Unger

Det er ikke det at jeg ikke liker unger. Jeg har bare aldri fått helt taket på dem. Skepsisen er gjensidig, unger pleier ikke akkurat å flokke seg rundt meg. Jeg har aldri kjent en unge ordentlig, og har heller aldri fantasert om hvor flott det skal bli å få barn. I tillegg er jeg en av de som irriterer seg over skingrende ungeskrik i butikker og ikke minst på bussen, hvor man ikke kommer seg unna engang. Noen unger gjør meg også usikker. Som treåringen jeg ikke kjente som dro meg rett inn i dobbeltsenga, og skulle ha meg til å ”sove” der. Søte ungen, tenkte jeg naivt og jattet med, småfornøyd fordi en unge faktisk så ut til å like meg. Stor var overraskelsen da den utspekulerte småtten øyeblikkelig begynte å kle av meg, målbevisst mot puppene. Er det rart man blir satt ut av spill?!

I Italia er det, såvidt jeg har forstått, en luksus å få barn. Man har ikke det nettverket av sosiale støtteordninger og rettigheter som vi har i Norge, og kombinert med lave lønninger og høy prisstigning gjør det at mange rett og slett ikke har råd til å få barn. I stedet får de seg hund. Her nord i Italia er det visstnok flere hunder enn det er unger. Til å begynne med tenkte jeg at dette er et samfunn som passer meg bra, men jeg må jo innrømme at det er et sykdomstegn for et samfunn at folk slutter å få barn. I alle fall dersom folket ønsker seg barn, men ikke tør på grunn av de økonomiske usikkerhetene forbundet med det. I denne type lys synes jeg det har vært unødvendig mye sutring over den rødgrønne valgseieren hjemme. Sosialdemokratiet i Norge har sikret oss rettigheter og ordninger andre kan se milevis etter, og noe mindre kjøpekraft er en lav pris å betale for en styrking og forbedring av disse.

posted by ballerina @ 9:20 pm