Italia - the beginning

På oppfordring fra mystiske Airhead kommer her (om enn noe forsinket) historien bak mitt opphold i Italia og hvordan jeg lærte meg italiensk:

Det begynte da jeg tok meg en velfortjent ferie etter endt masteroppgave. Min søster bodde og studerte i Savona (som hun hadde valgt for å unngå de store massene av internasjonale studenter – intet kunne vel vært et bedre valg i så måte, da her ikke er en internasjonal student å finne i mils omkrets), så jeg dro ned dit en uke, og trivdes så godt at da min søster påpekte at jeg også kunne bo der, tok det ikke lang tid å gjøre alvor av det. Jeg hadde hjemmekontor på jobb, slik at jeg kunne ta jobben med meg, og fritiden resten av sommeren brukte jeg på italienskstudier. Jeg følte meg allerede passe kompetent da jeg var klar til å dra i september, og tenkte naivt at det skulle da ikke ta lang tid å bli brukbar i italiensk.

De tre første månedene jeg var der tok jeg privattimer i italiensk én gang i uka, men måtte likevel innse at jeg falt av lasset i enhver samtale jeg ble forsøkt involvert i (det var for eksempel i denne perioden episoden med betal-kølappmaskinen fant sted). Jeg hadde med meg en liten og utilstrekkelig lommeordbok over alt hvor jeg gikk, og både jeg og samtalepartnere måtte pent oppfriske våre mimeferdigheter. Jeg kan bare beundre de som hadde tålmodighet nok til å (forsøke å) føre samtaler med meg. Etter kort tid utviklet jeg i pragmatikkens navn en teknikk som gikk ut på å nikke og smile og si ja når jeg ikke forstod hva de andre sa. Praktisk, dog skummelt, og etter hvert som jeg forstod mer, begynte det å gå opp for meg at jeg nok har sagt meg smilende enig i både den ene og andre fornærmelsen.

Etter jul kom jeg til at jeg ikke hadde tid til å ta flere italiensktimer, og kjøpte meg i stedet en bok på italiensk. Dette var kanskje ikke den mest geniale beslutningen jeg tok på den tiden, og et halvt år etter var boken fremdeles bare halvlest. Nå, ett år og tre måneder etter ankomst, klarer jeg meg brukbart på italiensk. Det er ca ett år lenger enn jeg hadde trodd det skulle ta. Italiensk er vanskelig, og ekstra vanskelig når man ikke har jobb eller studier som tvinger fram en ekstra innsats.

Italiensk er også morsomt, og spesielt pussige er enkelte av banneordene deres, som ofte har en litt annen betydning hos oss. For eksempel brukes figo/figa om en ekstremt stilig person, mens det direkte oversatt betyr, æh, et vulgært ord for det kvinnelige kjønnsorgan, som jo er et rimelig heftig skjellsord hos oss. Culo, som kan oversettes med ”ræv” brukes om flaks. Finner man parkering f.eks, så ”che culo!” Jeg skal ikke gå nærmere inn på resten av kraftuttrykkene deres, da de fleste er langt mer vulgære enn noe jeg kunne fått meg til å si på norsk, men jeg morer meg stort med oversettelsene, spesielt siden de normalt blir fremsatt med stor innlevelse og understøttende gestikulasjoner.

Jeg trives godt her, men dette skyldes nok i stor grad min norske jobb, som gir meg det privilegium det er å ha et relativt distansert forhold til det italienske byråkratiet. De gangene jeg har blitt tvunget til å pirke borti det har jeg blitt avskrekket nok at jeg ikke tror jeg ville anbefalt noen andre å flytte hit. Når det er sagt, er Italia et deilig land hvor både land og folk er rike kilder til fascinasjon, humor og berikelse, og har man muligheten til å gjøre et lengre opphold her er det i høyeste grad verd det.

posted by ballerina @ 4:36 pm