En uke som tolk

Mine foreldre var nylig på besøk en uke, og i anledningen hadde min søsters tilkommendes familie lagt opp til en ukes aktiviteter, mat og vin. Min søster selv hadde ikke mulighet til å ta seg fri fra jobb, så oppgaven med å oversette mellom de to leirene ble lagt i mine hender.

Det begynte relativt rolig med at Ivan tok oss med til Mondovie, en liten by med et utall solur i ulike varianter (uten at et eneste gikk riktig), og selvsagt med de sedvanlige kirkene. Jeg har fått nok storslagne kirker for en stund nå kjenner jeg. Det mest irriterene med dem er alle bildene man uunngåelig ender opp med å ta, som blir til verdens kjedeligste bilder å se på. Etter turen til Mondovie skulle vi møte foreldre og besteforeldre til lunsj på en restaurant i Ceva i anledning besteforeldrenes 61-års bryllupsdag, og nå braket det løs. Pappa Ranuschio, svært energisk normalt og kanskje ekstra oppildnet over norgesgjestene, satt tvers ovenfor meg under (det tre timer lange) måltidet i den særdeles støyfulle restauranten, og nærmest boblet over av ting å fortelle. Han har en ordrik fortellerstil, hvor han gjerne snakker seg gjennom et helt tre av forgreinende bihistorier før hovedhistorien kommer i mål, slik at tolken ofte hadde problemer med å huske hva som egentlig var hovedhistorien. Intenst blikk og ivrige gestikuleringer gjorde det også vanskelig å komme til orde før han var ferdig, og dermed var det gjerne fem-seks minutter med intensiv fortelling som skulle oversettes i en jafs. I pragmatikkens navn ble det gjerne til to fattige setninger på norsk, men som likevel inneholdt essensen i den antatte hovedhistorien.

Da lunsjen nærmet seg slutten begynte det å gå opp for meg hva jeg hadde i vente i uka som kom. Pappa hadde holdt tale, og pappa Ranuschio kontra-tale, alt møysommelig oversatt setning for setning, og til og med bestefar Ranuschio, som vanligvis ikke sier så mye, tødde opp i anledningen og fortalte ivrig om husbygging og svunnet yrkesliv. Mot slutten av lunsjen kjente jeg at det prikket i hodet som når man har gått en natt uten søvn, tankene vandret lengselsfullt mot engene i Ferrania, men ble snart avbrutt av de mange "Laila, forklar til din far...", "Laila, spør din mor om hun..." etc. Da min søster endelig var ferdig på jobb noen timer senere på dagen, var jeg desperat etter noen minutters stillhet og rømte ved første anledning.

Dagene som kom ble riktignok ikke like mentalt tyngende som den første. Roligere omgivelser og gradvis tilvenning gjorde nok sitt til at oversettingen gikk greiere, og pappa Ranuschios talestrøm og energi var dessuten en fantastisk gave da vi var rundt på utflukter. Det var ikke måte på hva han kunne fortelle om vindyrking da vi var i Cuneo, midt i selveste Barolo- distriktet (the king of wines and the wine of kings). Om jordsmonn og åser og planter og druer og lagring og jeg vet ikke hva, i tillegg til historie, tradisjoner og kultur. Når det var tid for mat tryllet han frem duk, vin, brød, foccacia, pizza, oster og skinker i en virvelvind som var over på sekunder, og da vi besøkte et vinslott fikk mine foreldre kyndig hjelp til utvelgelse av de dyrebare flaskene som skulle bringes med hjem til Norge, med medfølgende instrukser om lagring og hva som skulle drikkes til hva (mine foreldre fikk en gang en flaske muskatvin i gave, drakk den til ovnsbakt laks og rynket passe på nesen over hele vinen, så det kunne komme godt med).

Og endelig fikk også mine foreldre smake den fantastiske italienske maten jeg har skrytt slik av. Å spise hjemme hos familien til Ivan er bombesikkert i så måte, hvor den ene kreative retten etter den andre ble fremsatt på sedvanlig vis. Vin ble et naturlig samtaleemne, og bestefar Ranuschio kunne fortelle om Barolo fra 1974, hvorpå en flaske ble hentet og vist frem til høylydt beundring fra den norske delegasjonen. Vi hadde vel egentlig ikke tenkt tanken helt, så da flasken plutselig ble sprettet falt vi nesten av stolen alle tre. Etter at den hadde luftet seg fikk vi sjenket hvert vårt glass - saftglass, faktisk, med 1974 Barolo. Den norske delen av bordet ble sittende å sniffe, lufte og smake i andektig stillhet, mens den italienske delen knapt nok tok notis av hendelsen og spiste og drakk og pratet i vei som før. Mamma Ranuschio syntes ikke engang noe særlig om 74-vinen. Pappa derimot snakket om vinen flere ganger om dagen resten av uka, og begynte umiddelbart å formulere skrytetekstmeldinger og -eposter i hodet.

Det må sies å ha vært en svært vellykket uke feriemessig sett, som jeg på sett og vis har vært gjennom to ganger ved å oversette i alle samtaler. Mine foreldre fikk oppleve Italia på mye nærmere hold enn de andre gangene de har vært her, to familier ble kjent og selv fikk jeg være turist i eget... vertsland, var det ja.

posted by ballerina @ 10:41 am