Monday, February 28, 2005

Slalåm

I fjor på denne tiden sto jeg på slalåm for aller første gang i mitt liv. To dager var jeg i bakkene, og falt på alle tenkelige måter. Jeg tok selvsagt den tradisjonelle "falle av midt i den bratteste delen av det bratteste t-trekket", slik at heisen måtte stanses mens jeg hjelpeløst forsøkte å kravle meg ut til kanten, og like hjelpeløst måtte konstatere at hver bevegelse jeg foretok fikk meg til å begynne å skli nedover. Etterhvert tok jeg også den mer originale "henge etter armene opp t-trekket", pga vanskeligheter med å avgjøre om jeg skulle slippe t-en og heller ta den neste. Søsteren min var med som ekspert og slalåmlærer, og kastet seg utfor de bratteste stup med ordene "Ikke vær så pysete! Det går ikke fortere enn du vil!" Yea right. Så jeg trynte meg nedover bakkene, i alle mulige og umulige stillinger. Jeg utivklet snart en egen teknikk hvor jeg, livredd for at begge skiene skulle peke nedover samtidig, sneglet meg vannrett bort til kanten av løypa, for så å kaste meg rundt i et byks, og deretter snegle meg videre bort til den andre kanten. Heller ikke dette var idiotsikkert, så det førte også til en del knall og fall. Det åpenbare ubehaget ved alle disse tryningene var nok det eneste som hindret folk i å tro at jeg var ute etter å parodiere. Det gikk riktignok noe bedre mot slutten av dag to, men helhetsinntrykket var vel at dette kanskje ikke var noe jeg hadde talent for.

Det var derfor med blandet magefølelse jeg i går besluttet å ta en dag i slalåmbakken. Med fjorårets opplevelse friskt i minne, tok jeg meg først et par runder i barnebakken. Det gikk over all forventning, så jeg stålsatte meg og tok heisen til toppen, hvor jeg ble stående og skjelve en stund. Men hva kan jeg si, det gikk som en drøm! Skal si slalåmgenene har jobbet i dvale! Jeg falt bare fire ganger på en hel dag, og det var bare rett ned på rompa og opp igjen, ikke sånn at jeg rullet nedover så ski og staver sprikte i alle retninger. Så det teller jo knapt. Mot slutten av dagen kastet jeg meg fryktløst utfor, og stod som en villmann nedover. Synd søsteren min ikke kunne være der og se fruktene av sitt arbeid. Hun ville nok blitt stolt tenker jeg.

0 Comments:

Post a Comment

Links to this post:

Create a Link

<< Home

En blogg kan være et godt verktøy for en som i litt for stor grad glemmer de små og store tingene som utgjør livet. Dette er min reserve- hukommelse.