Jeg hadde ikke fått med meg at BT var for Clear Channel-avtalen byrådet i Bergen var nær ved å undertegne, så det var med en viss forbauselse jeg leste
lederen hvor de kritiserer motstanderene: ”Kirkens og venstresidens omfavnelse i fordømmelsen av reklamens makt som påvirkningskraft for barn og unge, er mildt sagt oppsiktsvekkende i 2005”. Er det fordi reklame har blitt allstedsnærværende likevel, så da kan vi like gjerne kjøre på helt ukritisk? At reklame påvirker barn og unge (og ellers folk flest) er rimelig veldokumentert, og når 9/10 reklameannonser presenterer fordummende glansbilder av virkeligheten er det all grunn til å sette bremsene inn der det ennå er mulig. Ja, reklame har kommet for å bli, men vi trenger ikke ta i mot stadig mer med åpne armer av den grunn.
BT argumenterer videre: ”At noen svært beskjedne reklameflater i byens offentlige rom skal være med å forderve oppvoksende slekter herfra til evigheten, har vi vanskelig for å forstå”. I utgangspunktet var det snakk om 900 busskur, 100 bysykler, 3 offentlige toaletter og 18 frittstående reklamemontre. Det eneste beskjedne i denne avtalen er antallet offentlige toaletter, og poenget er vel heller ikke at reklameflatene kommer til å forderve oppvoksende slekter herfra til evigheten. Jeg ser to hovedproblemer med en slik samfunns-/byutvikling. Det ene er at de store selskapene får stadig mer makt gjennom å kjøpe seg stadig mer reklameplass, på stadig flere områder. Komersielle selskaper bør ha minst mulig makt i et kunnskapsdyrkende samfunn. Jeg vil ikke se verken Toyota-produserte dokumentarfilmer eller Coca-Cola-produserte skolebøker, av den enkle grunn at jeg ikke kan se for meg at kvalitet blir noe annet enn i beste fall et annenrangs mål i det som egentlig er en altomgripende merkevarebyggingskampanje. Og jeg vil slippe å være avhengig av de samme firmaene for å få tilgang til et offentlig toalett eller et busskur.
Det andre problemet er
”the broken window effect”: Kelling & Coles fant i et anerkjent studium at effekten av én knust rute i en gate kunne være uforholdsmessig stor. Dersom den ene ruten ikke ble skiftet, var terskelen for at flere ruter ble knust mye lavere, og før man visste ordet av det var hele gaten ramponert av hærverk og forsøpling. Dette har allerede vist seg å gjelde for andre onder også, for eksempel bomstasjoner. Det er lenge siden den første ”midlertidige” bomstasjonen kom, nå spretter de opp som paddehatter. Jeg mener derfor det ikke er urealistisk å tro at får vi 18 reklamemontre i dag, får vi 18 til neste gang byen trenger penger.
I tillegg er reklame fryktelig stygt.
Det er ikke det at jeg ikke liker unger. Jeg har bare aldri fått helt taket på dem. Skepsisen er gjensidig, unger pleier ikke akkurat å flokke seg rundt meg. Jeg har aldri kjent en unge ordentlig, og har heller aldri fantasert om hvor flott det skal bli å få barn. I tillegg er jeg en av de som irriterer seg over skingrende ungeskrik i butikker og ikke minst på bussen, hvor man ikke kommer seg unna engang. Noen unger gjør meg også usikker. Som treåringen jeg ikke kjente som dro meg rett inn i dobbeltsenga, og skulle ha meg til å ”sove” der. Søte ungen, tenkte jeg naivt og jattet med, småfornøyd fordi en unge faktisk så ut til å like meg. Stor var overraskelsen da den utspekulerte småtten øyeblikkelig begynte å kle av meg, målbevisst mot puppene. Er det rart man blir satt ut av spill?!
I Italia er det, såvidt jeg har forstått, en luksus å få barn. Man har ikke det nettverket av sosiale støtteordninger og rettigheter som vi har i Norge, og kombinert med lave lønninger og høy prisstigning gjør det at mange rett og slett ikke har råd til å få barn. I stedet får de seg hund. Her nord i Italia er det visstnok flere hunder enn det er unger. Til å begynne med tenkte jeg at dette er et samfunn som passer meg bra, men jeg må jo innrømme at det er et sykdomstegn for et samfunn at folk slutter å få barn. I alle fall dersom folket ønsker seg barn, men ikke tør på grunn av de økonomiske usikkerhetene forbundet med det. I denne type lys synes jeg det har vært
unødvendig mye sutring over den rødgrønne valgseieren hjemme. Sosialdemokratiet i Norge har sikret oss rettigheter og ordninger andre kan se milevis etter, og noe mindre kjøpekraft er en lav pris å betale for en styrking og forbedring av disse.
Jeg kommer fra en familie hvor hensyn til miløjet alltid har hatt en høy prioritet, mest takket være pappa, som er oppvokst på 60-tallet og idealist. Hjemme hos oss kildesorteres det som kildesorteres kan, og plast, glass og hermetikk rengjøres nøye slik det kan leveres i passende gjenvinningsdunk. Den sleipe og illeluktende komposten i hagen er pappas yndlingshobby, og maten må gjennom en streng kontroll før den får komme oppi der. Store matbiter skjæres omhyggelig opp i små terninger. En gang hadde min søster kastet to yoghurtbeger i restavfallet, men morgenen etter stod de skinnende rene på kjøkkenbenken. Ingenting slipper unna pappas gjenvinningslaser. Da han og mamma ennå drev og datet, kastet mamma en epleskrott ut bilvinduet i et uforsiktig øyeblikk. Pappa stakkar, fikk nesten sjokk, og bråstoppet bilen, rygget tilbake og løp ut etter epleskrotten. Tenke seg til å forsøple på den måten!
Selv om vi ungene alltid har forsøkt å se med kritisk blikk på pappas ulike resirkuleringsprosjekter, sier det seg selv at man ikke kommer upåvirket fra en slik oppvekst. Jeg hadde en opprørsk periode i min ungdom hvor jeg spyttet tyggegummi på gaten, men bortsett fra det kan man nok si at kildesortering og forsøplingsfobi ligger dypt forankret i meg. Motviljen slår over meg hvis jeg må kaste melkekartonger i restavfallet og jeg kjenner jeg blir stresset hvis jeg får mye uadressert reklame og ikke har en papirgjenvinningsdunk innen rekkevidde.
I så måte er jeg veldig fornøyd med søppelhåndteringen her i Vado Ligure. Containere for kildesortert avfall finnes over alt, ikke bare ved sentrale returpunkter slik som hjemme. Her er til og med containere for klær, gatelangs! Det går ikke an å pante flasker her, det syntes jeg var litt hårreisende i begynnelsen, men så lenge det er god tilgang på plastcontainere er det jo ikke krise. Det eneste jeg ikke har tilgang til er altså kompost, men siden jeg ennå har pappa sin noe usjarmerende kompost friskt i minne er det ikke noe overveldende savn. Og jeg som hadde fryktet en aldri så liten resirkulerings-kulturkollisjon!
En blogg kan være et godt verktøy for en som i litt for stor grad glemmer de små og store tingene som utgjør livet. Dette er min reserve- hukommelse.
