Det er interessant hvor avsindig rasende man kan bli over små ting i hverdagen, og hvor tilfeldig disse tingene ser ut til å ramme. I dag hadde jeg bare spist lunsj på kjøkkenet, og var intetanende på vei tilbake til kontoret, da jeg fikk øye på lypsylen på kjøkkenbordet.
Den måtte jeg selvsagt ha med meg, så jeg grep fatt i den med en lett og luftig bevegelse. Og da skjedde det. Som i saktefilm så jeg lypsylen glippe ut av hendene mine, bevege seg mot varmeovnen, balansere på kanten et lite sekund, før den forsvant nedi et dypt, dypt hull. Klonk.
Interessant nok gikk hullet faktisk helt gjennom ovnen, hadde det ikke vært for at det etter alt å dømme var smalere på midten, ville lypsylen bare falt rett gjennom. Til å begynne med tenkte jeg med noenlunde friskt mot at ”jaja, jeg får bare finne noe å lirke den ut med da” og brettet ut en binders jeg kunne smyge inn gjennom de smale hullene
på siden av ovnen. Lypsylen satt nok mer fast enn som så, og neste lyse idè var å kakke den gjennom med en rørepinne i tre som var lang og smal. Den var akkurat så lang at hvis jeg holdt i den med to fingrer i toppen, nådde den såvidt borti lypsylen i andre enden. Et par forsiktige kakk senere forsvant uungåelig nok også rørepinnen nedi hullet. Den var imidlertid så smal at den falt helt gjennom, men ovnen er festet så lavt at bare halve redskapen stakk ut nede, og jeg måtte dermed brekke den løs (forøvrig en kjærkommen anledning til å utøve litt vold).
Med stigende blodtrykk gikk det opp for meg at alle tingene jeg hadde i leiligheten var enten nøyaktig like lange som de andre kjøkkenredskapene (dvs akkurat litt for kort), eller for tykke til å gå nedi hullet.
Etter noen noe vulgære utsagn roet blodtrykket seg litt, og jeg kjente urinnstinktet våknet til liv. Her måtte jeg lage mine egne redskaper skjønte jeg. To litt-for-korte rørepinner i tre ble til en lang med litt solid teiping, og med litt intens hamring klarte jeg å banke lypsylen så langt ned i hullet at også denne redskapen var for kort.
Men nå var kreativiteten i full sving, og det avbrekte skaftet til den første treredskapen ble skjøtet på med sinte bevegelser. Noe vaklevoren, men akkurat solid nok til at lyspylen til sist kom ut nede. Svett. Helt uskadd var lypsylen ikke, og måtte amputere, æh, hodet, og få seg en kjapp omgang med støvekluten.
Krigsstatistikk: En død og en hardt skadd rørepinne i tre, en lettere skadd lypsyl og en overopphetet kriger. Men vi vant slaget!
Eller finnes det kanskje et annet EU-direktiv lignende det berømte
agurk-direktivet, men som ingen andre enn Norge følger i praksis?
Finnes det ulike paprikaraser kanskje, hvor vi i Norge stort sett har liten- symmetrisk-og- rund-rasen? Jeg kan nemlig ikke huske å ha sett paprikaer med denne kroppsfasongen i Norge, og nå vet jeg ikke helt hva jeg skal tro. EU-direktiv-teorien er rådende i skrivende stund, mest fordi EU har kommet på så mye annet teit at det skulle ikke forundre meg det minste.
Nå har jeg bodd her i litt over en måned, og jeg lar meg begeistre over stadig flere aspekter ved livet her. Jeg mener nordmenn med fordel kan adoptere noen av disse idéene:
- Bruke gass – det er suverent effektivt
- Det går godt an for små spesialbutikker å overleve i en kapitalistisk og globalisert verden. Her er fiskebutikker, kjøttbutikker, melkeproduktbutikker, frukthandler, snopebutikker, resten-av-dagligvarene-butikker etc., tett i tett, selv om de også har svære IperCoop og litt store Coop. Mye koseligere!
- Språkforståelse – Det virker som om alle italienere, uavhengig av utdannelse, er i stand til å bruke grammatiske begreper når de forklarer fenomener i språket sitt. Mens i Norge går stadig flere 10-klassinger ut uten å kunne lese/skrive sikkelig, langt mindre kan de vel si noe fornuftig om bruk av hjelpeverb i perfektum.
- Vennlighet – jada, vi vet at nordmenn er kalde og utrivelige og slik har det alltid vært, men vi er da ikke hogget i stein? Her er man til alt overmål hyggelig mot tiggere!
- Vegetarianisme er helt normalt. Ja tenk! Har ikke sett et eneste hevet øyenbryn ennå. Ikke et eneste lamslått ”Jammen... Hva spiser du da??”
- Ikke nevle på frukt og grønt med all verdens ekle hender i butikken. Her er det plasthansker til alle, og stygge blikk til de som ikke bruker dem.
- Hamburgere, hot-dogs og lignende junk er ikke en livsnødvendighet. Fettjunkorgien har faktisk ikke festet grepet her i endatil McDonalds-frie Savona. Jeg har ikke sett så mye som en plakat av en hot-dog en gang.
- Dyrekjærlighet! Som sagt før er det utrolig mange hunder her, og alle ser ut til å elske hunder. Stadig vekk ser man folk stoppe på gaten for å dulle med fremmede hunder. Det er også mange katter, de ligger og sover henslengt på biltak og fortau, og ser ikke ut til å lide av menneskeskrekk, slik norske katter ofte gjør.
- Z. Alle språk burde ha stemt s, det gjør seg. Znack. Zleep. Zmall. Znurrebass.
- Gamle mennesker kan godt stå på bussen. Her står de helt av seg selv, selv om det er mange ledige seter. Dermed er det alltid sitteplass til en lat ungdom.
