Thursday, November 10, 2005

Tings iboende faenskap

Det er interessant hvor avsindig rasende man kan bli over små ting i hverdagen, og hvor tilfeldig disse tingene ser ut til å ramme. I dag hadde jeg bare spist lunsj på kjøkkenet, og var intetanende på vei tilbake til kontoret, da jeg fikk øye på lypsylen på kjøkkenbordet.Problemovn Den måtte jeg selvsagt ha med meg, så jeg grep fatt i den med en lett og luftig bevegelse. Og da skjedde det. Som i saktefilm så jeg lypsylen glippe ut av hendene mine, bevege seg mot varmeovnen, balansere på kanten et lite sekund, før den forsvant nedi et dypt, dypt hull. Klonk.

Interessant nok gikk hullet faktisk helt gjennom ovnen, hadde det ikke vært for at det etter alt å dømme var smalere på midten, ville lypsylen bare falt rett gjennom. Til å begynne med tenkte jeg med noenlunde friskt mot at ”jaja, jeg får bare finne noe å lirke den ut med da” og brettet ut en binders jeg kunne smyge inn gjennom de smale hullene Første redskappå siden av ovnen. Lypsylen satt nok mer fast enn som så, og neste lyse idè var å kakke den gjennom med en rørepinne i tre som var lang og smal. Den var akkurat så lang at hvis jeg holdt i den med to fingrer i toppen, nådde den såvidt borti lypsylen i andre enden. Et par forsiktige kakk senere forsvant uungåelig nok også rørepinnen nedi hullet. Den var imidlertid så smal at den falt helt gjennom, men ovnen er festet så lavt at bare halve redskapen stakk ut nede, og jeg måtte dermed brekke den løs (forøvrig en kjærkommen anledning til å utøve litt vold).

Med stigende blodtrykk gikk det opp for meg at alle tingene jeg hadde i leiligheten var enten nøyaktig like lange som de andre kjøkkenredskapene (dvs akkurat litt for kort), eller for tykke til å gå nedi hullet. Videreutviklet redskap Etter noen noe vulgære utsagn roet blodtrykket seg litt, og jeg kjente urinnstinktet våknet til liv. Her måtte jeg lage mine egne redskaper skjønte jeg. To litt-for-korte rørepinner i tre ble til en lang med litt solid teiping, og med litt intens hamring klarte jeg å banke lypsylen så langt ned i hullet at også denne redskapen var for kort. LypsylamputasjonMen nå var kreativiteten i full sving, og det avbrekte skaftet til den første treredskapen ble skjøtet på med sinte bevegelser. Noe vaklevoren, men akkurat solid nok til at lyspylen til sist kom ut nede. Svett. Helt uskadd var lypsylen ikke, og måtte amputere, æh, hodet, og få seg en kjapp omgang med støvekluten.

Krigsstatistikk: En død og en hardt skadd rørepinne i tre, en lettere skadd lypsyl og en overopphetet kriger. Men vi vant slaget!

5 Comments:

At 4:11 pm, Anonymous grubleline said...

Hehehe, ja man blir så inn i f.... irritert og bestemt på at dette skal jeg ikke gi meg på! :-)
Utrolig hva man driver og bruker tid på.

Var fornøyelig å lese en såpass detaljert historie om lypsyl-finning ;-)

 
At 7:32 pm, Blogger laila said...

Ja, ikke sant? :-) Jeg må jo innrømme at jeg også var redd lypsylen skulle komme til å ta fyr ved første anledning siden det var en ovn, eller kanskje eksplodere, siden det var en gassovn, så jeg fikk litt ekstra motivasjon slik sett. :-)

 
At 9:13 am, Blogger Ina said...

Hehe, kjenner meg igjen. Jeg klarer alltid å miste pyntefigurer (spesielt julepynt av en eller annen absurd grunn) ned i radiatorer. Det er en virkelig en vanskelig og utrolig utfordrende jobb å fiske ting opp igjen, det setter krav til kreativiteten. Godt jobbet!!

 
At 6:44 pm, Blogger laila said...

...og man kan jo spørre seg om hullene i det hele tatt har noen funksjon. For meg ser det nemlig ikke slik ut, og det hjelper jo heller ikke på humøret i kampens hete.

 
At 11:12 pm, Blogger laila said...

Just for the record så har min kloke far nå forklart meg at hullene faktisk har en funksjon - det er når luften passerer gjennom hullene at den varmes opp, og på denne måten lykkes ovenen i å varme opp rommet. Den skaper luftsirkulasjon. Det blir visstnok også bedre oppvarming jo lengre hullene er, så min ovn må være et råskinn av en radiator.

 

Post a Comment

Links to this post:

Create a Link

<< Home

En blogg kan være et godt verktøy for en som i litt for stor grad glemmer de små og store tingene som utgjør livet. Dette er min reserve- hukommelse.