Thursday, June 22, 2006

Kappløpet gjennom togstasjonene

Jeg trekker tilbake alle fornøyde tanker jeg har hatt om hvor fint de italienske togene fungerer. Etter et ublidt personlig møte med dem for noen år siden, samt min søsters vedvarende beklagelser over de upålitelige togene, hadde jeg relativt lave forventninger til togreiser i Italia. Men så har jeg måttet ta en del tog i løpet av våren, og for hver problemfrie reise ble mistroen stadig blekere, til slutt var den glemt og jeg følte meg i de tryggeste hender. Tog som kommer og går når de skal, oversiktlig og enkel informasjon, greie nettsider. Jeg nærmest gledet meg til å ta tog. Jeg påpekte endatil overfor min søster hvor knirkefritt det hele fungerte, og bedyret at jeg ikke engang kunne forstå hva hun mente.

Jeg hadde glemt hvordan man streiker i Italia. Jeg skulle tur-retur Bologna, og ante ikke at det var streik. Når det er streik hjemme betyr det som regel full stopp, og jeg mener også å ha fått med meg at man forsøker å sørge for alternative transportmidler til de rammede. I Italia derimot, betyr det at ting humper og går med kanskje 30% kapasitet, med store forsinkelser og ansatte som gjør sitt ytterste for å provosere de reisende, angivelig for å fremkalle flest mulige hissige telefoner til ledelsen. De har flere teknikker for å oppnå dette. Èn er å kansellere den ene avgangen etter den andre, men man venter helt til fem minutter før toget skal gå med å annonsere kansellasjonen. Slik holder man kundene på pinebenken mens de tenker "jeg kan jo alltids ta neste". En annen metode er å annonsere at et tog går fra et bortgjemt undergrunnsspor i en avkrok av togstasjonen slik at man samler opp en passelig folkemengde der, og idet toget ankommer, for sent naturligvis, sprakes det gjennom høyttalerene at det kommer til et spor i stikk motsatt ende av stasjonen. Så er det antageligvis bare å lene seg tilbake og følge med på kaoset som oppstår.

Jeg kan forstå at de velger å gjøre streiken mest mulig pinefull for de reisende, siden de ellers har få muligheter til å oppnå noe som helst. En streik kan bare vare én dag, så både arbeidsgiver og passasjerer vet at bare man holder ut denne dagen, så går problemet over av seg selv. Idèen om å begrense streiker på denne måten ble solgt til publikum med argumenter om at det ville bli mye bedre for de reisende, som ville slippe dagevis med slitsomme streiker. Om noen påpekte ulempen med at man ville få langt hyppigere streiker, som sjelden eller aldri ville føre til noe, vet jeg ikke. Men stadig vekk streikes det i sentrale tjenester som post og tog, og få eller ingen ser ut til å bry seg.

Og jeg, som hadde fått melkeruten Savona-Genova-Milano-Bologna, var rimelig svett da jeg til sist kom tilbake til Savona. Mistillitsforholdet er på ny etablert mellom meg og de italienske togene og det blir ikke meg som proklamerer hvor greit det er å reise med tog flere ganger!

0 Comments:

Post a Comment

Links to this post:

Create a Link

<< Home

En blogg kan være et godt verktøy for en som i litt for stor grad glemmer de små og store tingene som utgjør livet. Dette er min reserve- hukommelse.