Boligproblematikk

Stadig vekk beklager vi nordmenn oss over molbo-landet vårt, hvor tungvint byråkratiet er, og i Bergen er boligmangel og sleipe husverter et tema minst hver høst når studentene kommer. Vel, boligproblematikken i Bergen er blåbær og regelverket minimolbo sammenlignet med boligproblematikken i Italia. Her er skattene for utleier så høye at utleier risikerer å sitte igjen med null fortjeneste når året er omme. Dette resulterer i latterlig høye leiepriser for leiligheter med latterlig lav standard. Det resulterer i at leien for en liten og gresselig stygg ettromsleilighet er omtrent den samme som for en helt ok 120kvm leilighet ved stranden med to balkonger og nyoppusset bad. Leien for møblerte leiligheter er omtrent den samme som for tomme. Få har råd til å betale mer, og med lavere leie går husvert med tap.

Hovedproblemet er likevel at en rekke hus og leiligheter står tomme. Det er liten vits i å leie ut, og vanskelig å selge da - i alle fall her i Liguria - andelen med eldre er stadig økende og folk får mindre enn ett barn pr person. Hvorfor boligprisene da ikke går ned er for meg et mysterium, men å kjøpe leilighet her koster ikke noe mindre enn i Norge.

Og da er det ikke så rart at mange blir boende hjemme til de gifter seg. Med en gjennomsnittslønn på +-1000 euro i måneden har man ikke de helt store valgmulighetene.

Så vidt jeg kan se må dette være et stjerneeksempel på et dysfunksjonelt boligmarked. Både leie- og kjøpemarkedet virker for meg fullstendig skakkjørt, og man skulle tro at staten med et meget enkelt grep (lavere utleieskatter) kunne bedret situasjonen betraktelig for både seg selv (høyere inntekter fordi flere gidder å leie ut), alle som sitter på tomme leiligheter de ikke får solgt eller gidder å leie ut, leietaker (mer proporsjonalitet mellom størrelse, standard og pris), samt alle som bor hjemme enten de vil eller ikke, som da i det minste ville fått et valg.

posted by ballerina @ 8:58 pm 2 comments

Løsningen på flatfylleproblematikken

Italienere spiser vanligvis middag i 20-21-tiden om kvelden. Selv pleier jeg å spise i 18-19-tiden, og disse to timene har ganske mye å si for aktivitetsnivået videre utover kvelden. For en ukes tid siden var jeg ute og spiste sammen med min søster og vennene hennes. Restauranten var usedvanlig treg i vendingen, og vi var ikke ferdige å spise før nærmere elleve. Så da sitter man der, så mett at man knapt orker å røre seg, og så skal man liksom ut på byn etterpå. Her har italienerne misforstått tenkte jeg. Det er jo åpenbart at det ikke blir det helt store utelivet når man kommer sigende ut fra restauranten kl elleve om kvelden, døsig og stappmett. Man føler ikke akkurat for å danse på bordene.

Men vent nå litt, tenkte jeg så. Kanskje det er vi som har misforstått? Dersom også vi hadde spist middag så sent på kvelden hadde kanskje flatfylla som dominerer by-og-bygdebildet en hvilken som helst (torsdag-til-)lørdagskveld hatt en litt mer dempet karakter? Er årsaken til vårt ukultiverte drikkemønster tomme og ivrige magesekker, heller enn de høye alkoholavgiftene som ofte får skylden? Min teori er herved født. Som et eksperiment kan vi la den kommende generasjon nordmenn spise seg mette og gode før de sendes avgårde på vorspiel, så får vi se om vi ikke problemene med rullefulle nordmenn løser seg selv.

posted by ballerina @ 8:42 pm 2 comments