Kjøre bil i Italia

Mange spør meg om hvordan det er å kjøre bil i Italia. De har selvsagt hørt rykter eller sett selv hvordan trafikkbildet ser ut (noe denne flash-animasjonen (takk for url P-Eddy) oppsummerer ganske bra), og lurer på om det er like kaotisk som det kan virke. Selv har jeg ikke kjørt noe særlig i de store byene, den gangen jeg kjørte meg vill i Milano var det natt og lite trafikk, og i Genova har jeg stort sett hatt enkle ruter. Erfaringene mine gjelder derfor hovedsaklig småbyer og landevei/motorvei. Da jeg satt på med andre fremstod trafikken i nevnte småbyer som hyperkaotisk, veien fullpakket med biler, enda flere biler kommer inn fra sidegater overalt, kreativt parkerende og parkerte biler i hytt og vær, scootere fresende rundt deg på alle kanter og underlige trafikkanretninger hvor hovedflyten av trafikk gjerne dirigeres gjennom parkeringsplasser eller andre tilsynelatende ikke-veier. Disse tingene tok det mye kortere tid å venne seg til enn jeg hadde trodd. På grunn av alt kaoset flyter trafikken ganske seint, så hjernen registrerer det meste i tide. Så lenge man holder bilen noenlunde stødig, så den ikke dulter borti en av de mange scooterene hvis førere ikke i sin villeste fantasi kan forestille seg at min bil forskyver seg litt til høyre/venstre, går det stort sett greit.

Jeg opplever heller ikke autostradaen som problematisk. Det kommer litt an på når på døgnet og hvilken motorvei naturligvis, det kan være stressende dersom det er mye trafikk og mye svinger, men da jeg er velsignet med en jobb som holder meg innendørs i rushtiden har jeg antageligvis sluppet billig unna. Det eneste som setter meg litt ut er forbikjøringene. Sett at jeg er helt alene på motorveien. En bil tar meg igjen etter en stund, slik at vi nå er to biler i mils omkrets. Denne bilen vil da mest sannsynlig kjøre helt oppi støtfangeren min, kaste seg ut idet den kjører forbi og smette inn igjen en hårsbredd foran meg. Jeg ser ikke helt poenget.

Ellers, på innlands statlige veier, kjører man etter forholdene. Der er riktignok fartsgrenseskilt, men få fotobokser og kontroller. Spesielt midlertidige fartsgrenseskilt (for eksempel på grunn av veiarbeid) er det ingen som bryr seg om, ikke en gang politiet, kunne jeg observere en gang jeg (og en etter kort tid oppsamlet sverm av biler som alle helst ville kjøre forbi, men ikke turde siden det tross alt var politi) ble liggende bak dem på motorveien. Jeg har en teori om at det er dette som gjør at midlertidige skilt sjelden etterfølges av opphevingsskilt - det er ingen som lurer på når fartsgrensen oppheves likevel, siden de ikke har noen som helst intensjoner om å sette ned farten.

Man slutter etter en stund å tenke så mye på hva som er lov, og ser heller etter hva som er mulig. Det fører til en del pussige manøvrer (og hissige gestikuleringer i omkringliggende biler, selv om vedkommende selvsagt hadde gjort akkurat det samme selv), og litt færre bekymringer. Er veien brei nok kan man kjøre forbi selv om det kommer bil imot. Flermanøvret u-sving på doble midtlinjer går fint dersom det er lite trafikk. Unger, katter og andre som kan finne på å svinse rundt må rett og slett bare passes på, for her brases det gjennom smale gater i tettbygde strøk som det mest naturlige i verden.

Ser man på ulykkesstatistikken er det dog grunn til bekymring. Den er visstnok blant de høyeste i Europa, så det tyder jo på at veiene ikke er helt trygge. Selv ble jeg og Micraen påkjørt under et halvt år etter at jeg fikk den, men det trenger jo ikke bety noe annet enn at vi er forfulgt av svindel&uflaks (vi har alt skiftet to viftereimer, opplevd at steroen døde, innsatt manglende katalysator, og fått parkeringsbot den ene gangen vi i desperasjon parkerte litt tvilsomt, på ca et halvt år).

Men oppsummert trives jeg godt med å kjøre bil her. Det eneste jeg savner fra Norge er tilgangen på parkeringshus. I Bergen vet man med sikkerhet at man ikke finner gratis parkering og kan dermed bare lete etter nærmeste parkeringshus først som sist, og i sentrum ligger de nærmest på hvert gatehjørne. Her baserer man seg derimot på parker-langs-veien-prinsippet, og selvsagt er forholdet parkeringsplasser/parkeringssøkende langt nærmere 0 enn 1. I tillegg til hyppige inneparkeringer og lange leterunder fører det også til langt flere lukeparkeringer, noe som er et udiskutabelt onde, selv med liten og intelligent bil.

posted by ballerina @ 3:19 pm 0 comments

En uke som tolk

Mine foreldre var nylig på besøk en uke, og i anledningen hadde min søsters tilkommendes familie lagt opp til en ukes aktiviteter, mat og vin. Min søster selv hadde ikke mulighet til å ta seg fri fra jobb, så oppgaven med å oversette mellom de to leirene ble lagt i mine hender.

Det begynte relativt rolig med at Ivan tok oss med til Mondovie, en liten by med et utall solur i ulike varianter (uten at et eneste gikk riktig), og selvsagt med de sedvanlige kirkene. Jeg har fått nok storslagne kirker for en stund nå kjenner jeg. Det mest irriterene med dem er alle bildene man uunngåelig ender opp med å ta, som blir til verdens kjedeligste bilder å se på. Etter turen til Mondovie skulle vi møte foreldre og besteforeldre til lunsj på en restaurant i Ceva i anledning besteforeldrenes 61-års bryllupsdag, og nå braket det løs. Pappa Ranuschio, svært energisk normalt og kanskje ekstra oppildnet over norgesgjestene, satt tvers ovenfor meg under (det tre timer lange) måltidet i den særdeles støyfulle restauranten, og nærmest boblet over av ting å fortelle. Han har en ordrik fortellerstil, hvor han gjerne snakker seg gjennom et helt tre av forgreinende bihistorier før hovedhistorien kommer i mål, slik at tolken ofte hadde problemer med å huske hva som egentlig var hovedhistorien. Intenst blikk og ivrige gestikuleringer gjorde det også vanskelig å komme til orde før han var ferdig, og dermed var det gjerne fem-seks minutter med intensiv fortelling som skulle oversettes i en jafs. I pragmatikkens navn ble det gjerne til to fattige setninger på norsk, men som likevel inneholdt essensen i den antatte hovedhistorien.

Da lunsjen nærmet seg slutten begynte det å gå opp for meg hva jeg hadde i vente i uka som kom. Pappa hadde holdt tale, og pappa Ranuschio kontra-tale, alt møysommelig oversatt setning for setning, og til og med bestefar Ranuschio, som vanligvis ikke sier så mye, tødde opp i anledningen og fortalte ivrig om husbygging og svunnet yrkesliv. Mot slutten av lunsjen kjente jeg at det prikket i hodet som når man har gått en natt uten søvn, tankene vandret lengselsfullt mot engene i Ferrania, men ble snart avbrutt av de mange "Laila, forklar til din far...", "Laila, spør din mor om hun..." etc. Da min søster endelig var ferdig på jobb noen timer senere på dagen, var jeg desperat etter noen minutters stillhet og rømte ved første anledning.

Dagene som kom ble riktignok ikke like mentalt tyngende som den første. Roligere omgivelser og gradvis tilvenning gjorde nok sitt til at oversettingen gikk greiere, og pappa Ranuschios talestrøm og energi var dessuten en fantastisk gave da vi var rundt på utflukter. Det var ikke måte på hva han kunne fortelle om vindyrking da vi var i Cuneo, midt i selveste Barolo- distriktet (the king of wines and the wine of kings). Om jordsmonn og åser og planter og druer og lagring og jeg vet ikke hva, i tillegg til historie, tradisjoner og kultur. Når det var tid for mat tryllet han frem duk, vin, brød, foccacia, pizza, oster og skinker i en virvelvind som var over på sekunder, og da vi besøkte et vinslott fikk mine foreldre kyndig hjelp til utvelgelse av de dyrebare flaskene som skulle bringes med hjem til Norge, med medfølgende instrukser om lagring og hva som skulle drikkes til hva (mine foreldre fikk en gang en flaske muskatvin i gave, drakk den til ovnsbakt laks og rynket passe på nesen over hele vinen, så det kunne komme godt med).

Og endelig fikk også mine foreldre smake den fantastiske italienske maten jeg har skrytt slik av. Å spise hjemme hos familien til Ivan er bombesikkert i så måte, hvor den ene kreative retten etter den andre ble fremsatt på sedvanlig vis. Vin ble et naturlig samtaleemne, og bestefar Ranuschio kunne fortelle om Barolo fra 1974, hvorpå en flaske ble hentet og vist frem til høylydt beundring fra den norske delegasjonen. Vi hadde vel egentlig ikke tenkt tanken helt, så da flasken plutselig ble sprettet falt vi nesten av stolen alle tre. Etter at den hadde luftet seg fikk vi sjenket hvert vårt glass - saftglass, faktisk, med 1974 Barolo. Den norske delen av bordet ble sittende å sniffe, lufte og smake i andektig stillhet, mens den italienske delen knapt nok tok notis av hendelsen og spiste og drakk og pratet i vei som før. Mamma Ranuschio syntes ikke engang noe særlig om 74-vinen. Pappa derimot snakket om vinen flere ganger om dagen resten av uka, og begynte umiddelbart å formulere skrytetekstmeldinger og -eposter i hodet.

Det må sies å ha vært en svært vellykket uke feriemessig sett, som jeg på sett og vis har vært gjennom to ganger ved å oversette i alle samtaler. Mine foreldre fikk oppleve Italia på mye nærmere hold enn de andre gangene de har vært her, to familier ble kjent og selv fikk jeg være turist i eget... vertsland, var det ja.

posted by ballerina @ 10:41 am 0 comments