Jeg er vegetarianer, først og fremst fordi jeg er så glad i dyr, og ikke vil akseptere måten
industrigårder drives på. Vi hadde alltid dyr da jeg vokste opp, noe som lærte meg respekt for dyr. En gang hadde vi fem høner, få nok til at vi kunne se deres ulike personligheter. Noen likte å sitte på fanget og bli klødd under vingene, mens andre var mindre kosete. Alle fem likte å gå på tur, og fulgte på rekke og rad etter søsteren min når hum tok dem med ned til sjøen. Slik hadde våre høner det, mens andre høner blir stappet inn i trange
bur hvor de sakte men sikkert forkrøples.
Som vegetarianer hører man også mye om hvor
miljøvennlig denne livsstilen er. Arealet som brukes til å mette en kjøtteter kan mette ti vegetarianere og så videre. For meg har dette vært mer en bonus enn et hovedargument for vegetarianisme. Klart det er hyggelig å være miljøvennlig gjennom å være dyrevennlig. Siden vegetarianere gjerne spiser en del
soyabaserte produkter som pølser og kjøttkaker uten kjøtt, var det likevel skuffende å lese at
Maggi Group, verdens største produsent av soyabønner, står bak en
massiv avskoging av regnskogen. Nå brukes riktignok soyabønner flest ikke til vegetgarmatproduksjon, faktisk
brukes store deler av produksjonen til dyrefor, og går dermed rett i kjøttetersluket. Og vi trenger således langt flere soyabønner per person enn vi ville gjort om alle var vegetarianere. Så konklusjonen er vel uansett at det er mer miljøvennlig å være vegetarianer, men det hadde jo vært fint om vi mennesker kunne spise oss mette uten å ødelegge livsgrunnlaget vårt.
Det er en kjensgjerning at enkelte ting bare skjer med andre. For eksempel er det bare andre som vinner i Lotto (dels fordi jeg ikke er med naturligvis, men jeg har da kjøpt et skrapelodd i ny og ne uten at griseflaksen har meldt seg). Andre og mindre gledelige ting skjer stadig vekk med meg. Dette gjelder i hovedsak alt som involverer pakker i posten. For eksempel fikk jeg en annens PC, som riktignok var mye bedre enn den jeg hadde bestilt, men på samme måte som med de stjålne pepperkakene i Hakkebakkeskogen hadde PC-en feil type RAM, og jeg fikk et blåskjermspetakkel uten like. PC-en måtte returneres for RAM-bytte, og ble i samme slengen formattert. Et headset jeg hadde bestilt ble returnert fra postkontoret før jeg fikk sukk for meg, på grunn av ein feil som ikke "skulle skje", og det tok over to måneder før det kom til rette.
Da jeg kjøpte
iPod fikk jeg den ene av kanskje 10000 som var defekt som ny, det var i alle fall ingen av de mange operatørene jeg måtte forklare meg til som hadde hørt om dette før, og også denne måtte returneres. Nå har den siste iPoden fått det
etterhvert kjente iPod-syndromet med sviktende batteri etter bare noen måneders bruk, og da den skulle hentes for reparasjon hadde Apple glemt å legge ved noe som heter Proforma Invoice, slik at mannen fra UPS ikke kunne ta den med seg likevel, noe som selvsagt "nesten aldri hender". Å ringe
Apple er lettere sagt enn gjort, og bare etter nøye saumfaring av websidene deres klarte jeg å finne et norsk telefonnummer (som uansett førte til en engelsktalende operatør), og etter litt for mye styr i mine øyne blir nå iPoden forsøkt hentet på ny.
Jeg aner for tiden likevel en viss balanse i frustrasjons-/gledesfordelingen. For eksempel var jeg i Oslo her om dagen, og opplevde at min koffert kom som nummer fire ut på bagasjebåndet. Riktignok ikke aller først, det skjer antageligvis bare de samme som vinner i Lotto, men nummer fire er slett ingenting å kimse av i denne sammenheng. Som om ikke det var nok fikk jeg tak i superbillige billetter til sommerens ferietur, og selv om det er kjedelig å måtte reise lørdag-lørdag er det veldig morsomt å spare noen grunker. Ingen skal si at ikke livets goder jevner seg ut til slutt!
