Boligproblematikk

Stadig vekk beklager vi nordmenn oss over molbo-landet vårt, hvor tungvint byråkratiet er, og i Bergen er boligmangel og sleipe husverter et tema minst hver høst når studentene kommer. Vel, boligproblematikken i Bergen er blåbær og regelverket minimolbo sammenlignet med boligproblematikken i Italia. Her er skattene for utleier så høye at utleier risikerer å sitte igjen med null fortjeneste når året er omme. Dette resulterer i latterlig høye leiepriser for leiligheter med latterlig lav standard. Det resulterer i at leien for en liten og gresselig stygg ettromsleilighet er omtrent den samme som for en helt ok 120kvm leilighet ved stranden med to balkonger og nyoppusset bad. Leien for møblerte leiligheter er omtrent den samme som for tomme. Få har råd til å betale mer, og med lavere leie går husvert med tap.

Hovedproblemet er likevel at en rekke hus og leiligheter står tomme. Det er liten vits i å leie ut, og vanskelig å selge da - i alle fall her i Liguria - andelen med eldre er stadig økende og folk får mindre enn ett barn pr person. Hvorfor boligprisene da ikke går ned er for meg et mysterium, men å kjøpe leilighet her koster ikke noe mindre enn i Norge.

Og da er det ikke så rart at mange blir boende hjemme til de gifter seg. Med en gjennomsnittslønn på +-1000 euro i måneden har man ikke de helt store valgmulighetene.

Så vidt jeg kan se må dette være et stjerneeksempel på et dysfunksjonelt boligmarked. Både leie- og kjøpemarkedet virker for meg fullstendig skakkjørt, og man skulle tro at staten med et meget enkelt grep (lavere utleieskatter) kunne bedret situasjonen betraktelig for både seg selv (høyere inntekter fordi flere gidder å leie ut), alle som sitter på tomme leiligheter de ikke får solgt eller gidder å leie ut, leietaker (mer proporsjonalitet mellom størrelse, standard og pris), samt alle som bor hjemme enten de vil eller ikke, som da i det minste ville fått et valg.

posted by ballerina @ 8:58 pm