Jeg bestiller bredbånd.
Det går et par uker uten at jeg hører noe.
Jeg purrer.
"Det vil ta 2-4 uker".
To nye uker går i stillhet.
Jeg purrer igjen.
"Vi kan ikke levere den typen bredbånd der du bor. Du må velge en annen type."
Jeg velger en annen type.
"Vi kan ikke levere bredbånd der du bor før i uke 3 2008".
Jaha. Jeg bor nesten i sentrum. Kunne de ikke sagt det før? Jeg ringer.
"En feil i systemet gjør at vi ikke fanger opp den slags. Bestillingen din ligger bare på vent. Jeg kan legge inn ny bestilling, det vil da ta 2-3 uker."
Hva har skjedd? Har jeg flyttet tilbake til Italia, Fastweb og Telecom? Neida. Jeg har begynt å jobbe et sted som er bundet av sin firmaavtale med - grøss - NextGenTel.
Selv om jeg innser at byråkrati er et nødvendig onde i et samfunn mener jeg at vedkommende som har designet prosedyren for privat bruktbilimport i Bergen hadde hatt godt av å gjennomføre en 8-10 importer selv. Ikke bare hadde det vært en passende straff for å innføre et så elendig system, men jeg føler meg i tillegg ganske sikker på at han/hun hadde kommet på alternative og mer effektive løsninger allerede etter 1-2 gjennomførte importer.
Tollvesenet holder til langt ute på strandkaien i Bergen. Biltilsynet har lokaler i Fyllingsdalen, som - med trafikklys og enveiskjørte Bergensgater - er 30-40 minutter unna. Prosedyren for privat bilimport er som følger:
1. Gå til Biltilsyn for å hente prøveskilt til bilen.
2. Gå til Tollvesenet for å hente ut bilen, samt betale MVA.
3. Gå til Biltilsyn for å få godkjent bilen. Dette tok av ukjente årsaker ca 1.5 time
3. Gå til Tollvesenet for å betale engangsavgift på bilen
4. Gå i bank for å betale årsavgift - dette kan ikke betales hos Tollvesenet i Bergen, da de ikke samarbeider tilstrekkelig med Tollvesenet sentralt til at dette er gjennomførbart.
5. Ordne forsikring
6. Gå til Biltilsyn for å få skilt på bilen.
7. Gå til Tollvesenet for å bevise at man har fått norske skilt på bilen, slik at man kan få tilbake de italienske skiltene, som det italienske biltilsynet må ha.
Er jeg den eneste som ser forbedringspotensialet her? Med køer, trafikk og et generelt ustresset Biltilsyn var dette ikke gjennomførbart på én arbeidsdag. Jeg deler gladelig mitt effektiviseringsforslag med Biltilsyn og Tollvesen:
Etter punkt 3 sender Biltilsynet elektronisk bildataene til Tollvesenet. Tollvesenet sender tilbake den utregnede engangsavgiften, og Biltilsynet innkrever denne på vegne av Tollvesenet. Dersom Tollvesen sentralt og Tollvesen lokalt i tillegg samarbeider tilstrekkelig til at de også kunne innkrevd årsavgift, kan man faktisk få skilt på bilen på stedet!
Men det hadde kanskje vært for enkelt..?
Da vi skulle til Ustica måtte vi ta ferge (som brukte uhorvelige tre timer ut) fordi katamaranen var utilgjengelig (dvs full eller annulert). Ustica er Italias eldste naturreservat, og har et rikt sjøliv med korallrev og grotter, samt vrakrester fra så langt tilbake som romertiden, for dem som kan dykke. Vi kunne ikke dykke og fikk dermed ikke sett verken grotter eller vrak, men vi ville gjerne prøvedykke, noe dykkerskolen var mer enn villig til å organisere. Til den noe stive prisen av 60 euro per hode fikk vi det som så ut som en instruktørfamilie på tre helt for oss selv. Det var definitivt et sjarmerende opplegg, ingen skjema med ansvarsfraskrivelse for eget liv og helse, relativt lite informasjon på forhånd, og avgårde for vi i gummibåt. Vel fremme på amatørdykkestedet (uten grotter og antikke skipsvrak) fikk vi mer detaljerte beskrivelser av vår rolle under vann. Jeg hadde dykket to ganger i Australia, men klarte likevel å utjevne så frenetisk at jeg fikk øreproblemer idet jeg stakk hodet undervann. Jeg var sikker på vi var langt under, og ble ganske beskjemmet da jeg oppdaget at det knapt var fem centimeter med vann mellom hodet mitt og vannskorpen. Instruktøren reforklarte utjevningsteknikken, og andre gang kom jeg meg ned, med litt drahjelp fra instruktøren (jeg hadde visst lite vekt på meg). Kristin derimot, som aldri hadde dykket før, hadde ingen tekniske problemer og brukte instinktivt undervannsOK-signalet istedenfor thumbs-up resten av dagen.
Dykking er en aktivitet jeg trives godt med. Jeg føler meg langt fra trygg, har snev av klaustrofobi med tanke på at (a) munnstykket kan glippe, (b) jeg kan bli sittende fast, eller (c) jeg kan støte på noe fryktinngytende eller ekkelt og dermed forårsake både a og b, og jeg opprettholder således et jevnt og fint adrenalinnivå under hele dykket. Dette kombineres med opplevelsen av å bevege seg i et underlig, mørkt og dystert landskap med pussige formasjoner, hvor det plutselig dukker opp gnistrende gule og lilla fisker, eller man plutselig havner midt i en stim av fisk, så nære at man nesten kan berøre dem. Det var akkurat like spesielt som jeg husket det, og jeg fikk akkurat like lyst til å ta dykkerlappen.
På selve Ustica fikk vi bare sett havneområdet, dels på grunn av nevnte fergeproblematikk. Men det vi så var preget av en utrolig behagelig atmosfære, med båtutleie og dykkesjapper overalt, og koselige restauranter med den mest idylliske utsikt.
Da vi skulle spise var ikke klokka mer enn ca 16, et definitivt ikke-spisetidspunkt i Italia, så vi kunne ikke velge i mer enn ett spisested, i skråbakke og uten utsikt, som egentlig var en bar men hvor innehaveren - usikker på om vi mente alvor da vi ba om å få pasta kl 16 - gikk med på å lage sjømatpasta til oss likevel.
Det eneste negative med Ustica var at det var ekstremt hett der. Små fjell formet en fin gryte rundt havnen og skjermet for alle vindpust, og i tillegg var havneområdet trappebasert. Vi var på randen av besvimelse etter noen få trinn, og trappen opp til topp-piazzaen virket aldeles uoverstigelig. Heldigvis var også Ustica velsignet med den tørre luften fra Afrika, og etter noen minutter i skyggen kom vi til hektene igjen.
Dersom Sicilia hadde vært ordentlig organisert hadde man nesten ikke trengt resten av middelhavsområdet annet enn som avlasting for Sicilia. Den har det meste: gamle greske tempel flottere enn dem man finner i Hellas, arabisk kuppelarkitektur for dem som liker det, storslagen katedral, velbevarte middelalderbyer, borger og slott, storbyer, småbyer, strender, dramatiske klipper, korallrev og grotter, vulkaner, god mat, god vin, idylliske småøyer, vindistrikt, turterreng.. you name it, Sicilia has it.
Klimaet er i tillegg fantastisk, varmt og deilig og ingen humørødeleggende luftfuktighet. Luftfuktiget er et kjempeproblem i Liguria, så jeg blir rent lykkelig av å være på steder hvor det er varmt og samtidig tørr luft. Problemene med Sicilia er i hovedsak tilgjengelighet, og litt språk (selv om vi traff overraskende mange som forsøkte seg med engelsk). I tillegg har de visst hatt litt problemer med organisert kriminalitet der nede, det har jo også muligens vært en vanskeliggjørende faktor for masseturisme. Men selv for en enkeltturist som Kristin var det ikke bare spøk å komme seg fra Bergen til Palermo, hun fikk melkeruten Bergen-København-Roma-Palermo, og måtte endatil bytte flyselskap i Roma slik at en forsinkelse kunne kostet henne dyrt (og verken SAS eller Alitalia er kjent for å kvi seg voldsomt for å være forsinket). Ingen samarbeider om Bergen-Palermo, med andre ord. Genova-Palermo hadde heller ikke direkterute for mitt vedkommende, men jeg slapp da å bytte flyselskap.
Vi kunne også ane et lite forbedringspotensiale for transportmidlene rundt om kring på øya. Man forventer seg vel riktignok ikke at komfort et tema for bussene til nærområdene (den ene gangen var bussen så trakkfull at sjåføren kvalte den en ti-femten ganger på en femten-minutters tur), så disse opplevde vi som ganske greie, mens togene gikk ganske sjeldent, og ikke om kvelden overhodet. Båt til øyene gikk også sjelden, mister man den man hadde tenkt å ta (eller den blir annulert/er full) risikerer man at dagen går i vasken. Leie bil er kanskje det sikreste (selv om man aldri vet når man blir sittende fast i kø) for dem som vil kaste seg uti den sicilianske trafikken.
På den andre siden er det slett ikke bare negativt at Sicilia tradisjonelt har vært lite attraktiv for masseturismen. Man kommer tettere på lokalkulturen når man kan farte rundt uten å treffe på skandinaviske familier med blonde unger på hvert gatehjørne. På nordkysten, hvor vi fartet rundt, var det lite spor av internasjonal turisme (men der er visst noen StarTour-kolonier o.l. på østkysten ved Taormina/Etna). En og annen tysker naturligvis, men dem slipper man ikke unna noe sted i verden, tror jeg.
Et mindre trivelig symptom på det er kanskje stranda i Mondello, som var organisert på underlig vis med bare to typiske strandseng- strender, en haug med private typ seilklubb- strender bare for medlemmer, en haug med noe som så ut som kvadratmeterbasert utleie for palermianere som vil leie skapplass for sesongen, og en tynn tynn stripe med offentlig strand nederst i vannkanten, et mareritt av en strand så trakkfull at vi ikke hadde opplevd lignende noen av oss, hvor vi våknet fra døsen av en tå i hodet, løftet blikket og så rett inn i noen andres aller helligste (som da altså hadde lagt seg rett foran oss), eller av at noen trakket over oss så sanden drysset, eller satte seg oppi beina våre. Unger, skrål og spetakkel av en annen verden. Og i tilleg så hett at det hele var en lidelse. Hvorfor vi la oss der i utgangspunktet? Fordi strandseng-strandbiten var full - ingen med vettet i behold hadde med vitende og vilje begitt seg ned i det marerittet ellers.
Resten av det vi så frivillig (vi hadde et ufrivillig opphold i Milazzo) - Palermo, Cefalù, Ustica og Vulcano, var derimot nydelige steder hvor man skulle hatt mer enn én dag pr sted. Nærmere beskrivelser av disse er under produksjon...
Jong: Hvis du ikke har planer for kvelden alt, har du lyst til å komme bort til meg en tur? Jeg kan tatovere deg!
Jeg: Hm, tja, jeg vet ikke helt..
Og slik gikk det til at jeg ble tatovert. Jeg har aldri hatt død-og-liv-lyst på en tatovering, har hatt det for meg at det er mye penger for selvtortur, men har samtidig alltid syntes at det er veldig pent. Når jeg har en svak mening om noe er det alltid lett å overtale meg, og nå var det gratis i tillegg, så da lot jeg meg fromt lede inn i torturkammeret.
Jeg tror man kunne hanket inn ganske mange kunder ved å installere lyddemper på tatoveringsmaskinen. En ikke utpreget modig person med relativt lav smerteterskel som vurderer å tatovere seg (uten sammenligning forøvrig) får kanskje ikke det helt store kicket av å høre "rattattatattattatt" fra nålemaskineriet. Hadde man klart å smoothe den ut så den minnet mer om en lett vibrerende mobiltelefon tror jeg det ville gjort susen.
For det var ikke så grusomt vondt som lyden skulle tilsi. Det var vondt, men ikke dødsvondt. Ikke dødsvondt, men heller ingen feststund.
Og ja, det er en sommerfugl. Jeg fatter ikke at det kan være så vanskelig å se, selv om fotoet er tatt med webcam og litt blury. Her er et nærbilde:
Jeg bevitnet en ulykke i dag. Jeg kom kjørende like etter at det hadde skjedd. Veien var full av motorsykler, som er de hyppigste årsakene til ulykker på italienske veier. En av mange motorsykler kjørte forbi meg på den ekstremt svingete veien opp i fjellene. Ikke lenge etterpå kom han kjørende tilbake og gjorde tegn til at vi som kom oppover måtte senke farten. Rundt neste sving var ulykkesstedet. En motorsykkel lå slengt i veibanen. En motorsyklist stod bøyd inntil en mur og så ut som han spydde. Lenger fremme lå en mann på magen med ansiktet ned i veibanen. Han beveget på armer og bein, men ikke hodet. Det rant blod i en strøm fra hodet og øret hans. Vi som kjørte forbi kjørte over en liten elv av blod. Mange motorsyklister hadde stanset, og så ut til å håndtere situasjonen. Jeg tenkte at det måtte være en av dem som lå der.
Etterpå kom jeg på at han lå der uten hjelm. Uten kjøredress. Dongeribukse og t-skjorte. Han var kanskje bare en fotgjenger. Det var tragisk om en motorsyklist hadde blitt offer for egen uforsiktighet. Men enda mer tragisk å tenke på at det kanskje var en helt utenforstående som hadde fått livet ødelagt på grunn av andres uforsiktighet. En hel familie fikk mest sannsynlig livet sitt forandret på grusomt vis, på brøkdelen av et sekund.
Etter en stund begynte motorsyklene å komme etter oss igjen. Like mange forbikjøringer. Like høy fart. Like svingete vei.
Vi er underlige. Jeg liker egentlig ikke bananer. De er alt for søte. Nå hadde jeg kjøpt bananer likevel, fordi jeg hadde lest at man godt kunne spise en banan like etter trening. Mens jeg skrelte den kom jeg til å tenke på at selv om jeg ikke liker dem noe særlig, er jammen bananen en fantastisk skapning. Det må ha vært flott for urmennesket at det fantes bananer. Jeg får av og til slike glimt av forståelse for vår fantastiske natur. Idet jeg satte tennene i bananen fór det en intens lykkefølelse gjennom hele meg. Den varte bare et sekund, så var det over.
Resten av bananen var på bananers vis for søt, og gav meg ingenting utenom det vanlige.
En blogg kan være et godt verktøy for en som i litt for stor grad glemmer de små og store tingene som utgjør livet. Dette er min reserve- hukommelse.
