Fallskjermhopping for dummies

Man er kanskje ikke spesielt dreven i fallskjermhopping etter ett tandemhopp, men jeg mistenker at ikke alle har et riktig bilde av hvordan det oppleves, så i folkeopplysningens navn tillater jeg meg å dele min erfaring. Denne mistanken er basert på frykten jeg selv opplevde i forkant, som jeg nå i ettertid vil si var uten noen som helst rot i virkeligheten. For eksempel har vi vel alle drømt at vi detter utfor et stup, og det var en lignende følelse jeg så for meg at jeg kom til å oppleve i frittfall-biten av hoppet. Videre problematiserte jeg på alle tenkelige måter – hva om en fugl tilfeldigvis passerer under oss, og uforvarende kommer til å spidde oss, eller hva om et fly(!) tilfeldigvis passerer under oss og vi havner i propellen. Hva om jeg ikke er ordentlig festet i instruktøren slik at jeg bare fortsetter fallet når skjermen åpner seg. Osv osv. På toget til Acqui Terme, hvor vi hoppet fra, angret jeg bittert på at jeg impulsivt hadde spurt alle jeg kjente om de ble med å hoppe i fallskjerm ”neste helg” og til slutt fikk napp slik at jeg ble nødt til å organisere det og det ikke var noen vei tilbake. Jeg fikk adrenalinrush bare ved tanken på hva jeg var i ferd med å gjøre.

Så kom vi frem til verdens roligste omgivelser. Ganske mange folk, fallskjermer over alt, et fly tok av, ni personer spratt ut, vips ni åpne fallskjermer, de landet litt hist om pist, og gikk og pakket sammen, rolige som om de bare hadde tatt en busstur. Jeg vil ikke gå så langt som å si at vi ble døsige mens vi ventet, men det var unektelig beroligende å bevitne at det å kaste seg ut fra et fly ble betraktet som det mest naturlige i verden. Agostino, mesteren, forklarte hva vi måtte gjøre, armer og ben slik og slik, hodet bak til venstre. Jeg må innrømme at jeg hadde sett for meg en mer detaljert utgreiing om min rolle i det hele, men lot meg samtidig berolige av at det dermed måtte være ganske enkelt. Med ni personer var det lille flyet fylt til randen, folk satt på gulvet og oppå hverandre. Vi tok en runde for å samle høyde og angst og plutselig bremset flyet opp og døren åpnet seg. To personer spratt ut før jeg fikk sukk for meg. Gulp. Skulle vi bare kaste oss ut slik? Agostino og jeg nærmet oss døren. Jeg ble hengende ut noen sekunder mens Agostino gjorde oss klar, og oppdaget en galning som hang på utsiden av flyet. Det var han som filmet hoppet. Det var et absurd syn fra en absurd synsvinkel. Og så falt vi. De første sekundene var et kaos av sanseinntrykk. Sommerfulger i magen, en markant hæ-hva-skjer-følelse, luft over alt, bakken langt der nede. Så spredte jeg armene og vi fløy! Fremdeles absurd, kameramannen over oss, opp-ned under oss, fremfor oss, tok borti oss, til høyre, til venstre, og vips borte. Jeg smilte tappert til kameraet, men det var jo ganske mye luft, så lepper og kinn blafret på uelegant vis. Og vi fortsatte å falle, i ett langt minutt. Og her har jeg en interessant observasjon. Man er nemlig så høyt oppe (4000 meter) at man ikke helt oppfatter at man faller mot bakken i rasende fart. Man ser ikke at jorden nærmer seg. I tillegg faller man ikke så fort som man skulle tro, luftmotstanden og høyden gjør at flyve-følelsen så absolutt er tilstede sammen med fall-følelsen. Og når fallskjermen åpner seg er man fremdeles så høyt oppe at bakken ser liten ut. Og på dette tidspunktet pakket Agostino rolig ut fotoapparatet og begynte å ta bilder av den skrekkslagne, lettede og skjelvne, bilder som får Jim Carreys talenter til å blekne.

Jeg har ennå ikke fått filmen og bildene, men det skal bli spennende å se. I mellomtiden får før-bildet gjøre nytten, sammen med mine varmeste anbefalinger om å kaste set ut i det! Bokstavelig talt...

posted by ballerina @ 1:13 pm