Saturday, April 15, 2006

Pasta for dummies

Jeg er langt i fra noen begavet kokk. Jeg er ikke engang noe spesielt glad i mat. "Skal vi spise nå så vi rekker å bli sulten igjen før vi må spise igjen" hørte jeg en gang komme fra min munn, og det er igrunn ganske beskrivende for mitt fohold til mat. Jeg spiser fordi jeg må, ikke fordi jeg absolutt vil. Jeg aner riktignok en sakte forandring i dette forholdet, etter en ikke ubetydelig mengde positive smaksopplevelser her nede, men gourmetgenenene ligger nok fortsatt i dvale. Man må derfor ta min pastaguide med en klype salt (ahem), spesielt med tanke på mitt før-italienske pastasynspunkt. Pasta er nå pasta uansett hva slags form den kommer i, tenkte jeg da, og puttet spaghetti i tomatsuppen hvis jeg var tom for makaroni (som for øvrig, slik vi kjenner den, ikke finnes her (i alle fall ikke her i Liguria)).

Nå har jeg altså kommet på bedre tanker. Pasta er slett ikke bare pasta, og formen har ganske mye å si for smaken. Trofie vil jeg si er den pastaen som er desidert best egnet til pesto-baserte sauser. Flat pasta av typen tagliatelle og fettucini brukes gjerne hvis man skal ha fløte-/ostebaserte sauser, mens penne ofte ser ut til å være pastaen man velger å servere arrabbiata - hissig. Fylte pastatyper som tortelloni, pansotti, ravioli o.l. stiller naturligvis i en egen kategori, men også her er det forskjell i egnethet. For eksempel er tortelloni mer egnet til supper enn ravioli og pansotti, som ofte serveres med tomat- eller, æh, oljebasert(?) saus.

Men like viktig som pastatype er pastakvalitet. Dette er noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle si der jeg før røsket med meg den spaghettipakken som hadde kortest koketid. Den beste pastaen er den som har et tynt lag med mel utenpå, noe som vanligvis betyr at den smaker som hjemmelaget. Denne pastaen finner man dog normalt ikke vakuumpakket, man må i ferskvaredisken etter den, og den står seg også bare noen dager i kjøleskapet. Meget upraktisk med andre ord, men når man først har begynt er det jammen vanskelig å slutte likevel.

Såh. Det er igrunn det jeg har lært. Jeg følte at pastakunnskapen boblet da jeg begynte på posten, men når jeg leser over det er det vel ikke akkurat til å la seg blende av. Jeg får heller lage en oppfølger - for viderekomne - når min nå mottagelige sjel på ny har blitt beriket med kulinariske aha-opplevelser. I mellomtiden er jeg såre fornøyd med mine melete trofier med pesto.

8 Comments:

At 1:24 pm, Blogger laserlasse said...

Vel..

Folk som sier de ikke liker mat, har som regel aldri smakt *god* mat :)

 
At 10:55 pm, Blogger laila said...

...eventuelt har de smakt god mat, men er ikke i stand til å reprodusere den selv hjemme, så man endatil får kontrasten mellom det man lager selv og det som kunne ha vært. ;)

 
At 5:12 pm, Blogger Esquil said...

He, har du skiftet til en burkavariant på bildet? Det skulle du ikke ha noen grunn til som jeg har sett. Liguria, vil det si Genova?

 
At 9:04 pm, Blogger laila said...

Jepp, har anonymisert meg litt. Gjør meg kostbar. ;) Ikke Genova nei, Savona, ca en time fra Genova.

 
At 4:15 pm, Blogger Esquil said...

Savona, er det også en sånn by som er klemt inne mellom sjøen og fjellet? Jeg tror ikke Gud egentlig mente at det skulle bo så mange folk på den kyststripa... Men det er jo et vakkert strøk da.

lykke til med kostbarheten ;)

 
At 9:13 pm, Blogger laila said...

Nja, ikke like inneklemt som de tradisjonelle postkort-byene, men det er ikke langt til fjellet nei... Eller til sjøen. ;) Vakkert indeed.

 
At 4:00 pm, Anonymous publisher said...

vi er i Mai og Isvinden blåser over trøndelag! Kanke du fortelle mer fra italia?

 
At 12:18 pm, Blogger laila said...

Huff, det hørtes ikke noe særlig ut! Sommeren kom sent her også, hvis det er noen trøst (men nå ser det ut som den har fått fotfeste ;)). Jeg har vært litt opptatt i det siste, men jeg skal se om jeg ikke får skrevet noe nytt snart. Uansett koselig at du liker å høre fra livet her nede! :)

 

Post a Comment

Links to this post:

Create a Link

<< Home

En blogg kan være et godt verktøy for en som i litt for stor grad glemmer de små og store tingene som utgjør livet. Dette er min reserve- hukommelse.