Jeg skal ikke legge skjul på at jeg er bitter. I Norge og på vestlandet har man hatt den fineste sommeren siden man begynte å måle. Hele våren og sommeren har det vært sol og nydelig (jeg får sms hver gang det ikke regner). Tilfeldigvis nøyaktig det samme som skjedde da jeg var i Australia. Også da hadde man den fineste sommeren siden målingene begynte, og nå har man etter alt å dømme altså perset denne sommeren.
Det gjorde meg ikke noe da dere hadde en fin vår. Jeg unnet dere såpass. Gledet meg i stedet på egne vegner over å skulle tilbringe sommeren i Italia. Så deilig med strand og varme i ledige øyeblikk, tenkte jeg naivt. Tanker jeg skulle få ete i meg igjen, da sommeren kom dundrende i slutten av juni. 38 varmegrader og nærmere 100% luftfuktighet har en lammende effekt. Ikke et vindpust, ingen effekt fra verken skygge eller natt. Svett, klam og ekkel. Dusje, livet var godt og verden gav mening igjen. Et halvt minutt etterpå, like svett, klam og ekkel igjen. Jeg fikk et hat-forhold til stranda, hvor jeg var tvunget til å gå hver dag, fordi det eneste stedet jeg ikke led, var duppende i vannskorpen, som forøvrig holdt en temperatur på rundt 30 grader, og hadde særdeles lav kjøleeffekt. Varmt og klamt over alt, døgnet rundt. Man blir passiv. Apatisk. Der man før hadde et relativt rikt spekter av tanker, finner man nå at mesteparten av tiden går med til å pønske ut planer for å unnslippe varmen. Irrasjonelle idèer dukker opp, som å fylle vasken med kaldt vann, legge armene oppi, stå der noen minutter. Ingen nevneverdig effekt. Jeg tenkte med gru på at jeg skulle være der helt til 24. august. Og august kom til å bli enda varmere sa de.
Nå ble takk og lov ikke august verre, august var helt nydelig. Poenget er at man i Norge hadde drømmesommeren helt frem til nettopp 24. august. Da tok det kjapt slutt ja! Siden jeg kom har det mer eller mindre regnet, og endatil tordnet, og kommer til å fortsette med det i overskuelig fremtid. Kunne jeg ikke fått en eneste liten bit av sommer på vestlandet?
Jeg har ikke campet siden jeg gikk på ungdomsskolen, og har vel egentlig aldri campet ordentlig. Siden jeg nå tross alt skulle campe i Kenya, tenkte jeg det var best å være forberedt, og handlet inn selvoppblåsbar madrass, silikonvannpose og verdens minste sovepose. Jeg hadde ransparanoia, og kjøpte de billigste solbrillene jeg fant, samt sørget for å fordele kontanter utover pengebelte, diverse bukselommer, lomme i daypack og skosåle. Dermed ble jeg konstant gående og lete etter den siste pengebunken (samt lypsylen, som dukket opp på de underligste steder selv om jeg alltid la den i venstre bukse/shortslomme).
Den selvoppblåsbare madrassen var dog ikke selvsammenrullbar, og det skulle vise seg å kreve sin mann å få den inn igjen i det bittelille, uelastiske etuiet. Verdens minste sovepose var naturlig nok ikke verdens varmeste, men så hadde jeg da heller aldri trodd at det skulle være kaldt ved ekvator. Jeg foretok pakkingen i kvelende varme Italia, hvor jeg ble uvel bare av tanken på å ha på noe mer enn bikini, og det virket ulogisk at ekvator skulle være annerledes. ”Africa is warm to hot” sto det da vitterlig også i reisedokumentene jeg hadde fått. Vel, det er Afrika ikke. Det var greit nok mellom kl 11 og kl 17, selv om temperaturen neppe oversteg 25 grader, og resten av tiden var det latterlig kaldt i forhold til hva jeg hadde forestilt meg.
Silikonvannposen var 100% overflødig (selv om jeg følte meg småcool på flyplassene der jeg gikk og smattet på slangen som stakk ut fra ryggsekken. Ikke like kul da det dryppet vann i hodet på min sidekvinne på toget fordi jeg ikke hadde skjønt lukkemekanismen), noe jeg burde ha klart å forutse siden safarien var bilbasert.
Men ellers hadde jeg pakket noenlunde riktig, selv om den billigste lommelykten de hadde ikke holdt mer enn halvannen dag. Jeg hadde ikke funnet det bryet verd å investere i lommelykt siden jeg ikke helt klarte å se for meg hva jeg skulle bruke den til, og kjøpte den bare motvillig siden det stod listet som "essential" i reisedokumentene. Det ble snart åpenbart at det er mørkt i telt, og enda mørkere oppi ryggsekken, og lommelykt var i sannhet en vesentlig ting å ha.
Alt i alt en nyttig erfaring, og jeg føler meg nå langt mer rustet til neste campingprosjekt, som jeg nesten føler meg forpliktet til å foreta siden jeg har investert så tungt i utstyr.
Til slutt, en liten samling kreativ-optimistiske forretningsnavn fra slummen i Nairobi: ”Summer Rock Video Shop”, ”Cyber Cafè”, ”New paradise hotel” og ”High quality general shop” finnes alle i falleferdige, nedstøvete og skitne skur langs veien ut fra Nairobi.
