulle ha gjort noe annet. For det første skal det ganske godt gjøres å glemme å slå av en plate, slik jeg hadde sett for meg kom til å bli the beginning of the end. En blå, hvesende flamme må man nesten gå inn for å overse. For det andre er gasskomfyren så fantastisk effektiv at jeg fremdeles er litt paff. Tenne på, og vips er den glovarm! Eggerøre på et minutt, kokt vann på to. Hvorfor i all verden har vi ikke slike hjemme?

Norwenglish

2005-07-20T22:45:00.000+02:00

Jeg trodde jeg var ganske god i engelsk før jeg dro til Australia for å studere, men det skulle raskt vise seg at det stod heller dårlig til med vokabularet, noe som gjerne førte til kreativ improvisering og dertil hevede øyenbryn. Normalt er slike blundere slettet fra minnet innen noen dager, takket være en pålitelig selektiv hukommelse. De fleste norwenglishe uttalelsene fra tiden i Australia er derfor glemt, men i et lyst øyeblikk har jeg faktisk skrevet ned noen av de beste av både egne og andres mindre elegante ytringer, og dette dokumentet snublet jeg over her om dagen. Her følger noen godbiter:

Vi diskuterer alkohol og aldersgrenser, og ikke alle som er der er gamle nok til å komme inn på utesteder. Caroline spør, lettere overrasket: But.. Don't you have fake legs?
Vi spiller brettspill i hagen, og da en utenforstående spør om det er morsomt svarer jeg kjekt: Yea, why don't you get a brick and join us!
Vi diskuterer hva som finnes og ikke finnes i Zimbabwe, da jeg forferdet spør: Don't you have chocolate plates?
Vi diskuterer forskjeller i studentrabatter for ulike studentgrupper, og Caroline beklager seg over at we don't get accommodation on the bus.
Vi er på besøk hos familien til en australsk venninne, og Caroline er veldig fornøyd med gjestfiheten: Your parents are very hostile.
Rima beskriver en venn: He's a bit overfladic.
Kristin er på restaurant, og tilkaller kelneren: Have you forks?
Vi spiser middag hos en australsk venn, og han spør: Do you want any condiments? Nå var det vår tur til å heve øyenbrynene. Om vi ville ha kondomer?!
Min personlige favoritt, som igrunn var mer av typen sosial IQ-test, inntraff da vi var på barbecue hos Brendan, en australsk venn. Han kom bort til meg med en dame som han presenterte, og gikk. Hun ble stående og vente på at jeg skulle si noe, en høflighetsfrase antok jeg, men siden jeg ikke var forberedt fikk jeg aldeles jernteppe, og følgende samtale utspant seg:
Jeg: So... What are you doing?
Hun: Ehm... sorry?
Jeg: What are you doing?
Hun: Um, what do you mean?
Jeg: Well, like, how do you know Brendan?

Jeg føler meg på ingen måte god i italiensk nå før jeg drar til Italia, så i lys av at relativt innarbeidet engelsk medførte såpass grove språkblemmer, skal det bli spennende å høre hva jeg har å si når jeg begynner å snakke italiensk!

MySQL Coalesce example

2005-07-11T10:31:00.000+02:00

Example: You have a relational model where one table serves as a lookup-table (tblDefault) with default values for another table (tblInstance). tblInstance contains NULL-values in the cells where defaults are to be retrieved from tblDefault. The following query will do the merging:

SELECT i.id, i.name, i.whatever, COALESCE(i.specific1, d.default1) as val1, COALESCE(i.specific2, d.default2) as val2 FROM tblInstance i LEFT OUTER JOIN tblDefault d ON i.foreignKey = d.primaryKey;

COALESCE selects the first non-null value of its arguments, and the left outer join makes sure all records from the left table are returned.

Oh, and whitespace matters in this case. Placing a space between COALESCE and ( produces a general syntax error.

Granvin nå, hva blir neste?

2005-07-03T21:47:00.000+02:00

At det ikke er noen dans på roser å bli slaktet på norske og europeiske slakterier er gammelt nytt. De siste årene har media sporadisk rettet søkelyset mot den til tider hårreisende behandlingen dyrene får under transport/slakt, noe som har ført til en økt bevisstgjøring blant folk og myndigheter om behovet for et grundig regelverk omkring disse rutinene. I lys av dette er det ekstra tankevekkende at man har besluttet å legge ned Granvin slakteri. Slakteriet i Granvin var det siste i Hordaland, og dyrene skal nå i stedet fraktes til Stavanger. I følge dn oppgis krav om effektivisering som årsak for nedleggingen.

Det er bekymringsverdig dersom utviklingen går i retning av et landbruk slik vi finner det i Europa/USA. Her er dyrevelferd nærmest ikke-eksisterende, og profitt synes å være eneste hensyn. Dermed ender man opp med fabrikkgårder og dyr som transporteres over flere landegrenser for å bli slaktet. Ikke bare lider dyr og miljø under dette landbruksparadigmet, men "sideeffektene" av denne tankegangen har i tillegg gjort seg utslag i fenomener som BSE (kugalskap) og skrapesyke, som igjen har utløst tilfeller av Creutzfeldt-Jakobs sykdom (CJS) hos mennesker.

Man kan ane en mottrend til industrigårdsdrift i den økte fremveksten av økologisk produsert mat. I og med at denne maten ikke er fremdyrket på bekostning av miljø og dyrehelse er den naturligvis dyrere enn industrielt produsert mat, og siden media elsker å sette billigere mat på dagsorden, er det fremdeles gode vekstvillkår for den tankegangen Gilde presenterer ved bl.a nedleggingen av Granvin slakteri.

Det er derfor ekstra viktig at vi som forbrukere viser vilje til å bruke av vår økonomiske overflod på matprodukter som er produsert under etisk forsvarlige forhold. Vi har råd til det. Det er bare viljen det står/faller på.

Fleksitid og -sted

2005-06-27T19:33:00.000+02:00

Jeg har fleksitid på jobb, noe som er vanskeligere å beherske enn man skulle tro. Det begynner også å demre for meg hvorfor masteroppgaven tok så lang tid. Den gangen førte jeg aldri noen oversikt over hvor mange timer jeg faktisk jobbet hver dag, mens jeg nå er tvingende nødt til å bevisstgjøre meg selv på hvor mye tid som forsvinner i rent, skjært sommel. Samtidig, selv om jeg er smertelig klar over problemet, er det vanskelig å f.eks komme seg ut av senga når jeg vet at jeg ikke må. Dusjing, frokost og morgensommel tar normalt et par timer, slik at jeg sjelden er på plass før 0930. Lunsj har vist seg umulig å tvinge innpå på under en time. Og blir man sulten og ikke klarer å hoste opp noe konsentrasjon er det jo ikke vits i å bli sittende. Middagspause må man ha! Og etter middag blir man så søvnig... Og slik går dagene. Etter litt helgejobbing er jeg nå oppe i et snitt på 7.4t/dag, målet er normale 7.5.

Nå har jeg også fått innvilget fleksisted. Jeg spurte sjefen om det var i orden at jeg flyttet til Italia, og det syntes han var en strålende idè. Min søster ordnet med leilighet til meg i Vado Ligure, et forsted til Savona, byen hun bor i. Og der hadde jeg flaks, for å finne utleieleilighet i Italia er lettere sagt enn gjort. De har visstnok en lov som gjør at når noen har leid et sted i over ett år, har ikke huseier lov å kaste dem ut. Dermed er folk livredde for å aldri bli kvitt leieboere, og lar heller være å leie ut. Min søster måtte følgelig love husverten at jeg ikke skulle bli boende lengre enn til jul.

Ettersom fleksitiden allerede har avslørt en noe laber selvdisiplin, skal det bli spennende å se om fleksisted frembringer nye lavmål. I mellomtiden må jeg skrape sammen den lille fritiden jeg har til overs etter å ha somlet bort store deler av dagene, og se å lære meg italiensk i en fart. Som jeg har påpekt før, kommer man ikke så fryktelig langt med engelsk der nede.

AnyLogic Enumerations

2005-06-26T13:58:00.000+02:00

AnyLogic is a tool for creating agent-based, system-dynamics-based, or, as the name implies, any-kind-of-logic-based, simulation models. The neat thing is that one can also mix the supported kinds of logics, thereby creating for example a discrete, agent-based model with continuous elements. This is what I am currently trying to do. Another neat thing is that AnyLogic is Java-based, such that one can not only write Java-code almost anywhere in the tool, but one can also create and use external Java libraries. This provides an extraordinary level of flexibility. Anyway, since AnyLogic is all new to me, I thought I'd blog different issues as they arise.

One of the first problems I encountered, was to deal with Enumerations. They are easily created, but I had problems figuring out how to access the elements from the code. The solution turned out to be emabarassingly simple: whereas I tried to access the enumeration elements using syntax int someVariable = EnumerationName.ELEMENTNAME, I realised that this can only be done if someVariable is of type EnumItem. Obvious in retrospect, however, I wasn't even aware of the existence of the class EnumItem, and it's not mentioned in the manual. I also believe that in for example C#, one can cast the Enum type to an int, using syntax int x = (int)Enumtype.ELEMENT;, though attempting this in AnyLogic gives a compilation error. Further, in some cases the syntax EnumerationName.ELMNAME is required, but in other cases only ELMNAME is accepted. I have not yet found the pattern for where the different syntaxes are to be used.

Oh, and the enumeration itself appears to be of type EnumIndex (both types are documented in the AnyLogic class reference).

Foreign key problems with MySQL

2005-06-20T14:55:00.000+02:00

I recently ran into a problem with creating foreign keys in MySQL. I used the syntax alter table child add foreign key (parentID) references Parent(id) on update cascade on delete restrict. I also tried to declare the foreign key as part of the table creation statement, but received the same error message anyway: ERROR 1005 (HY000): Can't create table 'sometempname.frm' (errno: 150). When I looked up error 150, it said: MySQL error code 150: Foreign key constraint is incorrectly formed. This lead me to believe that my foreign key syntax had problems, however, as I coincidentally discovered when running show create table Parent, my Parent table was in fact of type MyISAM, whereas Child was of type InnoDB. I have no idea how Parent ended up being of type MyISAM, InnoDB is supposed to be the default engine. Anyway, by redefining the parent table to be of type InnoDB my foreign key declaration worked.

UPDATE: Other aspects to check with this error message: the columns used as foreign keys must be indexed, they must be of the same type (if i.e one is of type smallint(5) and the other of type smallint(6), it won't work), and, if they are integers, they should be unsigned.

MySQL start-up problems

2005-06-20T11:00:00.000+02:00

When I first installed MySQL I had little problems with installation/startup. Today however, when trying to start the server using either mysql -u root -p or the MySQL Command Line tool, I got the error message saying: Error 2003 (HY000): Can't connect to MySQL server on 'localhost' (10061). Further, when using mysqld --console, I got an error message saying: [ERROR] can't find messagefile 'c:\mysql\share\english\errmsg.sys', whereas MySQL is installed in directory 'c:\Program Files\MySQL\MySQL Server 4.1', which should thus be the place to look for the \share folder. I checked my my.ini file, which seemed to have the correct settings. Apparently though, something must have messed up my server settings so that it was no longer using the .ini-file, because specifying the defaults file in the following way almost solved the problem:
mysqld --defaults-file="C:\Program Files\MySQL\MySQL Server 4.1\my.ini" --console. Now I got an error message similar to one I got when installing MySQL in the first place, saying: InnoDB: Error: log file .\ib_logfile0 is of different size 0 5242880 bytes than specified in the .cnf file 0 10485760 bytes! I therefore deleted the files ib_logfile0 and ib_logfile1, because they will be automatially re-created and set to the size specified in the my.ini-file when starting mysqld. After that, MySQL started up fine.

It worries me a bit that the error message refers to the .cnf file, because MySQL is supposed to use the .ini-file, and besides, there is no *.cnf file on my entire harddrive. So at the moment, I am assuming that it is an error with the error message...

Formattering for begynnere

2005-06-12T22:47:00.000+02:00

Laptopen min har i helgen blitt utsatt for min første egenhendige formattering. Etter å ha pøst på med alle slags impulsive installasjoner av programmer i halvannet år, måtte jeg bare innse at det var på tide med full vårrengjøring. Klok av skade fra den gangen min stasjonære PC ble formattert kjøpte jeg nå en ekstern harddisk som til alt overmål har en one-touch knapp for backup. Slikt kan jeg like. Nå vet jeg ikke akkurat hvordan det skar seg, dokumentasjon er jo som kjent for pyser, men one-touch fungerte ikke helt som jeg hadde tenkt. Etter å ha rotet litt frem og tilbake satte jeg på one-touch backup av hele C: over natten. Morgenen etter holdt den fremdeles på med noe (det kunne se ut som den drev og forberedte en ny backup), og siden det ikke er snakk om mer enn 80GB ante jeg ugler i mosen. Da jeg sjekket viste det seg at nesten alt unntatt jobb, skolearbeid og musikk var backet opp. Etter å ha roet pulsen og kopiert de resterende filene manuelt to ganger for sikkerhets skyld, satte jeg i verk formatteringen. På grunn av manglende teknisk innsikt får jeg alltid litt adrenalin av slike prosjekter, men dette gikk overraskende bra. Jeg har lært følgende:

Man må ha en bootable Windows CD (det finnes faktisk Windows CD-er som ikke er bootable også)
For å formattere C: må man først slette partisjonen, og så opprette den igjen. Windows vil da automatisk formattere den med NTFS filsystem
Man kan klare seg med to defekte Windows CD-er dersom den ene har det den andre mangler og omvendt
Det som tar aller lengst tid er å installere et utall med drivere, samt å endre alle preferences i Windows
Windows Messenger er kanskje verdens vanskeligste program å bli kvitt. Selv etter å ha blitt fjernet under add/remove programs ligger det der og lurer. Et kjapt søk førte til denne oppskriften på hvordan man i alle fall får deaktivert faenskapet
Microsoft viker ikke av veien for å være irriterende på andre måter heller, og krever IE for mange av oppdateringene man trenger å gjøre
Det er ikke nødvendig å grue seg så mye til reinstallering som jeg gjorde, spesielt ikke når man har backup av hele C: slik som jeg hadde

Italia for begynnere

2005-06-10T18:48:00.000+02:00

Jeg var nylig i Italia og besøkte min søster, som studerer der. Noen dager før avreise begynte jeg så smått å kikke i en italienskbok jeg hadde liggende, bare for å mate reisefeberen. Den første kvelden møtte jeg vennene til min søster og oppdaget at de kunne heller lite engelsk ("the car" uttalte den ene motvillig da han skulle demonstrere sine engelskkunskaper), og med det gikk det alvor i språkstudiene mine. Søsteren min lærte villig vekk nyttige fraser som "figura di merda" (drite seg skikkelig ut) og "cazzo" (hyggelig oversatt til "faen"). Den gangen jeg skulle utbryte cazzo spontant sa jeg cozza i stedet, som typisk nok betyr blåskjell. Standhaftig studerte jeg videre i boken jeg hadde, og mot slutten av uken kunne jeg forstå en akseptabel mengde italiensk. Det var verre med egenproduksjonen, og frekvensen på uttalelsene så ut til å øke eksponensielt i forhold til antall fraser jeg kunne, slik at den siste dagen jeg var der uttalte jeg fremdeles ikke noe stort mer enn informative "fa caldo" (det er varmt) og "molto bene" (veldig bra), bare veldig mye oftere enn første dagen.

Men Italia for begynnere dreier seg slett ikke bare om språk. Blant annet fungerer offentlig transport på en litt annen måte enn her hjemme. Rutetabellene er for eksempel ikke ment bokstavelig, trolig mer som guidelines, og det er ikke unaturlig at toget stopper en halvtime her og der, eller at det rett og slett stopper helt, og man må komme seg for egen regning den resterende biten. Et avslappet, men meget grundig personale bidrar også til at det kan ta over en time å stå i billettkøen for tog som går innen en time.

En annen ting som kan være verd å merke seg er at dersom man har skrot liggende som man ønsker å bli kvitt, kan man sende det i posten. Da er det nesten garantert borte for alltid.

Når dette er sagt, må jeg nesten føye til at italienere er utrolig kjekke mennesker. Nå begrenser riktignok mitt referansegrunnlag seg til min søster sine venner, pluss en som tok systemdynamikk samtidig med meg, men de var i alle fall veldig kjekke. Og all ære til de som på tross av sviktende kommunikasjonsgrunnlag gjorde sitt ytterste for at jeg skulle trives, noe som lyktes svært godt! La vita è bella in Italia!

Miljøvennlig vegetarianisme?

2005-05-19T08:17:00.000+02:00

Jeg er vegetarianer, først og fremst fordi jeg er så glad i dyr, og ikke vil akseptere måten industrigårder drives på. Vi hadde alltid dyr da jeg vokste opp, noe som lærte meg respekt for dyr. En gang hadde vi fem høner, få nok til at vi kunne se deres ulike personligheter. Noen likte å sitte på fanget og bli klødd under vingene, mens andre var mindre kosete. Alle fem likte å gå på tur, og fulgte på rekke og rad etter søsteren min når hum tok dem med ned til sjøen. Slik hadde våre høner det, mens andre høner blir stappet inn i trange bur hvor de sakte men sikkert forkrøples.

Som vegetarianer hører man også mye om hvor miljøvennlig denne livsstilen er. Arealet som brukes til å mette en kjøtteter kan mette ti vegetarianere og så videre. For meg har dette vært mer en bonus enn et hovedargument for vegetarianisme. Klart det er hyggelig å være miljøvennlig gjennom å være dyrevennlig. Siden vegetarianere gjerne spiser en del soyabaserte produkter som pølser og kjøttkaker uten kjøtt, var det likevel skuffende å lese at Maggi Group, verdens største produsent av soyabønner, står bak en massiv avskoging av regnskogen. Nå brukes riktignok soyabønner flest ikke til vegetgarmatproduksjon, faktisk brukes store deler av produksjonen til dyrefor, og går dermed rett i kjøttetersluket. Og vi trenger således langt flere soyabønner per person enn vi ville gjort om alle var vegetarianere. Så konklusjonen er vel uansett at det er mer miljøvennlig å være vegetarianer, men det hadde jo vært fint om vi mennesker kunne spise oss mette uten å ødelegge livsgrunnlaget vårt.

Rettferdighetens seier

2005-05-10T11:08:00.000+02:00

Det er en kjensgjerning at enkelte ting bare skjer med andre. For eksempel er det bare andre som vinner i Lotto (dels fordi jeg ikke er med naturligvis, men jeg har da kjøpt et skrapelodd i ny og ne uten at griseflaksen har meldt seg). Andre og mindre gledelige ting skjer stadig vekk med meg. Dette gjelder i hovedsak alt som involverer pakker i posten. For eksempel fikk jeg en annens PC, som riktignok var mye bedre enn den jeg hadde bestilt, men på samme måte som med de stjålne pepperkakene i Hakkebakkeskogen hadde PC-en feil type RAM, og jeg fikk et blåskjermspetakkel uten like. PC-en måtte returneres for RAM-bytte, og ble i samme slengen formattert. Et headset jeg hadde bestilt ble returnert fra postkontoret før jeg fikk sukk for meg, på grunn av ein feil som ikke "skulle skje", og det tok over to måneder før det kom til rette.

Da jeg kjøpte iPod fikk jeg den ene av kanskje 10000 som var defekt som ny, det var i alle fall ingen av de mange operatørene jeg måtte forklare meg til som hadde hørt om dette før, og også denne måtte returneres. Nå har den siste iPoden fått det etterhvert kjente iPod-syndromet med sviktende batteri etter bare noen måneders bruk, og da den skulle hentes for reparasjon hadde Apple glemt å legge ved noe som heter Proforma Invoice, slik at mannen fra UPS ikke kunne ta den med seg likevel, noe som selvsagt "nesten aldri hender". Å ringe Apple er lettere sagt enn gjort, og bare etter nøye saumfaring av websidene deres klarte jeg å finne et norsk telefonnummer (som uansett førte til en engelsktalende operatør), og etter litt for mye styr i mine øyne blir nå iPoden forsøkt hentet på ny.

Jeg aner for tiden likevel en viss balanse i frustrasjons-/gledesfordelingen. For eksempel var jeg i Oslo her om dagen, og opplevde at min koffert kom som nummer fire ut på bagasjebåndet. Riktignok ikke aller først, det skjer antageligvis bare de samme som vinner i Lotto, men nummer fire er slett ingenting å kimse av i denne sammenheng. Som om ikke det var nok fikk jeg tak i superbillige billetter til sommerens ferietur, og selv om det er kjedelig å måtte reise lørdag-lørdag er det veldig morsomt å spare noen grunker. Ingen skal si at ikke livets goder jevner seg ut til slutt!

AsBroadcaster for custom events

2005-04-20T11:30:00.000+02:00

The undocumented feature AsBroadcaster in Flash MX 2004 allows for custom event dispatching/handling. If you want an object to be able to dispatch events, you can do it in the class' constructor like this:

AsBroadcaster.initialize(this);

Or, if you want, anywhere else, like this:

AsBroadcaster.initialize(object);

This will add, among others, the methods addListener() and broadcastMessage() to the object in question. Thus, if you want the object do dispatch an event, just add the following code to the class code:

this.broadcastMessage("onCustomEvent");

To register an object as a listener for the event, do the following:

object.addListener(listener);

The listener object must then define a method called onCustomEvent in order for it to be able to respond to the event. The object "object" can however not be type declared. That is, if I define it like this, it won't work (getting an error message saying "There is no method with the name 'addListener')":

var object:MyEventCaster = new MyEventCaster();

but if I instead write just

var object = new MyEventCaster();

it works fine. I suppose it is because the event-methods are dynamically added to the object class, and thus, can't be found at compile-time. If the variable isn't properly declared, the compiler won't be able to perform the check.

A more detailed tutorial is provided by FlashGuru. I just wanted to stress that the event-dispatching object cannot be declared with type. Oh, and in Flash MX it is called ASBroadcaster, whereas in Flash MX 2004 it is AsBroadcaster.

UPDATE: I realised that by creating empty methods for the AsBroadcaster-methods to be used, one can still type declare the objects. That is, in the event dispatching class, add the code

function broadcastMessage(){}
function addListener(obj){}

..etcetera. These methods will then be overridden by the call to

AsBroadcaster.initialize(this);

... and it is now possible to use the object declared with type.

Roperom

2005-04-18T16:38:00.000+02:00

Infomedia (kanskje alle instituttene, men jeg tror spesielt Infomedia) kunne hatt bruk for et lydisolert roperom vi kunne benytte når programmene vi lager/bruker oppfører seg fjernt fra alle rasjonelle forventninger. Rommet kunne også hatt en slagsekk.

Sirkustragedier

2005-04-11T22:06:00.000+02:00

Våren er desverre høysesong for en type uhumsk underholdning vi burde kunne unnvære. Rundtreisende sirkus presenterer dyretragedier kamuflert som uskyldig morro, et gufs fra en fortid hvor man tross alt kunne gjemme seg bak påstanden om at man ikke visste bedre. I dag vet vi bedre, likevel tas barn med og læres opp til å tro at denne absurde underholdningsformen er helt normal, at dyrene trives godt i trange bur og at hele sulamitten er til glede for både deltagere og publikum. Virkeligheten er desverre en helt annen, noe som ikke kommer så godt frem, verken i media eller i sirkusenes egen fremstilling av tilværelsen (sistnevnte ikke overraskende).

Hva er det som gjør at folk finner glede i å se på dette? Gir det mening og glede for mennesker at en elefant setter seg på en krakk? Jeg kan forstå at folk før underholdningsindustriens inntog hadde behov for en virkelighetsflukt av denne typen; å bli presentert for et univers hvor alt var fantastisk og glitrende og morsomt var helt sikkert unikt og fascinerende. Men i dag..? Vi har da så mye filmer og spill med sprudlende effekter at det kan umulig være nødvendig å tvinge dyr til å bo i trange bur på den andre siden av jordkloden for å tilfredsstille vårt umettelige underholdningsbehov. Jeg håper så mange som mulig benytter anledningen til å la være å gå på sirkus!

Kattebarbering

2005-04-10T17:16:00.000+02:00

Jeg er for tiden hjemme på Radøy for å ta meg av min syke katt mens mine foreldre er bortreist. Katten har hvert år et kjempeproblem fordi pelsen hans klumper seg så fælt, og når han nå måtte til dyrlegen var det fordi min far hadde klippet hull i ham i et velment forsøk på å klippe bort en pelsklump. Jeg visste riktignok at katten hadde blitt barbert i samme slengen, så han skulle slippe klumpeproblemet fremover mot sommeren, men jeg var likevel ikke forberedt på synet som møtte meg. Jeg må innrømme at jeg hadde sett for meg en pent kortklippet katt, håndtert med klippemaskin heller enn barbermaskin, og gjerne noe jevnt klippet. Slik gjøres det altså ikke. Katten ser ut til å være likegyldig til sin nye frisyre. Heldigvis, siden mine foreldre allerede planlegger å gjøre barberingen til et fast vårrituale.

XmlSockets in Flash

2005-04-08T15:21:00.000+02:00

XmlSockets in Flash provide a simple way to obtain a persistent connection with a server. However, the server must be aware of Flash's language in order for the communication to work. It appears that XmlSocket's onData()-function, the function used to receive data, won't trigger until some specific end-of-file (or stream or whatever) bytes have been received (a zero-byte). I created a simple test server in C#, and in order to make onData() trigger in Flash, the following had to be added to the string being sent:

char EOF = (char) 0x00;
Thus, the server sends:
binaryWriter.Write(stringIWantedToSend + EOF);

Øvingstimen på fredag

2005-03-16T12:30:00.000+01:00

I øvingstimen på fredag blir det gjennomgang av grunnleggende bruk av Dreamweaver. Send meg gjerne spørsmål hvis dere har noe konkret dere lurer på i Dreamweaver!

Akademisk skriving

2005-03-09T15:17:00.000+01:00

I øvingstimen i dag gikk jeg gjennom en del punkter for hvordan akademisk skriving bør gjøres. Listen jeg tok opp er som følger:

Bruk referanser! Mange av utkastene jeg har fått inn, mangler referanser. Det er ikke så nøye hvilken referansestil dere bruker, men finn en stil og hold dere til den. UiB har her en side med generelle retningslinjer for referering. Der finnes også en link til en norsk guide til referering.
Definer begrepene! Når dere bruker begreper fra pensum eller andre steder, må dere gi en kort definisjon av hva begrepene betyr, samt referere til kilden. Dere kan ikke gå ut fra at sensor har lest de samme bøkene dere har lest.
Argumenter! Ikke bare beskriv poenget, forklar også hvorfor det er et poeng i forhold til problemstillingen du har valgt.
Formuleringer som "jeg tror", "jeg synes", "dette er kjempebra" o.l bør unngås. Forsøk heller å argumentere saklig.
Bruk tid på å formulere en god problemstilling. Formuler den gjerne som et spørsmål, og besvar spørsmålet gjennom analysen. Da er det lettere å holde seg til saken. Husk også på å konkludere i henhold til problemstillingen.
Ikke vær en reklame for nettstedet! Vær kritisk og analytisk. Dere må gjerne være positive til nettstedet, men vær saklig og argumenterende. Husk at hovedpoenget ikke er å vurdere om nettstedet er godt eller dårlig, men å foreta en analyse ut fra en bestemt problemstilling.
Vær heller ikke sarkastisk. Det kan være lett å bli revet med, men forsøk å holde dere til saklig kritikk.

Jeg fikk inntrykk av at noen ønsker å bruke en mer personlig tone i analysen, a la det Jill bruker i How I was played by Online Caroline. Dere står fritt til å bruke denne sjangeren dersom dere ønsker det, men vær obs på at dette en sjanger som er svært vanskelig å beherske, og jeg tror det er lurt å være trygg på den formelle akademiske sjangeren før man gir seg i kast med den personlige. Det er mange fallgruver her, og det er fort gjort å blande det saklige personlige med det usaklige personlige. Vær derfor ekstra obs på at dere er saklig og analytisk dersom dere velger denne sjangeren.

Referanser

2005-03-08T15:35:00.000+01:00

I akademisk skriving er det viktig å referere sine kilder. Her på fakultetet er det vanlig å bruke APA sin referencing style, og en god guide til denne finnes her. Hva skal refereres? Alle begreper som brukes fra pensum, alle fakta som presenteres og naturligvis alle sitater og gjengivelser av andres stoff. På slutten av analysen skal det være en referanseliste.

For eksempel, når dere snakker om bruksmessig funksjonalitet er dette hentet fra Digitaler Verdner. Dere bør da definere hva som menes med bruksmessig funksjonalitet i den artikkelen, samt referere til artikkelen. Et fakta mange bruker, er at når vi leser en webside, ser vi først på midten, så til sidene osv. Hvor kommer dette fra? (Bortsett fra Jill) Dersom dere skal bruke dette i analysen, bør dere finne undersøkelsen dere refererer til, og referere til den. Det samme gjelder for tilsvarende begreper og fakta.

Slalåm

2005-02-28T09:24:00.000+01:00

I fjor på denne tiden sto jeg på slalåm for aller første gang i mitt liv. To dager var jeg i bakkene, og falt på alle tenkelige måter. Jeg tok selvsagt den tradisjonelle "falle av midt i den bratteste delen av det bratteste t-trekket", slik at heisen måtte stanses mens jeg hjelpeløst forsøkte å kravle meg ut til kanten, og like hjelpeløst måtte konstatere at hver bevegelse jeg foretok fikk meg til å begynne å skli nedover. Etterhvert tok jeg også den mer originale "henge etter armene opp t-trekket", pga vanskeligheter med å avgjøre om jeg skulle slippe t-en og heller ta den neste. Søsteren min var med som ekspert og slalåmlærer, og kastet seg utfor de bratteste stup med ordene "Ikke vær så pysete! Det går ikke fortere enn du vil!" Yea right. Så jeg trynte meg nedover bakkene, i alle mulige og umulige stillinger. Jeg utivklet snart en egen teknikk hvor jeg, livredd for at begge skiene skulle peke nedover samtidig, sneglet meg vannrett bort til kanten av løypa, for så å kaste meg rundt i et byks, og deretter snegle meg videre bort til den andre kanten. Heller ikke dette var idiotsikkert, så det førte også til en del knall og fall. Det åpenbare ubehaget ved alle disse tryningene var nok det eneste som hindret folk i å tro at jeg var ute etter å parodiere. Det gikk riktignok noe bedre mot slutten av dag to, men helhetsinntrykket var vel at dette kanskje ikke var noe jeg hadde talent for.

Det var derfor med blandet magefølelse jeg i går besluttet å ta en dag i slalåmbakken. Med fjorårets opplevelse friskt i minne, tok jeg meg først et par runder i barnebakken. Det gikk over all forventning, så jeg stålsatte meg og tok heisen til toppen, hvor jeg ble stående og skjelve en stund. Men hva kan jeg si, det gikk som en drøm! Skal si slalåmgenene har jobbet i dvale! Jeg falt bare fire ganger på en hel dag, og det var bare rett ned på rompa og opp igjen, ikke sånn at jeg rullet nedover så ski og staver sprikte i alle retninger. Så det teller jo knapt. Mot slutten av dagen kastet jeg meg fryktløst utfor, og stod som en villmann nedover. Synd søsteren min ikke kunne være der og se fruktene av sitt arbeid. Hun ville nok blitt stolt tenker jeg.