Sicilia: Ustica

Da vi skulle til Ustica måtte vi ta ferge (som brukte uhorvelige tre timer ut) fordi katamaranen var utilgjengelig (dvs full eller annulert). Ustica er Italias eldste naturreservat, og har et rikt sjøliv med korallrev og grotter, samt vrakrester fra så langt tilbake som romertiden, for dem som kan dykke. Vi kunne ikke dykke og fikk dermed ikke sett verken grotter eller vrak, men vi ville gjerne prøvedykke, noe dykkerskolen var mer enn villig til å organisere. Til den noe stive prisen av 60 euro per hode fikk vi det som så ut som en instruktørfamilie på tre helt for oss selv. Det var definitivt et sjarmerende opplegg, ingen skjema med ansvarsfraskrivelse for eget liv og helse, relativt lite informasjon på forhånd, og avgårde for vi i gummibåt. Vel fremme på amatørdykkestedet (uten grotter og antikke skipsvrak) fikk vi mer detaljerte beskrivelser av vår rolle under vann. Jeg hadde dykket to ganger i Australia, men klarte likevel å utjevne så frenetisk at jeg fikk øreproblemer idet jeg stakk hodet undervann. Jeg var sikker på vi var langt under, og ble ganske beskjemmet da jeg oppdaget at det knapt var fem centimeter med vann mellom hodet mitt og vannskorpen. Instruktøren reforklarte utjevningsteknikken, og andre gang kom jeg meg ned, med litt drahjelp fra instruktøren (jeg hadde visst lite vekt på meg). Kristin derimot, som aldri hadde dykket før, hadde ingen tekniske problemer og brukte instinktivt undervannsOK-signalet istedenfor thumbs-up resten av dagen.

Dykking er en aktivitet jeg trives godt med. Jeg føler meg langt fra trygg, har snev av klaustrofobi med tanke på at (a) munnstykket kan glippe, (b) jeg kan bli sittende fast, eller (c) jeg kan støte på noe fryktinngytende eller ekkelt og dermed forårsake både a og b, og jeg opprettholder således et jevnt og fint adrenalinnivå under hele dykket. Dette kombineres med opplevelsen av å bevege seg i et underlig, mørkt og dystert landskap med pussige formasjoner, hvor det plutselig dukker opp gnistrende gule og lilla fisker, eller man plutselig havner midt i en stim av fisk, så nære at man nesten kan berøre dem. Det var akkurat like spesielt som jeg husket det, og jeg fikk akkurat like lyst til å ta dykkerlappen.

På selve Ustica fikk vi bare sett havneområdet, dels på grunn av nevnte fergeproblematikk. Men det vi så var preget av en utrolig behagelig atmosfære, med båtutleie og dykkesjapper overalt, og koselige restauranter med den mest idylliske utsikt.
Da vi skulle spise var ikke klokka mer enn ca 16, et definitivt ikke-spisetidspunkt i Italia, så vi kunne ikke velge i mer enn ett spisested, i skråbakke og uten utsikt, som egentlig var en bar men hvor innehaveren - usikker på om vi mente alvor da vi ba om å få pasta kl 16 - gikk med på å lage sjømatpasta til oss likevel.

Det eneste negative med Ustica var at det var ekstremt hett der. Små fjell formet en fin gryte rundt havnen og skjermet for alle vindpust, og i tillegg var havneområdet trappebasert. Vi var på randen av besvimelse etter noen få trinn, og trappen opp til topp-piazzaen virket aldeles uoverstigelig. Heldigvis var også Ustica velsignet med den tørre luften fra Afrika, og etter noen minutter i skyggen kom vi til hektene igjen.