Det skal ikke påstås at det faller meg naturlig å lage mat, men jeg liker jo å glede min mann med noe godt hvis jeg kan. Han har lagt sin elsk på riskrem, og selv om jeg i utgangspunktet mener at juleting mister sin magi om man nyter dem når det ikke er jul, så gikk jeg med på at han skulle få riskrem i dag. Riktig så generøs, følte jeg meg.
Min mann skulle lage grøten mens jeg laget middag. Grådig satte han i gang med å lage en svær kasserolle, nok til en uke med riskrem. Jeg burde ha ant uråd og avlyst hele riskremen da det viste seg at han trodde jeg hadde ment at han skulle lage kokt ris. I stedet lot jeg ham helle melk og sukker i risen, i håp om å transformere den til grøt.
Neste utfordring var selve fløtekremen. Siden vi ikke har stavmikser med visp gikk jeg i gang med å vispe for hånd, og vispet for harde livet i flere minutter. Fløten tyknet en anelse, men det var langt fra snakk om noe krem. Jeg spurte min mann om han visste noe om krempisking. Han er oppvokst på den rumenske landsbygden, og vet mye om matvareprodukters opprinnelse siden de fremdeles lager mye fra scratch der nede. Han foreslo å bruke stavmikseren. Jeg ymtet frempå om at knivblader kanskje kunne ødelegge fløten, men han mente det ville gå bra, så dermed satte jeg i gang. Det så lenge ut til å gjøre susen. Fløten tyknet og ble kremaktig, og vi kunne begge konstatere at det smakte deilig krem. Overraskelsen var derfor stor når jeg rørte litt i kremen med vispen, og bevitnet hvordan den umiddelbart antok flytende form igjen. Jeg gløttet bort på min mann som satt i stuen, men sa ingenting, bare stavmikset den til krem igjen. Med bange anelser målte jeg opp fire desiliter grøt og helte oppi kremen. Jeg rørte den inn og ganske riktig ble det hele sakte men sikkert til en tykk suppe. Litt i villrede tok jeg stavmikseren fatt igjen og tenkte kanskje jeg kunne puffe kremen opp igjen. Et par minutter senere hadde jeg en tyntflytende suppe, og måtte bare innse at alt håp var ute.
Nå må det sies at grøten var under middels god, så det hadde neppe blitt en førsteklasses riskrem uansett. Likevel er nederlaget et faktum, og jeg har ytterligere en fadese å føye til kjøkkenlisten min.
Som et PS til historien kan det nevnes at vi har en utmerket mikser med visp stående og at min mann visste om dette hele tiden. Og som et PPS kan det nevnes at jeg - da jeg skulle begynne å rydde opp etter fadesen - kom borti et krydderglass som falt ned på en flaske rødvin som knustes utover kjøkkengulvet, og da vi drev og tørket opp vinen kom vi borti bollen med riskremsuppe så den veltet ned på gulvet den også. Så stort verre kunne det vel egentlig ikke gå.
Det er lenge siden jeg skjønte at charterferie ikke er det jeg helst vil bruke feriepengene på. Etter en særdeles lang og kald vinter virket det likevel forlokkende med litt billig sol, og charter er jo et veldig tilgjengelig og økonomisk alternativ. Når vi i tillegg slumpet over et kjempetilbud på all-inclusive på et
femstjernes hotell var avgjørelsen enkel. En viss askesky hauset opp stemningen i uken før avgang, så når dagen endelig kom var forventningene skrudd passe høyt.
Jeg hadde på forhånd en idè om at vi skulle vasse i luksus, omringet av bugnende fruktfat og sprakende paraplydrinker dagen lang. Fem stjerners all-inclusive, det måtte jo bety la creme de la creme, eller?
Hotellet var riktignok femstjernes, og med unntak av at man måtte putte mynter på massasjestolene og biljardbordet, hadde vi ingenting å utsette på selve fasilitetene. Mat- og drikkedelen derimot, var ikke helt som forventet. Inkludert i all-inclusive var frokost, lunsj og middag, alt sammen buffet, samt "a wide range of snacks between meals". Sistnevnte bestod av to typer brødkake, noen tørre kjeks og en bolle med popcorn. Videre kunne vi selvsagt drikke det vi ønsket av billig skvip, nescafé og ramsterke drinker fra baren.
Servitørene var merkverdig utrente. De serverte glass fylt til randen med vin, som de klasket i bordet mens de så en annen vei. De var overhodet ikke obs på hva som foregikk rundt seg, og kunne like gjerne være plukket opp fra gaten samme dag. Jeg aner et mye tettere forhold mellom tipspotensiale og service enn jeg tidligere var klar over.
Én dag i løpet av oppholdet kunne vi spise i den eksklusive italienske a-la-carte-restauranten deres, aka et lite hjørne av restauranten hvor borddukene var i italienske farger. Menyen bestod av fire forskjellige retter, dessert inkludert. Til forrett kunne vi velge kremet ris med tomatpuré, eller tomatsuppe, som det viste seg å være. Til hovedrett valgte vi laks i sitronsaus, og fikk servert en grå, beinete affære med skinn og det hele, sammen med noen overkokte grønnsaker. Jeg har sjelden sett en kjipere fiskemiddag, så jeg hentet meg heller noe i buffeten, og det gikk ikke upåaktet hen. Hovmesteren kom bort med fornærmet mine og spurte hva som var galt med fisken.
"Ehm, this isn't salmon", sa jeg, og smilte som for å ta brodden av den krasse kritikken.
"Yes it is" svarte han, like smilende.
Jeg så vantro på den grå massen og gjentok "No, it's not". Hvorpå det oppstod en slags pussig, smilende maktkamp av typen "yes it is - no it's not". Til slutt skar jeg gjennom og sa at det ikke spilte noen rolle, da den uansett ikke var god. Kokken kom til og forklarte at dette var norsk laks, og det var sånn den skulle være. Vi er norsk, sa vi. Ja, noen ganger fikk de den fra skottland også, uansett var det laks i verdensklasse, såkalt mørk laks. Jeg var egentlig ikke ute etter å bråke, og sa at jeg trodde dem. Da jeg likevel ikke gjorde tegn til å spise den tilbydde kokken seg å lage noe annet, og enden på visen ble at vi fikk en deilig vegetarrett i stedet.
Konklusjon: all-inclusive fører til pussig service og kvantitet over kvalitet, men om man kommer over et kjempetilbud så spiser man jo tross alt greit og slipper å ha noe eget matbudsjett.
I mangel på tålmodighet og naturlige kokkeferdigheter har jeg mang en gang tydd til Toro gjennom mitt liv. Lengre utenlandsopphold har dog lært meg å verdsette friske råvarer og mat laget fra bunnen av, og de siste årene har jeg knapt brukt Toro til noe som helst. Med ett unntak. Når jeg skal lage pizza kjøper jeg fremdeles Toros posebunn, litt skamfull, for det er tross alt bare mel, salt og tørrgjær i posen, og det kunne jeg sikkert ha klart å blande selv. Likevel viser all erfaring merkelig nok at Toroposen gir en langt bedre bunn enn min egen melblanding.
Det var derfor med friskt mot at jeg kjøpte pizzabunn i pose her om dagen. Det pleier sjelden å være problemer med Torobunnen, så jeg ble ikke veldig urolig selv om jeg merket at deigen var usedvanlig hard å kna. Etter å ha knadd så lenge jeg mente var maksimalt rimelig tid å bruke på knaing begynte jeg å kjevle, selv om deigen fremdeles var hard. Den sprakk i alle kanter og det var aldeles umulig å få den større enn en middels stor frokosttallerk. Jeg blandet i mer vann og mel i håp om å få en fresh start, og det så bra ut en stund, men den lot seg overhodet ikke kjevle ut. Ydmykelsen i det å ikke klare å lage en pizzadeig - til alt overmål med Toropose - begynte å synke inn, og i takt med det steg sinnet. Jeg hamret og kjevlet så svetten sprutet, men deigspetakkelet nektet å flate seg ut.
Omtrent en time senere, med deigete fingre og sinnet i kok, trampet jeg ned til butikken, og forbannet Toro mens jeg saumfarte butikken etter frossen pizzabunn, eller et hvilket som helst alternativ. Det viste seg at de ikke hadde noe som helst annet enn Toro, og dermed endte jeg opp med en ny pose Torobunn.
Det tok meg ca fem minutter å blande, kna og kjevle ut bunn nr. 2. Deigen var myk og luftig, rett og slett et lite pizzadeigvidunder, mens den andre lå slengt i en krok og vitnet om en lang og hard kamp på kjøkkenet.
For en med meget begrensede kokkeferdigheter er dette intet mindre enn ufattelig. Hvordan kan de to deigene ende opp på så forskjellig vis? Det eneste jeg som bruker skal gjøre, er å blande i 1.5dl lunkent vann. Jeg kan komme på fem ting som kan gå galt:
1. For lite vann
2. For mye vann
3. For kaldt vann
4. For varmt vann
5. Produksjonsfeil fra Toro sin side
Jeg skulle jammen likt å vite hvilken av disse som fører til deignederlaget jeg var ute for nå, samt om det er mulig å hente inn en deig som har blitt hard, eller om man allerede på tidlig knastadie kan se at alt håp er ute.
Snøen daler ikke akkurat ned i skjul her vi sitter i åtte varmegrader med yr i luften, likevel tror jeg det er få steder som har en like fin førjulstid som vi har her i Bergen. Vakre og koselige tradisjoner har fått vokse frem slik at vi hvert eneste år kan glede oss til:
- BTs lysfest siste lørdag før advent. En vakrere innledning til adventstiden kan vi vel knapt få, og i år trakk den hele 35 000 mennesker til Festplassen. Her tennes juletreet i Lille Lungegårdsvann, og fakler deles ut til alle som vil ha mens vi får julesanger servert fra scenen, i år ved Nordic Tenors, med passelig mengde ispedd juleallsang. Kunstmuseet er pyntet med all sin lysprakt i bakgrunnen, og det hele avsluttes med et storslagent fyrverkeri. I år gjorde de en artig vri på fyrverkeriet, det skulle skytes opp til Händels(?) fyrverkerisymfoni. Idéen var nok helt sikkert god, men det endte likevel opp som en litt pussig seanse. Hver gang symfonien jobbet seg opp til kraftfulle høydepunkter trodde vi at nå - nå kom det, men ikke en rakett var å se. Innimellom derimot, mens musikken gikk litt på tomgang, da putret det opp noen småraketter her og der. Så da folk syntes de hadde stått der passelig lenge - fyrverkerisymfonien er ikke unnagjort på få minutter- uten at det kom noe, begynte man å se etter utgangen. Man har jo gjerne noen kunstpauser i slike symfonier, og først tredje gangen musikken var ferdig begynte fyrverkeriet for alvor, men da fikk vi til gjengjeld et solid fyrverkeri som var verd hele symfonien og litt til.
- Pepperkakebyen, the one and only. Takket være en ulykksalig stakkar som gikk berserk i fylla, en ekte god norsk ungdom, er det vel få her i verden som ikke kjenner til Pepperkakebyen vår. Det var riktignok mye koseligere da den holdt til i Galleriet, men på den andre siden får vi antageligvis en større kakeby når den har et eget telt. Pepperkakebyen er så koselig at jeg regner med det før eller senere lages en animasjon, gjerne en TV-julekalender, med utgangspunkt i den.
- BKKs julekonsert i Johanneskirken. Dette er en gratiskonsert i byens fineste kirke, med fire forestillinger over to dager. Det blir fort lange køer av sånne arrangementer, men sist gang jeg var der ble køen blidgjort med varm julegløgg, en idé flere købestyrere kunne tatt lærdom av. Det skal ikke alltid så mye til for å gjøre køståing mer interessant.
Og selvsagt kan ikke disse tradisjonene replikeres i noen annen by. Visst kan dere ha fakkelfest og pepperkakehus og gratiskonserter, men dere har jo ikke Lille Lungegårdsvann, Johanneskirken eller ehm,
vår Pepperkakeby. Og da blir det ikke helt det samme.
Jeg bestiller bredbånd.
Det går et par uker uten at jeg hører noe.
Jeg purrer.
"Det vil ta 2-4 uker".
To nye uker går i stillhet.
Jeg purrer igjen.
"Vi kan ikke levere den typen bredbånd der du bor. Du må velge en annen type."
Jeg velger en annen type.
"Vi kan ikke levere bredbånd der du bor før i uke 3 2008".
Jaha. Jeg bor nesten i sentrum. Kunne de ikke sagt det før? Jeg ringer.
"En feil i systemet gjør at vi ikke fanger opp den slags. Bestillingen din ligger bare på vent. Jeg kan legge inn ny bestilling, det vil da ta 2-3 uker."
Hva har skjedd? Har jeg flyttet tilbake til Italia, Fastweb og Telecom? Neida. Jeg har begynt å jobbe et sted som er bundet av sin firmaavtale med - grøss - NextGenTel.
Selv om jeg innser at byråkrati er et nødvendig onde i et samfunn mener jeg at vedkommende som har designet prosedyren for privat bruktbilimport i Bergen hadde hatt godt av å gjennomføre en 8-10 importer selv. Ikke bare hadde det vært en passende straff for å innføre et så elendig system, men jeg føler meg i tillegg ganske sikker på at han/hun hadde kommet på alternative og mer effektive løsninger allerede etter 1-2 gjennomførte importer.
Tollvesenet holder til langt ute på strandkaien i Bergen. Biltilsynet har lokaler i Fyllingsdalen, som - med trafikklys og enveiskjørte Bergensgater - er 30-40 minutter unna. Prosedyren for privat bilimport er som følger:
1. Gå til Biltilsyn for å hente prøveskilt til bilen.
2. Gå til Tollvesenet for å hente ut bilen, samt betale MVA.
3. Gå til Biltilsyn for å få godkjent bilen. Dette tok av ukjente årsaker ca 1.5 time
3. Gå til Tollvesenet for å betale engangsavgift på bilen
4. Gå i bank for å betale årsavgift - dette kan ikke betales hos Tollvesenet i Bergen, da de ikke samarbeider tilstrekkelig med Tollvesenet sentralt til at dette er gjennomførbart.
5. Ordne forsikring
6. Gå til Biltilsyn for å få skilt på bilen.
7. Gå til Tollvesenet for å bevise at man har fått norske skilt på bilen, slik at man kan få tilbake de italienske skiltene, som det italienske biltilsynet må ha.
Er jeg den eneste som ser forbedringspotensialet her? Med køer, trafikk og et generelt ustresset Biltilsyn var dette ikke gjennomførbart på én arbeidsdag. Jeg deler gladelig mitt effektiviseringsforslag med Biltilsyn og Tollvesen:
Etter punkt 3 sender Biltilsynet elektronisk bildataene til Tollvesenet. Tollvesenet sender tilbake den utregnede engangsavgiften, og Biltilsynet innkrever denne på vegne av Tollvesenet. Dersom Tollvesen sentralt og Tollvesen lokalt i tillegg samarbeider tilstrekkelig til at de også kunne innkrevd årsavgift, kan man faktisk få skilt på bilen på stedet!
Men det hadde kanskje vært for enkelt..?
Da vi skulle til Ustica måtte vi ta ferge (som brukte uhorvelige tre timer ut) fordi katamaranen var utilgjengelig (dvs full eller annulert). Ustica er Italias eldste naturreservat, og har et rikt sjøliv med korallrev og grotter, samt vrakrester fra så langt tilbake som romertiden, for dem som kan dykke. Vi kunne ikke dykke og fikk dermed ikke sett verken grotter eller vrak, men vi ville gjerne prøvedykke, noe dykkerskolen var mer enn villig til å organisere. Til den noe stive prisen av 60 euro per hode fikk vi det som så ut som en instruktørfamilie på tre helt for oss selv. Det var definitivt et sjarmerende opplegg, ingen skjema med ansvarsfraskrivelse for eget liv og helse, relativt lite informasjon på forhånd, og avgårde for vi i gummibåt. Vel fremme på amatørdykkestedet (uten grotter og antikke skipsvrak) fikk vi mer detaljerte beskrivelser av vår rolle under vann. Jeg hadde dykket to ganger i Australia, men klarte likevel å utjevne så frenetisk at jeg fikk øreproblemer idet jeg stakk hodet undervann. Jeg var sikker på vi var langt under, og ble ganske beskjemmet da jeg oppdaget at det knapt var fem centimeter med vann mellom hodet mitt og vannskorpen. Instruktøren reforklarte utjevningsteknikken, og andre gang kom jeg meg ned, med litt drahjelp fra instruktøren (jeg hadde visst lite vekt på meg). Kristin derimot, som aldri hadde dykket før, hadde ingen tekniske problemer og brukte instinktivt undervannsOK-signalet istedenfor thumbs-up resten av dagen.
Dykking er en aktivitet jeg trives godt med. Jeg føler meg langt fra trygg, har snev av klaustrofobi med tanke på at (a) munnstykket kan glippe, (b) jeg kan bli sittende fast, eller (c) jeg kan støte på noe fryktinngytende eller ekkelt og dermed forårsake både a og b, og jeg opprettholder således et jevnt og fint adrenalinnivå under hele dykket. Dette kombineres med opplevelsen av å bevege seg i et underlig, mørkt og dystert landskap med pussige formasjoner, hvor det plutselig dukker opp gnistrende gule og lilla fisker, eller man plutselig havner midt i en stim av fisk, så nære at man nesten kan berøre dem. Det var akkurat like spesielt som jeg husket det, og jeg fikk akkurat like lyst til å ta dykkerlappen.
På selve Ustica fikk vi bare sett havneområdet, dels på grunn av nevnte fergeproblematikk. Men det vi så var preget av en utrolig behagelig atmosfære, med båtutleie og dykkesjapper overalt, og koselige restauranter med den mest idylliske utsikt.
Da vi skulle spise var ikke klokka mer enn ca 16, et definitivt ikke-spisetidspunkt i Italia, så vi kunne ikke velge i mer enn ett spisested, i skråbakke og uten utsikt, som egentlig var en bar men hvor innehaveren - usikker på om vi mente alvor da vi ba om å få pasta kl 16 - gikk med på å lage sjømatpasta til oss likevel.
Det eneste negative med Ustica var at det var ekstremt hett der. Små fjell formet en fin gryte rundt havnen og skjermet for alle vindpust, og i tillegg var havneområdet trappebasert. Vi var på randen av besvimelse etter noen få trinn, og trappen opp til topp-piazzaen virket aldeles uoverstigelig. Heldigvis var også Ustica velsignet med den tørre luften fra Afrika, og etter noen minutter i skyggen kom vi til hektene igjen.
En blogg kan være et godt verktøy for en som i litt for stor grad glemmer de små og store tingene som utgjør livet. Dette er min reserve- hukommelse.
