Hverdagsidyll i Ferrania

Når jeg skal sole meg pleier jeg å sykle ut i engene i Ferrania heller enn å kjøre til havet. Stranda finner jeg egentlig ganske slitsom, med sin glovarme sand og folk og unger over det hele. I engene i Ferrania er jeg helt alene, med fuglekvitter, lavt sus fra elven og duften av viltvoksende kirsebærtrær i blomst. Den perfekte idyll!

Eller..? I dag hadde jeg som vanlig dratt til min bortgjemte yndlingsplass, spredt ut håndkleet og lagt meg til rette med en bok, da jeg oppdaget et hull i bakken foran meg. -Åh, kanskje et søtt lite pelsdyr holder til der, tenkte jeg småbegeistret. Jeg begynte å lese og tenkte ikke noe mer på det før jeg følte meg bestirret, og oppdaget et par øyne inne i hullet. De tilhørte slett ikke noe søtt lite pelsdyr, men en slags underlig bille som var så stor at hodet minnet mer om en snute enn det klassiske billehodet. Jeg løftet hånden, og den pilte tilbake inn i hullet. -Fint, tenkte jeg, best for oss begge at du holder deg der. Ikke lenge etter var den dog tilbake i hullåpningen, på ny stirrende. På ny løftet jeg hånden, og den skvatt tilbake. Slik holdt vi på et par ganger, til den ble vant til meg og ikke lenger reagerte på håndbevegelsene mine. Jeg kastet en kjeksbit bort på den for å vise at jeg mente alvor. Den pilte tilbake, men, som forutsett, kom den snart frem igjen. Jeg begynte å gå tom for ideer, men da et humledyr på størrelse med et egg ble ubehagelig nærgående oppdaget jeg at den fortsatt var redd brå bevegelser, bare de var voldsomme nok. Så vi begynte en slags maktkamp hvor snutebillen kom frem, jeg gjorde et byks, og den stakk igjen. Mens denne maktkampen pågikk kom to minihjort joggende forbi, og jeg måtte til stadighet forsvare håndkleterritoriet mitt mot edderkopper og kravlende beige byller som jeg ikke vil forestille meg hva innelholdt.

Episoden med snutebillen endte med at den snudde seg og slengte rompa utenfor hullet, noe jeg - etter å ha forvisset meg om at den ikke stod og ropte på et arsenal av snutebiller som kanskje befant seg lenger nede i hullet - tolket som en freds- og tillitserklæring, og jeg snudde meg vekk jeg også. Jeg kom til at i verste fall ville den bykse i halsen på meg og bite seg fast, med risiko for at jeg senere utviklet et syndrom som ville bli oppkalt etter meg - Frotjoldsyndromet kanskje (dæsken hvis noen googler det kommer jeg til å bli fornærmet). Men den var helt rolig og fredelig, og forholdt seg slik helt til jeg gikk.

Så vi har altså snutebille, eggehumle, minihjort og edderkopper vs glohet sand, folk og unger. Jeg vet sannelig ikke hva som er å foretrekke. Jeg skal gi engene i Ferrania et par sjanser til tror jeg, men da med store nok pledd til at livet i gresset ikke blir for nærgående.

posted by ballerina @ 8:18 pm