Pasta for dummies

Jeg er langt i fra noen begavet kokk. Jeg er ikke engang noe spesielt glad i mat. "Skal vi spise nå så vi rekker å bli sulten igjen før vi må spise igjen" hørte jeg en gang komme fra min munn, og det er igrunn ganske beskrivende for mitt fohold til mat. Jeg spiser fordi jeg må, ikke fordi jeg absolutt vil. Jeg aner riktignok en sakte forandring i dette forholdet, etter en ikke ubetydelig mengde positive smaksopplevelser her nede, men gourmetgenenene ligger nok fortsatt i dvale. Man må derfor ta min pastaguide med en klype salt (ahem), spesielt med tanke på mitt før-italienske pastasynspunkt. Pasta er nå pasta uansett hva slags form den kommer i, tenkte jeg da, og puttet spaghetti i tomatsuppen hvis jeg var tom for makaroni (som for øvrig, slik vi kjenner den, ikke finnes her (i alle fall ikke her i Liguria)).

Nå har jeg altså kommet på bedre tanker. Pasta er slett ikke bare pasta, og formen har ganske mye å si for smaken. Trofie vil jeg si er den pastaen som er desidert best egnet til pesto-baserte sauser. Flat pasta av typen tagliatelle og fettucini brukes gjerne hvis man skal ha fløte-/ostebaserte sauser, mens penne ofte ser ut til å være pastaen man velger å servere arrabbiata - hissig. Fylte pastatyper som tortelloni, pansotti, ravioli o.l. stiller naturligvis i en egen kategori, men også her er det forskjell i egnethet. For eksempel er tortelloni mer egnet til supper enn ravioli og pansotti, som ofte serveres med tomat- eller, æh, oljebasert(?) saus.

Men like viktig som pastatype er pastakvalitet. Dette er noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle si der jeg før røsket med meg den spaghettipakken som hadde kortest koketid. Den beste pastaen er den som har et tynt lag med mel utenpå, noe som vanligvis betyr at den smaker som hjemmelaget. Denne pastaen finner man dog normalt ikke vakuumpakket, man må i ferskvaredisken etter den, og den står seg også bare noen dager i kjøleskapet. Meget upraktisk med andre ord, men når man først har begynt er det jammen vanskelig å slutte likevel.

Såh. Det er igrunn det jeg har lært. Jeg følte at pastakunnskapen boblet da jeg begynte på posten, men når jeg leser over det er det vel ikke akkurat til å la seg blende av. Jeg får heller lage en oppfølger - for viderekomne - når min nå mottagelige sjel på ny har blitt beriket med kulinariske aha-opplevelser. I mellomtiden er jeg såre fornøyd med mine melete trofier med pesto.

posted by ballerina @ 8:27 pm