Jong: Hvis du ikke har planer for kvelden alt, har du lyst til å komme bort til meg en tur? Jeg kan tatovere deg!
Jeg: Hm, tja, jeg vet ikke helt..
Og slik gikk det til at jeg ble tatovert. Jeg har aldri hatt død-og-liv-lyst på en tatovering, har hatt det for meg at det er mye penger for selvtortur, men har samtidig alltid syntes at det er veldig pent. Når jeg har en svak mening om noe er det alltid lett å overtale meg, og nå var det gratis i tillegg, så da lot jeg meg fromt lede inn i torturkammeret.
Jeg tror man kunne hanket inn ganske mange kunder ved å installere lyddemper på tatoveringsmaskinen. En ikke utpreget modig person med relativt lav smerteterskel som vurderer å tatovere seg (uten sammenligning forøvrig) får kanskje ikke det helt store kicket av å høre "rattattatattattatt" fra nålemaskineriet. Hadde man klart å smoothe den ut så den minnet mer om en lett vibrerende mobiltelefon tror jeg det ville gjort susen.
For det var ikke så grusomt vondt som lyden skulle tilsi. Det var vondt, men ikke dødsvondt. Ikke dødsvondt, men heller ingen feststund.
Og ja, det er en sommerfugl. Jeg fatter ikke at det kan være så vanskelig å se, selv om fotoet er tatt med webcam og litt blury. Her er et nærbilde:
Jeg bevitnet en ulykke i dag. Jeg kom kjørende like etter at det hadde skjedd. Veien var full av motorsykler, som er de hyppigste årsakene til ulykker på italienske veier. En av mange motorsykler kjørte forbi meg på den ekstremt svingete veien opp i fjellene. Ikke lenge etterpå kom han kjørende tilbake og gjorde tegn til at vi som kom oppover måtte senke farten. Rundt neste sving var ulykkesstedet. En motorsykkel lå slengt i veibanen. En motorsyklist stod bøyd inntil en mur og så ut som han spydde. Lenger fremme lå en mann på magen med ansiktet ned i veibanen. Han beveget på armer og bein, men ikke hodet. Det rant blod i en strøm fra hodet og øret hans. Vi som kjørte forbi kjørte over en liten elv av blod. Mange motorsyklister hadde stanset, og så ut til å håndtere situasjonen. Jeg tenkte at det måtte være en av dem som lå der.
Etterpå kom jeg på at han lå der uten hjelm. Uten kjøredress. Dongeribukse og t-skjorte. Han var kanskje bare en fotgjenger. Det var tragisk om en motorsyklist hadde blitt offer for egen uforsiktighet. Men enda mer tragisk å tenke på at det kanskje var en helt utenforstående som hadde fått livet ødelagt på grunn av andres uforsiktighet. En hel familie fikk mest sannsynlig livet sitt forandret på grusomt vis, på brøkdelen av et sekund.
Etter en stund begynte motorsyklene å komme etter oss igjen. Like mange forbikjøringer. Like høy fart. Like svingete vei.
Vi er underlige. Jeg liker egentlig ikke bananer. De er alt for søte. Nå hadde jeg kjøpt bananer likevel, fordi jeg hadde lest at man godt kunne spise en banan like etter trening. Mens jeg skrelte den kom jeg til å tenke på at selv om jeg ikke liker dem noe særlig, er jammen bananen en fantastisk skapning. Det må ha vært flott for urmennesket at det fantes bananer. Jeg får av og til slike glimt av forståelse for vår fantastiske natur. Idet jeg satte tennene i bananen fór det en intens lykkefølelse gjennom hele meg. Den varte bare et sekund, så var det over.
Resten av bananen var på bananers vis for søt, og gav meg ingenting utenom det vanlige.
