Monday, July 10, 2006

Abraham

"Se, der er det en bavian til høyre her..."
"Ser dere sebraflokken der borte?"
Den første dagen var preget av usikkerhet og småkaos, og det var ikke før utpå ettermiddagen at det begynte å demre for oss at vårt 3-4 personers crew bestående av sjåfør, kokk og guide, var Abraham. Han var nok ikke verdens mest drevne turistguide, men det han manglet av guide-talent tok han igjen på sjåførsiden, og han hadde da også utviklet noen lure knep gjennom de seks årene han hadde jobbet som safariguide. Den første kvelden ble vi presentert for et par av dem. Vi hadde alle betalt $250 i local payments som skulle gå til mat, campingavgifter og reservatavgifter, og det var Abraham som administrerte økonomien. Nå skulle vi overnatte på en lite sjarmerende campingplass i Lake Nakuru National Park, uten lys og rennende vann, og, i teorien, omgitt av ville dyr.

"Du skal vel også ligge i telt med oss, Abraham?"
"Jepp! Det teltet der borte er mitt! Bare at, jeg blir nok tvunget til å ligge på resortet utenfor parken. Slik at vi får kaffe og te i morra tidlig altså. Ehe.."

Så han ble tvunget til å sove der, mens vi ble etterlatt i telt med løver i bakhagen. Heldigivs skulle vi alle i det minste spise kvelds på resortet, vi var egentlig ikke sugne på å stifte bekjentskap med kokken Abraham helt ennå. Gleden var imidlertid kortvarig, da vi fikk servert en underlig rett bestående av dvaske chips og en glovarm plastpose med et fuktig og klamt kyllingsmørbrød inni. Abraham fikk tilsynelatende ingenting, men mens vi forsiktig begynte å pirke ut smørbrødet, kom hans rett på bordet: en saftig biff. Det manglet ikke på lange blikk i retning hans tallerken.

- Heh, jeg liker biff, sa han unnskyldende.

Jaha. Vi derimot, likte plastposekokt kyllingsandwich?

Men Abraham var sjarmerende på sin egen måte, som da han måtte følge meg inn på et kjøpesenter og lot seg overbegeistre over rulletrappene, eller da han spurte hvilken stamme i Norge jeg kom fra. Eller da han forsikret gruppen om at det var Sam og Lucy sin feil at vi var sent ute, siden de ikke hadde fått bagasjen sin og måtte kjøpe seg nødbagasje. – It’s all because of them, forklarte han, og pekte på synderene. Han pleide å gå med safarihatt, og de gangene han tok den av, var det ingen i gruppen som klarte å kjenne ham igjen. – Har noen sett Abraham, spurte Kim en gang han stod rett ved siden av uten hatt. En annen gang gikk jeg inn på resort-rommet han hadde blitt tvunget til å ta ved Lake Naivasha, han satt uten hatt og jeg hoppet en meter og lurte på hvem i all verden som satt på rommet til Abraham. Dette, samt at han noen ganger hadde t-skjorten til en annen turoperatør, og det pussige i at vår safaribil var helt anonym, mens alle de andre hadde logoer og url-er godt synlig, og at On the go’s kontor i Nairobi het Flight Centre Services, skapte et fruktbart miljø for teorier om hva som egentlig foregikk. Abraham ungikk uelegant å svare på alle turoperatør-spørsmål, så vi kom aldri helt til bunns i saken.

Men han var som sagt en god sjåfør, og fikk oss helskinnet frem over de utroligste veier, og fant både gepard og hyene, så vi tilgav alt fra biff vs klamme smørbrød-episoden til muffne omstendigheter, og alt i alt tror jeg de fleste var fornøyd med Abraham.

0 Comments:

Post a Comment

Links to this post:

Create a Link

<< Home

En blogg kan være et godt verktøy for en som i litt for stor grad glemmer de små og store tingene som utgjør livet. Dette er min reserve- hukommelse.