Når jeg skal sole meg pleier jeg å sykle ut i engene i Ferrania heller enn å kjøre til havet. Stranda finner jeg egentlig ganske slitsom, med sin glovarme sand og folk og unger over det hele. I engene i Ferrania er jeg helt alene, med fuglekvitter, lavt sus fra elven og duften av viltvoksende kirsebærtrær i blomst. Den perfekte idyll!
Eller..? I dag hadde jeg som vanlig dratt til min bortgjemte yndlingsplass, spredt ut håndkleet og lagt meg til rette med en bok, da jeg oppdaget et hull i bakken foran meg. -Åh, kanskje et søtt lite pelsdyr holder til der, tenkte jeg småbegeistret. Jeg begynte å lese og tenkte ikke noe mer på det før jeg følte meg bestirret, og oppdaget et par øyne inne i hullet. De tilhørte slett ikke noe søtt lite pelsdyr, men en slags underlig bille som var så stor at hodet minnet mer om en snute enn det klassiske billehodet. Jeg løftet hånden, og den pilte tilbake inn i hullet. -Fint, tenkte jeg, best for oss begge at du holder deg der. Ikke lenge etter var den dog tilbake i hullåpningen, på ny stirrende. På ny løftet jeg hånden, og den skvatt tilbake. Slik holdt vi på et par ganger, til den ble vant til meg og ikke lenger reagerte på håndbevegelsene mine. Jeg kastet en kjeksbit bort på den for å vise at jeg mente alvor. Den pilte tilbake, men, som forutsett, kom den snart frem igjen. Jeg begynte å gå tom for ideer, men da et humledyr på størrelse med et egg ble ubehagelig nærgående oppdaget jeg at den fortsatt var redd brå bevegelser, bare de var voldsomme nok. Så vi begynte en slags maktkamp hvor snutebillen kom frem, jeg gjorde et byks, og den stakk igjen. Mens denne maktkampen pågikk kom to minihjort joggende forbi, og jeg måtte til stadighet forsvare håndkleterritoriet mitt mot edderkopper og kravlende beige byller som jeg ikke vil forestille meg hva innelholdt.
Episoden med snutebillen endte med at den snudde seg og slengte rompa utenfor hullet, noe jeg - etter å ha forvisset meg om at den ikke stod og ropte på et arsenal av snutebiller som kanskje befant seg lenger nede i hullet - tolket som en freds- og tillitserklæring, og jeg snudde meg vekk jeg også. Jeg kom til at i verste fall ville den bykse i halsen på meg og bite seg fast, med risiko for at jeg senere utviklet et syndrom som ville bli oppkalt etter meg - Frotjoldsyndromet kanskje (dæsken hvis noen googler det kommer jeg til å bli fornærmet). Men den var helt rolig og fredelig, og forholdt seg slik helt til jeg gikk.
Så vi har altså snutebille, eggehumle, minihjort og edderkopper vs glohet sand, folk og unger. Jeg vet sannelig ikke hva som er å foretrekke. Jeg skal gi engene i Ferrania et par sjanser til tror jeg, men da med store nok pledd til at livet i gresset ikke blir for nærgående.
Påske i Italia betyr mat, mat og mere mat, samt en tradisjon jeg kan tenke meg ville slått an i Norge også: merendino. Heldigvis varer bare påsken i to dager her (1. og 2. påskedag), ellers tror jeg både liv og helse kunne gått tapt i etegildet. Søndag var vi til påskelunsj hos familien til Ivan, min søsters tilkommende. Der spiser man alltid godt, og påsken er intet unntak. Det begynner så uskyldig med tre-fire forretter, hvor jeg som regel legger min elsk på minst en, for eksempel artisjokkfylte sjampinjonger eller artisjokkfrittata (ja, det er artisjokksesong) og gjerne kunne spist meg mett bare på de. Jeg spiser derfor litt i overkant av hva som klokt er. Så kommer andre runde med forretter, og jeg legger min elsk på minst en eller to til, for eksempel spinatpai eller tunfiskfylte egg, og spiser litt i overkant av hva som klokt er nå også. Så kommer første rett, og er jeg riktig heldig er dette hjemmelagde ravioli al burro e salvia - åh som jeg kunne forspist meg på disse fantastiske ravioliene! Jeg er allerede småmett etter forrettene, men fornuften må vike, og jeg propper lykkelig i meg to porsjoner og selv etter det gir jeg meg bare motvillig selv om jeg egentlig er mett. Fremdeles i raviolirus konstaterer jeg at andre rett settes frem; kjøtt for de som spiser det, fisk til resten (meg). Siden jeg mistenker at fisken ikke hadde blitt tilberedt hadde ikke det vært for meg, føler jeg at jeg må ta for meg, og jeg forsyner meg med et generøst stykke. Tilbehøret er gjerne så forseggjort at det kunne vært egne forretter, så det kan nesten ikke stå urørt det heller. Når siste bit av fisken er truet ned og jeg ikke tror magen kan ta imot mer verken vått eller tørt er det tid for dessert og søtvin. Både pudding, kake, is og fruktsalat kommer på bordet. Jeg angrer på at jeg forsynte meg så grådig av forrettene. En bitteliten bit pudding for høflighets skyld, mens is og frukt er så godt at det går ned mye mer enn hva fornuft og mage tilråder.
Etter et slikt gilde ender man opp som på bildet,
og jeg er normalt ikke sulten igjen før neste dag. 1. påskedag skulle vi imidlertid spise kvelds der også, så da var det på an igjen med deilige forretter, de uimotståelige ravioliene etc.
2. påskedag er dagen for merendino. Da pakker man med seg mat og drikke for en uke, kjører avgårde tidlig om morgenen og finner seg en fin eng hvor man fyrer opp bål, og tilbringer dagen med grilling, øl, vin og det som verre er. Selv hadde jeg startet dagen med min sedvanlige frokost bestående av knekkebrød med ost og paprika (noe som gir enhver italiener bakoversveis - paprika til frokost?!), uforberedt som jeg var på at de fleste også hadde med seg mors hjemmelagde grønnsaksterte, pai etc etc til å fylle ventetiden frem til grillen var klar med.
Det ble altså en ny dag hvis hovedformål var å spise, med nyting av diverse alkohol som en god nummer to (om vi i Norge skulle adoptert en slik skikk hadde vi naturligvis snudd om på prioriteringene).
Så ikke noe ski og appelsiner her i gården, men litt strand og turist har det blitt på meg. Her fra Castelvecchio, hvor vi var mellom måltidene søndag.
Jeg vil anbefale alle som skal kjøpe seg bil å kjøpe en Nissan Micra. Dette lille vidunderet av en bil byr på stadig nye gleder for en som ikke har lest manualen og satt seg inn i alt hva den har å by på. Nylig oppdaget jeg tilfeldigvis at den har intelligente vindusviskere, som ikke bare vet forskjell på regn og ikke regn, men som fanger opp nyanseforskjeller i nedbørsmengden og justerer hastigheten deretter.
Samme dag hadde jeg fryktelig dårlig tid, og bensinmåleren pekte dermed mot bunnen av reservetanken, og jeg begynte småstresset å kalkulere hvor mye tid jeg kom til å miste ved å kjøre omveien til nærmeste bensinstasjon.
O lettelse da den velsignede kjørecomputeren kunne opplyse at bensinen holdt til hele 100 km! Hvem skulle trodd det. Den samme kjørecomputeren holder også styr på både faktisk og gjennomsnittlig forbruk (som forøvrig steg fra 0,56/mil til 0,8/mil etter at vi flyttet opp i fjellene og kjører i oppoverbakke halvparten av tiden).
Men det kanskje beste med hele bilen er at den er nøkkelløs. Som kjent ligger nøkkelen alltid nederst i veska, og når man prøver å finte den ut ved å stikke hånda under det andre, så skvetter den unna. Det er rett og slett lite sannsynlig at man kommer unna det å måtte ta ut alt som ligger i veska før man kan ta opp nøkkelen. Her spares dermed irritasjon i mengder! Så lenge nøkkelen befinner seg på meg er det greit for Micraen, som endatil holder styr på om nøkkelen er inni eller utenfor bilen, slik at man ikke kan låse den inne. Det tok fryktelig kort tid å innse at det er ytterst behagelig å slippe å tenke på bilnøkler.
I tillegg til dette er den svært praktisk innredet, med en egen knagg til å henge vesken på, eller mer maskuline ting hvis du må, og hemmelige rom til å legge verdisaker i.
Og selv om den er liten, er den så romslig at ikke engang Ivan, som er den nest høyeste italieneren jeg har sett og fullt på høyde med en god nordmann, hadde noe å si på plassen i baksetet.
Stereoanlegget styres fra rattet, og har man først styrt stereoen fra rattet tror jeg neppe man vil ønske å styre det fra noe annet sted noensinne. Dette bringer oss forøvrig til det kanskje eneste negative med hele bilen (bortsett fra at den bringer ulykke, noe jeg kommer tilbake til senere), nemlig stereoanlegget. Nissan Stereo AS bør gå et par runder med seg selv og diskutere litt konsepter. Hva mente de egentlig med å lage en CD-spiller som (i teorien da) kan spille mp3-plater, men som samtidig, veldokumentert gjennom unntakslisten over hva slags formater den takler, bare klarer å lese ferdigkjøpte musikk-CD-er?
Det må for ordens skyld nevnes at den forrige bilen jeg kjøpte var en
1982 Ford Fairmont med kengurufanger som jeg gav 7000 kroner for i Australia, og solgte for 400 noen måneder senere, og jeg ser ikke bort i fra at biler flest av i dag kommer begeistrende ut av det i sammenligning. Uansett er Micraen en liten og billig bil, og jeg er slett ikke sikker på at små og billige biler flest er like intelligente og harmoniske som denne.
En blogg kan være et godt verktøy for en som i litt for stor grad glemmer de små og store tingene som utgjør livet. Dette er min reserve- hukommelse.
